Da bevegelsene sluttet, ble jeg urolig og oppsøkte jordmor. Vi fikk beskjeden om at hjertet hennes av uviss grunn hadde stanset... Først klarte vi ikke reagere, trodde ikke det var sant. Og i neste vending, følte vi en øyeblikkelig sorg. Den minner på sin måte om kjærlighetssorg, nesten, synes jeg, bare at den er mye verre enn det...
Hør gjerne på denne mens du leser videre, den treffer meg midt i hjerterota akkurat nå... Ikke helt riktig tekst i forhold til temaet barnedød, men jeg føler meg så truffet av teksten i sangen likevel...
Pappa Kai kjøpte to par sokker til vår lille... I <3 Mum, I <3 Dad. Hun hadde på seg en av hver etter fødsel. Disse beholdt vi selv og satte på henne det andre paret, som hun ble begravet med...Barnedød er noe av det sørgeligste som finnes, og spesielt når du ikke vet årsaken. Å se en livløs baby... Det var noe av det vondeste jeg har opplevd. Samtidig var det å holde henne i armene mine med en gang hun var kommet ut, utrolig, utrolig fint... Hun kom ut med navlestrengen to ganger rundt halsen, men det behøver ikke å være årsaken i det hele tatt... Vondt var det uansett, og vi brast i gråt, mamma, Kai og jeg. Ja, mamma var der, Kai trengte mental støtte da han visste at jeg skulle gå gjennom store smerter, og at "motivasjonen" for å gjennomgå dette, var at jeg skulle få ut den livløse babyen før jeg selv tok skade av å bære på henne. Og hun ville jo ikke utvikle seg mer i livmora..
Hadde 2 veldig tunge dager der jeg hadde mest lyst til å bare gråte... Og i går var også en ganske tung dag.. Tenkte veldig mye. Og jeg blir nesten sint for de teiteste ting... Som festbilder eller bilder av nybakte mødre og babyen deres. Jeg blir sinna på folk som er glade, for eksempel hvis noen skriver "for en fantastisk dag" på facebook. Jeg blir skikkelig sinna på å lese pervo eller drikkehumor og slikt på internett.. Det er greit at de aller nærmeste vennene mine har litt sånn humor når jeg er i nærheten av de, for da er JEG der liksom, men når jeg ser på nett at folk bare lever lykkelig videre etter det som hendte meg, så føler jeg meg tom. Og det er vel det som gjør meg sinna...
Det er så latterlig at det skal være sånn...
Jeg var også innom profilen til ei jeg så vidt kjenner på facebook. Ida heter hun. Vi gikk i samme klasse på videregående. Jeg ble bare så trist og nesten sint da jeg så bildet av hennes nyfødte sønn, og leste statusoppdateringer og kommentarer.. Hvorfor skulle hun liksom være så lykkelig over å ha en liten en, og å passe buksene sine, når jeg ikke jeg kan det? At jeg passer buksene mine igjen, føles liksom ikke ut som noe jeg kan være lykkelig over... Det er bare meningsløst....
Men Sara, som ganske nylig fikk en datter, hun tenker jeg ikke sånn om, kanskje fordi hun står meg nærmere som person, og også i sorgen. Hun har vært så støttende og god mot meg. Hun lider på en måte med meg, og det gjør det lettere å akseptere at hennes datter fikk overleve...
Det er ikke det at jeg ikke er glad på Ida sine vegne, for det er jeg jo! Og for å ikke få dårlig samvittighet, gratulerte jeg henne og sånn...Følte at det var sunt for min egen del også, nå får jeg jo snakket litt med henne, så blir det kanskje lettere å akseptere, som med Sara... Jeg må lære meg å leve med dette, uansett hvor vondt det er i øyeblikket.. Jeg vet jo at det blir bedre med tiden...
Her holder hun pappa i hånden... <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar