fredag 31. desember 2010

Savn

Fikk en akutt og sterk lengsel etter deg nå, min lille venn. Mamma savner deg sånn, ønsker du kunne være her hos meg og vise mamma og pappa hvem du er, dele varmen din med oss. Elsker deg, jenta mi. Nå må jeg gå og legge meg... God natt, prinsesse...


onsdag 29. desember 2010

En bedre dag

Hadde en litt bedre dag i dag. Sikkert fordi jeg fikk se solen kaste rosa skygger over verden i dag, og fikk komme meg ut av huset en tur.

Som sagt så har solsnu vært, og vi går mot lysere dager, iallfall fysisk. Forhåpentlig psykisk også. Jeg så altså ikke solen i dag, men det var et rosa skjær på himmelen som ga gjenskinn i snøen. Jeg som har gått glipp av dagslyset de siste dagene.

Jeg ble altså med til byen i dag (Tromsø) for å "levere" pappa på flyplassen, han har jo vært her i julen. Forresten synes jeg ikke at jeg har vært til noe særlig godt selskap for han, og har slitt med dårlig samvittighet, men har bare ikke klart å virke normal nå. Har vært helt ute og kjøre...

I byen fikk jeg hentet en del hobbysaker, og jeg har nå allerede laget ett bilde. Det var deilig å være kreativ igjen, så nå tenker jeg å registrere butikk på  epla.no

Kommer mer om dette senere.

I kveld skal jeg legge meg før 12, også får dere ha en god natt videre. Har sovet så lite det siste døgnet, at jeg kommer til å sovne ganske momentant.

Uten livslyst

Jeg eier ikke livslyst for tiden, dvs. jeg kan ikke si at jeg ikke har livslyst "lenger", for da høres det ut som om jeg aldri vil få livslysten tilbake, for det vet jeg at vil. Altså få den tilbake. Men nå om dagene føles alt helt håpløst og meningsløst. Har for det meste bare holdt sengen fordi det har føltes tryggere. Da vet jeg at da vil jeg ligge der,  og det vil ikke skje noenting. Hvis jeg står opp, ender jeg med å sitte og gjøre meningsløse ting likevel, og håpe på å få gjort noe meningsfylt, og det slipper jeg å håpe på ved å holde sengen. Da vet jeg at det ikke vil skje noe meningsfylt uansett.

Er liksom det at alt er galt for tiden. Enten får jeg ikke sett de rette filmene, for det er ingen som vil se de filmene jeg har lyst til å se. Det høres egoistisk  ut, jeg vet det, men jeg mener det ikke sånn. Er bare det at jeg føler at det er meningsløst å se en film

mandag 27. desember 2010

Holdt sengen i dag

Holdt sengen mesteparten av dagen i dag, jeg.. Stod ikke opp før til middag. Fikk en idé om at alt bare ville bli galt hvis jeg stod opp allikevel, for sånn har det vært i det siste. Har for det meste hatt dårlige dager nå... Tenkte at alle dagene var like, så kunne vel denne bli annerledes - ved å holde sengen... Og da de her hjemme forsøkte å få meg med i butikken og spurte om det var noe jeg ville ha, svarte jeg: "Hvis jeg blir liggende her, så trenger jeg jo ikke å gjøre noe eller spise, og da trenger ingen å kjøpe noe til meg i butikken heller."

Tror jeg har kommet på bedre tanker nå når jeg først har stått opp.. Men ting går så opp og ned at jeg vet ikke. For det meste føles alt håpløst..

søndag 26. desember 2010

Oppgitt

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker...
Jeg er bare bånn i bøtta akkurat nå.
Kai burde jo egentlig bare kvitte seg med meg.

Deppa igjen

Så var man deppa igjen.. Var på Vollan og pratet med en slektning i sted, som jeg ikke har sett på lenge, og det var jo i og for seg hyggelig. Men jeg kunne jo ikke hjelpe for å tenke på Linnea da jeg gikk ut derifra; jeg skulle jo være lykkelig småbarnsmor nå, med en liten jente å vise fram... Istedet er jeg ulykkelig og føler meg ensom for tiden. Alt er bare meningsløst uten den lille jenta mi... Jeg savner henne. Hun er jo så nydelig. Hvorfor skal jeg ikke få holde henne i armene mine? Vise henne fram?

