mandag 13. desember 2010

Fødsel..

Mens vi nå brenner ned den 13ende dagen på adventslyset i desember, tenker jeg på at det i dag er en måned siden den dagen jeg holdt den livløse babyen min i armene for første gang. Alle minnene fra den dagen strømmer på... Riene som tok seg opp i 10-tiden på morgenen, og som ble så kraftige i 17-tiden at jeg ble trillet inn på fødestue, hvor epiduralen ble satt i 18-tiden. Og selv om jeg hadde smertefulle rier, så var likevel den psykiske smerten størst. Den som tilsa at babyen vår var død.. Babyen vår var død! Hun skulle ikke være død... Jeg hadde vanskelig for å forstå det ordentlig. Det gjorde vondt, men håpet om at hun skulle leve, var der. Håpet om at jordmor og lege hadde tatt feil. Håpet om at lille Linneaen vår bare hadde skjult seg godt der inne i livmora. Det var jo selvfølgelig lite, lite sannsynlig...

Fødselssmertene ble ikke så ille som jeg hadde trodd, ikke en gang før epiduralen ble satt. Jeg husker nesten ingenting av det. Jeg fikk en veldig enkel og rask fødsel. Trodde først jeg hadde
fått mer smertestillende enn normalt, siden babyen allikevel ikke ville ta noen skade av det, for det var mulig for meg å få det. Men fant ut at jeg faktisk fikk normal dose, og da ble jeg overrasket. Normal dose? Det gjorde jo nesten ikke vondt i det hele tatt! Dette gjør nå at jeg i hvert fall ikke gruer meg til å gå gjennom en eventuell ny fødsel senere...

Okay, selvfølgelig gjorde det vondt! Men det var liksom ikke så uutholdelig som jeg hadde forestilt meg. Jeg klemte jo både Kai og mamma sine hender. (Mamma var kommet som mental støtte da vi var i en så spesiell situasjon. Det varmet hjertet mitt at Kai spurte om han skulle ringe mamma.) Og da jeg lå der og kjeftet på mamma fordi hun ikke skjønte at jeg trengte lystgassen, så jeg plutselig på Kai. Han var så blek, og jeg sa: "Stakkars Kai!!" Ja, det måtte jo være ekstremt synd i han, når til og med han måtte bruke av lystgassen! (*le litt*) Og tenk, der lå jeg med smerter og sa "stakkars Kai"... Men dette tenkte jo ikke jeg over før mamma snakket om det i ettertid, da måtte jeg i grunn le litt av meg selv...

Klokken 20.42 den 13. november 2010, kom lille Linnea Aurora til verden. Siden jeg aldri før har vært gjennom en fødsel, oppfattet jeg ikke så godt at babyen vår ikke skrek da hun kom ut, jeg hørte bare mamma som sa: "Åå, så det va derfor!"
"Hæ?" sa jeg. Og en eller annen sa noe som ga meg oppfattelsen av at jenta vår kom ut med navlestrengen to ganger rundt halsen... Men det behøvde ikke å være grunnen i det hele tatt. Vi brast alle i gråt, mamma og Kai stod og holdt rundt hverandre. Det var den tristeste stunden i mitt liv, og samtidig den fineste da ungen ble lagt i armene mine, vårt eget kjøtt og blod, og mamma stod og sa gjentatte ganger: "Å, kor nydelig ho e!"

Men hun var så slapp, så slapp, den lille jenta... Så... Livløs... Jeg forsøkte å kjenne etter duften av baby, men kjente ingenting. Vet ikke om jeg var tett i nesen, skrek jo tross alt. Men jeg kjente overhodet ikke duften av baby noen gang.. Det som jeg hadde gledet meg sånn til... Høre det første barneskriket, se øynene åpne seg, legge henne inntil brystet midt for første gang... Dette var ting vi ikke skulle få oppleve. Og det gjør så vondt, så vondt...

Kai klarte ikke å være der inne, han måtte ut derifra, ta seg en røyk. Etterhvert sluttet jeg å gråte, og bare lå og beundret den lille med vemod. Hun var så pen, så perfekt, ikke noe unormalt ved henne. Hun var velskapt. Det eneste var at huden hennes var så sårbar siden hun hadde ligget død i magen min i kanskje 6 dager, turte nesten ikke røre ved henne, bare holdt henne liksom, strøk henne litt over hodet, og forsiktig på kinnet der jeg så at huden ville tåle det uten å gå i oppløsning. Den tykkeste huden var revet av flere steder på kroppen, hun var rød over hele brystet og den ene armen, noe på halsen og bena... Det var så vondt å se. Hun virket så liten og skjør liksom.

I virkeligheten var hun ikke så liten, i følge jordmora var hun nesten like stor som om hun skulle være født i 9nde måned! Hun var da  48 cm lang og veide 2642 gram. Og det var så stor hun skulle bli, dessverre... Aldri skulle vi få se henne vokse opp, smile sitt første smil, si sitt første ord, lære seg å sitte, spise sitt første ordentlige måltid, begynne å krabbe, ta sitt første skritt, si sitt første ord... Håper jeg en gang får sjansen til å oppdra ett barn, men frykten for at det barnet plutselig skal forsvinne fra meg, kommer til å sitte veldig lenge. Selv etter fødsel. Gjerne ett par år, regner jeg med. Det er vel gjerne det første året som er mest risikabelt...
For ikke å snakke om hvor nervøs jeg vil være under graviditeten. Livredd!


Etter at Kai hadde gått ut, sa jeg til den fantastiske jordmora (som jeg også har gått til kontroll til): "Kan jeg... Går det an å.. Forsøke å åpne øynene hennes?" Hun mente jeg kunne forsøke, og det gjorde jeg. Og synet jeg fikk, var så rart, hun var helt mørk i øynene, nesten svart, og det som skulle være hvitt, var rødt. Hun hadde blod i øynene.. Det var så trist, vi fikk ikke se hvordan øynene hennes egentlig skulle se ut.

Jeg begynte etterhvert å lure på om ikke Kai kom tilbake snart, han hadde vært borte en stund, kanskje en halv time. Noen gikk ut for å se etter han, og han kom ikke lenge etterpå. Da hadde han sluttet å gråte, og fikk holde den lille datteren sin for første gang. Han satte seg i en stol med henne en stund. Han sa i ettertid at det roet han veldig ned å holde henne i armene sine.
Mamma ble med Kai ned på pasienthotellet hvor hun fikk kjøpt noe vin til han...


Utover kvelden, lå den lille i en av de vanlige babysengene inne på rommet. Jeg så mye på henne, og nesten hver eneste gang jeg så bort på henne, innbilte jeg meg at hun blunket og åpnet øynene, eller leet på leppene. Jeg ble så skuffet hver gang jeg fant ut at det jeg så ikke stemte med virkeligheten. Det rev og slet i meg. Hver lille bevegelse fra henne, var bare løgn... Hvordan kunne hun ligge der og lure mammaen sin til å tro at hun rørte på seg?


En gang i løpet av tiden på sykehuset, tenkte vi oss ut derifra for å spise, både Kai og jeg, men siden vi var alene, fikk jeg angst for å gå fra den lille, om hun levde eller ei. Jeg ville at noen skulle passe på henne. Vi ventet på moren til Kai, men hun var ikke kommet enda. Da kom akkurat inn en jordmor, og vi fikk henne til å sitte der. Jeg var så takknemlig. Da Kai og jeg etterpå satt inne i spiserommet, kom plutselig jordmora, og jeg forstod ingenting før hun sa at moren til Kai hadde kommet. Jeg smilte og takket.


I dag har det brent hele 6 lys for lille Linnea til sammen. Kanskje 7, tanten min brenner lys for henne også. Vi har ett kubbelys her hjemme som står på hedersplassen hennes, også har vi ett telys foran bildet av henne. På stuebordet har jeg hennes to rosa telysbeholdere, som jeg brenner lys i veldig ofte. Kubbelyset brenner hver dag vi er hjemme. Og hvis de to lysene Kai og jeg tente på graven på lørdag (den 11. des, som var termindagen), brenner enda, så var det altså hele 6 lys som brant på samme tid. Vi kjøpte gravlys som skal brenne i 5 dager. Det ene står inne i en lykt, så det brenner nok iallfall enda, det andre er mer usikkert med.


Det føles forresten veldig meningsløst å brenne adventslys akkurat nå, det er første gang jeg i det hele tatt har adventslys etter at jeg flyttet hjemmefra. Adventslys som er et symbol på at vi venter på jula, også har vi det akkurat i år som jeg ikke venter på jula. Den kommer altfor fort, jeg bryr meg ikke om jula i år. Trenger ikke jul, på julaften skulle jeg drive med bleieskift og amming. Jula er allerede en gledens tid, det skulle bli dobbel lykke, og istedet blir det sorgens tid i år... For ikke å  snakke om nyttårsaften, som Kai og jeg skulle feire i byen, rett under fjellfyrverkeriet i Tromsø (der vi bor). Og lille Linneaen vår skulle sove i voggen sin inne, mens vi stod ute på verandaen og så på fyrverkeriet, og familien til Kai kunne søke ly fra kulda her inne hos oss for en gangs skyld på nyttårsaften.... De bruker visst å stå nede på Coop Prix rett nedenfor her for å komme tett på fyrverkeriet.


Dette ble veldig langt.. Mangler fortsatt litt av historien før fødselen, men den kommer den og...

2 kommentarer:

  1. Å, jeg får skikkelig vondt inni meg å lese det her. Leste alt og du skriver så man kommer så nær virkeligheten som mulig. Jeg visste ikke alt dette engang.. du har kommet med detaljer, det med øynene hennes og sånt. Jeg skal tenne et lys for Linnea i dag jeg også! :)
    Glad i deg, søster! <3

    SvarSlett
  2. Tusen takk, vennen, ord som varmer å høre, det betyr mye <3

    SvarSlett