Linnea Aurora, mamma elsker deg...

lørdag 25. desember 2010

Joda, ble en fin julaften tross alt

Joda, det ble en fin julaften tross alt. Med noen morsomme brødre som var til å le seg skakk av!

Også fikk jeg den fineste filmen hos søsteren min! En mimrevideo fra barndommen. (Se filmen her; Connie & Lynn's barndom) Åh, Gud, den var herlig, den skulle minne meg på at jeg har en søster som er glad i meg, selv om vi har sklidd litt fra hverandre.. Min kjære lillesøster <3 Jeg er glad i deg også! Alltid!

fredag 24. desember 2010

Nytt bankkort!

Da har jeg bestilt nytt bankkort med eget motiv! Syns det ble pent :-)




























Gleder meg til jeg får det! Matcher bloggen min gjør det og :)

Test

Bare tester den nye signaturen :)
Tusen takk for hjelpen, Kai Håvard min! <3

Det er kanskje rart at jeg forandrer og designer så mye på denne bloggen, men jeg vil liksom at den skal være fin og respektabel for datteren min. Er litt perfeksjonist også...

torsdag 23. desember 2010

God jul!

God jul? Alle skriver god jul overalt, og jeg leser og tenker: "Hæ? Er det jul?" For meg kunne det vært hvilken som helst tid på året. Har ikke hatt julestemning i år i det hele tatt.

Sitter nå med lillebror på fanget forresten, og er så utrolig glad i han. Er så klart glad i alle søsknene mine. Jeg må nok ha verdens beste søsken! Så det skal jeg tenke på og sette pris på nå i julen, for selv om jeg har mistet datteren min, og alt virker mørkt, så er det jo noe positivt i livet. Selvfølgelig er det jo det! Jeg kan smile og le litt, men Linnea er alltid i bakhodet nå om dagen.

Men jeg skal iallefall forsøke å gjøre det beste ut av dette. Det er jul, og jeg har familien min her, selv om det mangler ett medlem som skulle vært her for første gang i år, og feiret sin første jul.

Tenker mye på den lille engelen min, og opplever om og om igjen i mitt aller innerste,

Trenger ingen engler...

Jeg trenger ingen engler på mitt juletre.
Jeg har allerede en i himmelen som ser ned på meg...

Tema; nordlys, nattehimmel og Linnea

Ja, du leste helt riktig; nordlys, nattehimmel og Linnea. Jeg har som sagt pyntet litt på bloggen. Temaet jeg nå følger, er nordlys, blomster og nattehimmel. Ettersom Linnea er navnet på en blomst og Aurora betyr nordlys.

Det interessante er at både blomsten og nordlyset heter "Borealis" (Aurora Borealis, Linnea Borealis). Har ikke sjekket det ut helt, men det må jo ha med natur å gjøre. Kai Håvard fant vel ut at borealis betydde "nordli"? Husker jeg feil? Høres veldig logisk ut, med tanke på at nordlys finnes i nord, hvilket må bety at blomsten Linnea også vokser i nord? Bare en flyktig refleksjon fra min side (som Kai kanskje allerede har fortalt meg fakta om, uten at jeg har

Dårlig matlyst, dårlig dag

Nå om dagen, så spiser jeg ikke med mindre jeg virkelig må. Jeg er så matlei, men er usikker på om det henger sammen med det som har skjedd. Mener å huske at jeg spiste helt normalt for over en måned siden...

Jeg spiser dersom noen andre har laget middag, men ellers orker jeg stort sett ikke. Hvis jeg kjenner at magen er sulten, går jeg til kjøleskapet eller matskapet, og dersom jeg da ikke finner noe som ser virkelig godt ut, dropper jeg hele måltidet.

Det er dager der jeg ikke har spist på over ett døgn... Dette er jo overhodet ikke sunt, men ingenting smaker godt lenger. Alt smaker bare... likt. Like stygt. Spiser til nød godteri, men kjøper i tilfelle sjelden selv. Da må jeg være virkelig deprimert og ha hatt en dårlig dag - og i så fall går det i Kvikk Lunsj og sjokolade med marsipan...

Jeg som brukte å være så sunn.

I dag har jeg forresten hatt en til dels tung dag, er i Storfjord. Ikke at jeg ikke trives her, og ikke at det ikke er godt å se familien, for det er det jo! Men det er bare...lite å gjøre.

tirsdag 21. desember 2010

Visdomsord og dikt til ettertanke



Noen kinesiske visdomsord:

"Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet
med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt
til trekantens spisser er avslitt og det bare
er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.
Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,
hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte
vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet, når du vet
at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser
avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte."




Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut'slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti'n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si'ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti'n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti'n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla'er
men dufter ekstra sterkt på fine da'er.

La gå at det kan komme vonde ti'er
da sti'n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.

 
Margaret Skjelbred


Spør meg om datteren min!

Okay, nok ett innlegg på veldig kort tid, beklager det...

Nå har det seg sånn at jeg skriver ikke denne bloggen for å få medlidenhet og for at folk skal se på meg og tenke: "Der er hun som har det så vondt. Jeg snakker ikke til henne, hun vil sikkert være i fred". Nei, for det er faktisk sånn at jeg har det ikke like vondt hele tiden, jeg tenker ikke alle disse tankene jeg skriver ned konstant, eller samtidig, det går i rykk og napp. Ofte tenker jeg på så unødvendige ting som for eksempel "for noen fine sko" eller "for en stygg jakke"...

Jeg vil gjerne snakke med folk om vanlige ting og leve som normalt, jeg vil ikke at folk skal skygge unna meg, men jeg vil at folk skal kjenne historien om datteren min, se på meg som mor. Og vite at Linnea har levd ett kort, lite liv, skjult inne i magen min, hvor hun har delt næring og blod med meg. Hvor hun har sparket på innsiden av meg, vært nær meg i hele 8 måneder. Også tok det brått og brutalt slutt.

Jeg vil at folk skal vite dette, men ikke være redd for å snakke til meg av den grunn. Og jeg

mandag 20. desember 2010

If tears could build a stairway...

Jada, tredje innlegg i dag, men lev med det. Enkelte andre får jo ikke beholde livet...
Fant et veldig pent vers:


If tears could build a stairway,
and heartache make a lane,
I'd walk the path to heaven
and bring you back again.



Også er det dette diktet da;




PERSPEKTIV

"Mennesket vokser i livets strid",
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska lure på det…..

Sjøl har jeg faktisk minket;
Snart er jeg så liten at
jeg ser himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine.

(Hans Børli) 



Fra søsteren min

Her har forresten den kjære søsteren min dedikert ett innlegg på bloggen sin til meg og Kai Håvard: http://jaqalynn.blogspot.com/2010/12/dedikert-til-connie-og-kai.html <3

Hei, verden, jeg er mamma, selv om det ikke syns!

Omtrent alt jeg gjør nå til dags, dreier seg om lille Linnea. Også det å skrive nesten daglig på denne bloggen. Det er vel min måte å få henne til å leve videre på. Ikke bare i mitt hjerte og pappaen sitt hjerte, og familiens hjerter, men også i hjertene til alle som kjenner oss en del, og litt mindre, og de som ikke kjenner oss i det hele tatt.

Jeg vil vise at den lille jenta har eksistert, ikke bare som ett foster, men også som en mor og fars store kjærlighet. Jeg har lyst til å fortelle om henne til alle jeg møter, ta fram et fotografi og si; "se, dette er datteren min, jeg er mammaen hennes, hun lever ikke lenger, men hun er datteren min, og jeg elsker henne, selv om jeg ikke fikk lære henne og kjenne, for hun har vært inni magen min og delt kropp og sjel med meg. Se, det er datteren min, er hun ikke nydelig?"

søndag 19. desember 2010

En vanskelig julekonsert, og et mareritt



(Foto: Hanna Olsen, blogg her)

Jul, jul, jul og atter jul! Det er skikkelig ikke jul i år. Jula er bare... ingenting. Skikkelig ingenting. Jeg blir sprø av alt snakket om julefred og julestemning, og "jeg ønsker meg en ordentlig jul"... Ja, var på Jardars julekonsert i går på Kulturhuset, ikke at det var noe galt med selve konserten, snarere tvert i mot! Men jeg var i utgangspunktet skeptisk til å dra, føler liksom ikke at det er tida for moro. Sitte der og vite at alle rundt meg koser seg og gleder seg over jula liksom (eller, hva vet jeg egentlig om det, noen kan jo ha hatt det som meg). Jeg tenkte at det skulle sikkert gå fint, hvor ille kunne det bli liksom? Vanligvis er jeg jo så glad i slike ting, så det kunne jo hende at det ville bli fint.

Men det ble egentlig ikke så fint. Jeg ble rett og slett trist av alt pratet om julestemning og at

fredag 17. desember 2010

Å nei... Nei, nei, nei!

Nei! Det kan ikke være sant... Nei, nei, nei, jeg nekter å tro det.. Jeg nekter å tro at jeg har mistet den! Den er borte! Den lille rosa pusestrikken jeg har hatt rundt armen helt siden vi leverte babyen tilbake på sykehuset, er ikke få finne noe sted her! Jeg kan ikke fatte det. Hun hadde den rundt armen, men jeg tok den av og beholdt den selv, så fikk hun den andre.. Og nå er denne borte! Jenta mi har jo hatt den på seg... Hvordan kan jeg miste den?? Det siste jeg husker, er at jeg tok den av meg en gang jeg skulle smøre armene mine, og da mener jeg at jeg var på tur å legge meg eller satt ved PC-en. Etter det husker jeg ikke mer. Kan heller ikke huske at jeg har hatt den med på sykehuset når jeg har vært der.. Jeg må jo ha gått i flere dager uten strikken uten å merke det. Hvordan har jeg greid noe sånt?? :-(

Sosionomen ringte forresten nettopp, og jeg ble bare så lettet! Lille jenta vår ligger hel nede i kisten sin, hun har fått med seg alt som tilhører henne. Takk, Gud, nå ble jeg lettet!

Men HVOR er strikken????
Alltid skal det være noe...

torsdag 16. desember 2010

Han vil vente, men ikke jeg...

Hadde en samtale med samboeren min i går, og han er blitt så redd for at det skal gå galt igjen at han vil vente minst ett år på å prøve på nytt. Jeg kan jo ikke klandre eller tvinge han, men selv klarer jeg nesten ikke vente. Han foreslo at vi i hvert fall skulle vente på prøveresultatene fra obduksjonen, og det forstår jeg jo, det er greit. Jeg må jo respektere hans ønske om å vente, men det er utrolig vanskelig... Jeg skulle bli mamma nå liksom.. Så det å måtte vente i kanskje 2 år på å kanskje bli det, vil tære på meg... Føler liksom at ett nytt barn vil fylle tomrommet litt, det erstatter jo så klart ikke det første barnet, men det blir en ekstra glede. Er liksom noe som mangler i livet mitt nå.. Og det er nettopp en liten en...
Vet jo at det kan gå galt igjen, så vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

Måtte bare få ut frustrasjonen...

Forresten hadde jeg en drøm til i natt om lille Linnea, mye er uklart og forvirrende, har noen detaljer fra drømmen i friskt minne, men det er så grusomt og komplisert at jeg orker ikke skrive om det en gang...
Men en ting husker jeg; vi fikk svar på obduksjonen, som sa at Kai og jeg ikke kunne få barn sammen, fordi genene våre ikke gikk overens... Jeg er utrolig glad for at det bare var en drøm!

onsdag 15. desember 2010

Sykeste drømmen...

I natt hadde jeg en utrolig rar drøm.. Det er ikke mye jeg husker av den, men at overalt hvor jeg gikk, bar jeg den livløse lille kroppen med meg - i håndvesken... Ikke skjønner jeg hvordan hun skulle ha plass der, måtte i tilfelle være den utvidelsesformelen fra Harry Potter. I drømmen min var det helt naturlig å ha henne i vesken min. Og hver kveld lå jeg på en madrass på gulvet med vesken ved min side. Jeg åpnet den og kysset den lille på pannen til god natt.

Da jeg hadde gått slik i vel en uke, og begravelsen skulle stå dagen etter, begynte jeg å tenke: "Er det ikke litt rart å ha henne i vesken?" Det var da jeg plutselig kom på at en livløs kropp ville jo gå inn i forråtnelse... Jeg åpnet vesken i full fart og tittet oppi, og da hadde den lille blødd gjennom luen. Den var fullstendig gjennomtrukket av blod.

I sjokk lukket jeg igjen vesken, visste ikke hva jeg skulle gjøre,sa ingenting til noen. Her hadde jeg gått med henne i vesken, ett dødt barn, også hadde det ikke slått meg at det ikke var bra. Hun måtte jo ha kulde for å bevares best mulig! Og hva med vesken, den måtte jo være full av blod? Jeg turte ikke se etter. (Ja, av en eller annen grunn, så tenkte jeg på vesken i en slik stund, tenkte nesten mer på den enn på noe annet). Og etter det, husker jeg ikke mer...

Da jeg våknet, husket jeg ikke drømmen med det samme, men da jeg første memoriserte den, grøsset jeg. Da føltes det som ett mareritt, enda det ikke var det for meg mens jeg drømte den.

tirsdag 14. desember 2010

Sånn...

Sånn, nå skal ALLE kunne kommentere i bloggen, ikke bare registrerte brukere, men også anonyme!

Tøff dag...

Det var vanskeligere å komme tilbake på hudavdelingen i dag og ta fatt på hverdagslivet enn det jeg hadde trodd. I utgangspunktet tenkte jeg at det måtte være ganske greit å starte i behandling igjen på sykehuset og møte igjen sykepleierne. De vet jo hva som har skjedd, jeg ville slippe å fortelle de det. Men det ble vanskelig allikevel...

Det første som skjedde da jeg gikk inn døren til hudavdelingen, var at jeg møtte en lege som har behandlet meg, og hun så overrasket på meg: "Har du født?" Jeg sendte henne ett usikkert blikk, og et mildt og sørgmodig smil: "Vel, jo.. Men.. Det gikk ikke så bra..." Hun fikk ett trist uttrykk i øynene, og sa: "Åhh, det gjorde ikke det nei.." Så ble hun tilsnakket eller noe, tror jeg, og gikk videre. Dette var jeg mer eller mindre takknemlig for, fikk jo helt kald følelse i kroppen av å snakke om det. Så da jeg gikk videre innover i avdelingen, var jeg kjempenervøs.

mandag 13. desember 2010

Adventslysene streiker...

Ja, det høres kanskje rart ut, adventslys som streiker, men det er faktisk sant. Både nr 1 og 2 har "sluttet å virke". Jeg tror de forstod hvor lite vi egentlig brydde oss om å vente på julen. Kai mente det kom av at lysene stod så tett at det rant stearin fra det ene lyset, oppi det andre, og da ble veika druknet i stearin. Veldig logisk egentlig, men jeg vil ikke være logisk, så i mine tanker, så har adventslysene våre forstått at vi ikke bryr oss! *Trassig*

Forresten tok jeg til vett i dag og handlet noen julegaver i hvert fall, til de nærmeste, også ringte jeg til hudavdelingen hvor jeg avbrøt behandlingen ganske brått for en måned siden, pga det dere vet... Men jeg har nå funnet ut at jeg trenger behandlingen. Hvis jeg venter særlig lenger, vil jeg bare slite enda mer med helsa, og det er noe jeg absolutt ikke trenger akkurat nå altså... Begynner trolig med kaliumpermanganat-bad i morgen. Har forresten inntrykk av at ingen behandling hjelper på eksemen lenger, gikk til og med på apocillin (antibiotika) for brystbetennelsen for litt siden, men det hjalp ikke mye på eksemet altså. Kanskje det rett og slett var fordi brystbetennelsen var såpass kraftig som den var. Det positive er imidlertidig at kløen iallfall har tatt av en del etter avsluttet svangerskap. Også sluttet jeg i tillegg med en forferdelig uvane, som jeg ikke turte innrømme før mange før etter svangerskapet... Siden jeg mens jeg var gravid, var redd for at uvanen ikke ville gå over, og det ville jo være megaflaut hvis noen spurte meg: "Nå, har du sluttet å spise det grove dasspapiret?"

(Ja, litt humor, dere har lov til å le...)

Fødsel..

Mens vi nå brenner ned den 13ende dagen på adventslyset i desember, tenker jeg på at det i dag er en måned siden den dagen jeg holdt den livløse babyen min i armene for første gang. Alle minnene fra den dagen strømmer på... Riene som tok seg opp i 10-tiden på morgenen, og som ble så kraftige i 17-tiden at jeg ble trillet inn på fødestue, hvor epiduralen ble satt i 18-tiden. Og selv om jeg hadde smertefulle rier, så var likevel den psykiske smerten størst. Den som tilsa at babyen vår var død.. Babyen vår var død! Hun skulle ikke være død... Jeg hadde vanskelig for å forstå det ordentlig. Det gjorde vondt, men håpet om at hun skulle leve, var der. Håpet om at jordmor og lege hadde tatt feil. Håpet om at lille Linneaen vår bare hadde skjult seg godt der inne i livmora. Det var jo selvfølgelig lite, lite sannsynlig...

søndag 12. desember 2010

"Liten" av Magdalena Langset

Et dikt som sier veldig mye...

Liten......


Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, liten, - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten, når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og
fred i hvile på dunmyke senger?

Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for den tiden vi hadde deg her,
for alt det vi aldri skal glemme.


Til Sigrid
av Magdalena Langset


Sterk? Når da?

Sterk? Hva betyr det egentlig? Å være sterk? Er man sterk fordi man ikke tar livet sitt når man har det helt forferdelig elendig, helt jævli rett og slett, når alt går imot en? Når man har vondt langt inn i hjertet? Når man sitter innendørs og benytter Internett til å formidle sine tanker og følelser til verden? Er man sterk da? Eller lurer man bare verden til å tro at man er sterk, skjønner ikke verden at man egentlig sitter inne og ikke tør å komme ut av redsel for alt det vonde som kan forekomme utenfor husets fire vegger?

Når er man sterk egentlig? Kan noen fortelle meg hva det betyr?

Lykkelig uvitende..

Ja, da har jeg lagt inn alle innlegg fra min forrige blogg som handler om graviditeten.. De er lagt inn med riktig dato og klokkeslett. Innleggene startet i april. Fra slutten av november, handler det om det tragiske som hendte, men før dette, da var vi lykkelig uvitende om framtiden...

lørdag 11. desember 2010

Uten organer...

Nå finner jeg ut at jenta vår mest sannsynlig ble gravlagt uten enkelte indre organer... Som hjerte og hjerne... Det verker litt å tenke på... Hvorfor fikk ikke jeg informasjon om det? Kai visste tydeligvis hvordan en obduksjon foregår, men mente det var best å skåne meg for å lese om det. Han var redd det skulle gjøre for vondt for meg. Han mente det jo så klart godt, men det han kanskje ikke helt har forstått, er at jeg er en sterk person, man kan ikke holde sånt fra meg... Jeg går ikke under av den grunn... Og organene er en del av jenta mi di også.. Det plager meg at de skal være adskilt fra henne, og kanskje bare forsvinne uten at vi får vite noe som helst.. Ikke slo det meg at organer skulle fjernes fra datteren vår under obduksjon heller, de må visst ligge i en eller annen væske en stund... Lurer på hvor organene er nå.... Leste om noen som fikk begravet hjertet sammen med sønnen sin ett halvt år senere, men hjernen var allerede kremert uten at de hadde fått vite noe......

I dag er forresten termindagen vår... Det var i dag lille Linnea vår skulle ha kommet til verden.. Hun kom nesten en mnd for tidlig, og døde enda tidligere... Det blir mange vonde merkedager neste år :(


Under utforming

Denne bloggen er under utforming. Trenger litt hjelp hos min samboer for å få til dette med bakgrunnen, for det blir bare feil når jeg gjør det, han ligger og sover akkurat nå...

Bloggen skal handle om min opplevelse med det å være gravid, fra begynnelse til slutt, og det å miste ett barn...

Du kan foreløpig klikke deg inn på min opprinnelige blogg, der jeg har skrevet under graviditeten og litt om det som skjedde etterpå: Duens strøtanker . Men der er det mye blandet med andre ting. På denne nye bloggen vil jeg samle alt som har med babyen å gjøre..

torsdag 9. desember 2010

Redd for å prøve igjen...

Huff, har registrert meg på en lukket side som heter Englesiden, en side for "englemammaer og englepappaer" - vi med et barn for lite...
Og der leser jeg mange sterke historier om andre som har mistet sine barn, enten i eller utenfor magen... Og mange av de har faktisk mistet alt fra 2 til 4 stk, til og med en som hadde mistet tvillinger 2 ganger på rad...
Leste også om noen som mistet 3 ganger fordi at kombinasjonen av genene deres ikke passet sammen. Skjønner ikke at det er mulig!

Blir jo selv livredd for å prøve igjen når leser alt dette, så jeg vet ikke om det var bra eller dårlig at jeg registrert meg på Englesiden.. Blir redd særlig da jeg kom så langt som til 8nde mnd sist! Men samtidig tenker jeg at..

onsdag 8. desember 2010

Vår blomst, vårt nordlys (dedikert til Linnea)


Det navn du fikk
Var det rette for deg, vår kjære
For nå vil du om sommeren
Være blomstene på lyngmarken
Og om vinteren vil vi kunne se deg
I nordlyset på himmelen


For like nydelig som den nydeligste blomst
Det er du, vår lille vakre skapning
Og hadde vi noen gang
Fått kjenne duften av deg
Ville du luktet herligere
Enn all verdens blomster til sammen

Linnea Aurora
Du lille skjønne
Aldri fikk vi se dine øyne
Som trolig var like grønne og skinnende
Som det grønneste nordlys på nattehimmelen
Akkurat som mamma og pappa sine øyne

Men når blomstene vaier i vinden
Da vil vi forstå at du prøver å vinke til oss
Og når nordlyset danser på himmelen
Da vet vi at du forsøker å glede våre hjerter
Akkurat slik du ikke skulle få glede dem
I et friskt og sterkt liv her på jorden

Linnea Aurora, vår lille engel
Du vil for alltid leve med oss

Vår blomst
Vårt nordlys













mandag 6. desember 2010

Jeg synger "Velsignelsen" av Oslo Gospel Choir

I dedicate this to my deceased daughter, Linnea Aurora, who died nearly a month ago... I recorded "Velsignelsen / The Blessing" by Oslo Gospel Choir, thinking of her. I know I'm bad sometimes, especially on the "amen" part. Attempted to record it several times, only without the background-music, but this was the best recording, probably because I showed most feelings the first time I recorded it. The reason I whistle somewhere in here, is that I had not planned to publish this version, as it was more or less spontaneously recorded, to check how it sounded....

søndag 5. desember 2010

Når bevegelsene slutter...

Hånden til vår kjære datter... Her "holder" hun meg i hånden...

Da bevegelsene sluttet, ble jeg urolig og oppsøkte jordmor. Vi fikk beskjeden om at hjertet hennes av uviss grunn hadde stanset... Først klarte vi ikke reagere, trodde ikke det var sant. Og i neste vending, følte vi en øyeblikkelig sorg. Den minner på sin måte om kjærlighetssorg, nesten, synes jeg, bare at den er mye verre enn det...

fredag 3. desember 2010

Sørgebånd (dedikert til Linnea)

Hvordan kan verden smile,
når du ikke her er?
Hvordan kan verden le,
når du ikke er nær?

Hvordan kan alle feste
og ta imot den alkohol de får?
Hvordan kan alt gå videre
etter det som skjedde i går?

Hvorfor holder jeg meg hjemme
fra et venninnejulebord?
Det var jo så utrolig artig
i juletiden i fjor

Er skjebnen en sport
som Herren bedriver?
Eller er livet tilfeldigheter
som ingen beskriver?

Hvorfor blir jeg trist
av venners glade fotografier?

Hvorfor blir jeg sint
på alle de som smiler?

Hva med vittige kommentarer
og humor jeg likte før?
Hvorfor blir alt så forandret
når ens kjære plutselig dør?

Min bleke og kalde munn
er mitt eget  sørgebånd
Tydelige og falske smil
fra en dypt ulykkelig ånd