Uten livslyst

Jeg eier ikke livslyst for tiden, dvs. jeg kan ikke si at jeg ikke har livslyst "lenger", for da høres det ut som om jeg aldri vil få livslysten tilbake, for det vet jeg at vil. Altså få den tilbake. Men nå om dagene føles alt helt håpløst og meningsløst. Har for det meste bare holdt sengen fordi det har føltes tryggere. Da vet jeg at da vil jeg ligge der,  og det vil ikke skje noenting. Hvis jeg står opp, ender jeg med å sitte og gjøre meningsløse ting likevel, og håpe på å få gjort noe meningsfylt, og det slipper jeg å håpe på ved å holde sengen. Da vet jeg at det ikke vil skje noe meningsfylt uansett.

Er liksom det at alt er galt for tiden. Enten får jeg ikke sett de rette filmene, for det er ingen som vil se de filmene jeg har lyst til å se. Det høres egoistisk  ut, jeg vet det, men jeg mener det ikke sånn. Er bare det at jeg føler at det er meningsløst å se en film
bare for å se en film.. Jeg vil liksom se filmer som jeg har som mål å få sett. Æsj, finnes vel ingen god måte å forklare min kompliserte personlighet på... Jeg fungerer veldig rart, iallfall nå for tiden. Jeg kan virke egoistisk nå om dagen, men jeg bryr meg om de rundt meg for det. Som mange sier, så har man det med å bli selvsentrert i stunder som denne.


Vel, følgende skjedde i dag; mamma kom inn i halv 12 tiden og prøvde å dra meg opp av senga - ved å kjefte! Det virket iallfall som kjefting for meg, som var trøtt. Jeg fikk vondt i hodet. Hun snakket om hva det førte til å sove lenge, og hun snakket lenge om det. Jeg vet jo at hun har rett i det hun sier, og ca 5 min etter hun hadde gått ut, var jeg egentlig temmelig våken, jeg var bare trassig - jeg stod ikke opp fordi jeg var sur på mamma som kjeftet så jeg fikk vondt i hodet. Rett og slett trass. Så når jeg til slutt vurderte å stå opp, kom plutselig stefaren min med en pipende røykvarsler! Han skulle til å legge den på en stol da jeg kastet en pute på han i sinne. Da slo han av alarmen og gikk. Igjen ble jeg trassig og smalt igjen døren, hardt, for så å legge meg i senga. Jeg stod ikke opp før middag i 18-tiden....

Jeg får liksom for meg at det ikke er vits å stå opp. Det er bedre å bare ligge og drømme. De siste dagene har jeg ikke hatt noen spesielt fæle drømmer, bare fantasifulle og gode. Og når jeg har de drømmene, glemmer jeg alt annet. Straks jeg våkner av meg selv, føler jeg meg litt bedre, men etter kort tid, husker jeg på min lille Linnea, også er alt mørkt igjen.

Dette vil nok være noe som kommer periodevis, det kommer ikke til å være konstant. Det er også noe med det at jeg ikke har tingene mine her inne hos mamma. Har kun PC-en, og jeg mangler materiale (en DVD-tape) for å kunne redigere ferdig en film jeg faktisk kan tjene penger på - noe som kunne vært meningsfylt for meg å gjøre. Men når jeg mangler materiale, blir jeg bare motløs og umotivert. Klarer ikke finne tapen. Alle hobbysakene mine ligger i byen, alt jeg har å gjøre ellers, er i byen.

Når jeg nå er i Storfjord, så bor de få vennene jeg har her, såpass langt unna at jeg må bli kjørt. Går ikke buss her. Det er så kaldt og mørkt her og dårlig med lys, at jeg orker ikke gå ut, føler at vi bor i en grotte, og må skjule oss her, og at verden utenfor bare er farlig og mørk og dyster. Huff, jeg klarer ikke helt beskrive hvordan jeg føler det... Å se ut av vinduene her, er bare så mørkt, at jeg føler at det er liksom ingenting utenfor huset, bare mørke, ett univers, null og niks, nada... Hvordan kan jeg gå ut av døra og ende rett i universet? Sveve bort fra alt som er trygt, fra lyset, fra sengen og varmen? "Hva skal vi med stjerner nå?" (Jeg burde nok absolutt ha fått lest den boken).

Som sagt, orker jeg ikke besøke noen, og orker heller ikke ta kontakt for å be de komme hit. Blir jo nesten frekt det. Hvis jeg først vil treffe noen, burde jo jeg dra dit de er, ikke motsatt. Jeg er dessuten for redusert til å sitte hjemme hos noen der jeg kun kjenner ei venninne, men ikke familien hennes. Det som nettopp har skjedd, gjør at jeg vil føle meg ukomfortabel med å sitte med fremmede folk rundt meg, da klarer jeg ikke snakke åpnehjertig.

Dette er jo bare en bygd forresten, ikke noen by, ingen steder å søke ly fra kulda underveis hvis jeg går ut uansett. Nå er det dette med mørket og kulda igjen altså, ja, jeg skriver i sirkel. Har bare så mange tanker som går om hverandre her... Det er ingen større bygninger eller butikker som lyser opp veien. Alt virker så ensomt og enormt og tomt her nå i mørketiden. Vi gikk forresten inn i den verste mørketiden da lille Linnea ble født... både fysisk og psykisk. Jeg har ikke en gang orket  å gå ut og se på nordlyset, for jeg er for deprimert til å ta på meg vanskelige sko! Nordlyset som egentlig minner meg om den lille jenta vår... Alt er bare så tungt om dagen.
Heldigvis har solsnu vært, og vi går mot lysere dager. Jeg har aldri før hatt problemer med mørketiden, men i år har jeg virkelig ikke godt av den, ikke når alt er så mørkt i hodet mitt fra før av.

Hater å være englemamma. Barnet mitt vil for alltid være et barn. Eventuelle søsken, vil alltid ha en yngre storesøster, en storesøster som for alltid vil forbli en baby.. Jeg må gå og vite at mitt eldste barn, er yngst. Forhåpentligvis vil hun ikke få noen søsken som "blir yngre", jeg vil jo ikke miste flere barn. Så klart ikke.

Jeg blir gal..
Jeg virker sikkert så mørk på dere lesere nå, at dere skygger unna meg og bloggen min..

Men... Jeg får i det minste avslutte med en litt positiv setning jeg leste et sted nettopp.  Det er ett sitat fra noen, vet ikke hvem. Det går slik;

"Man mister ikke barnet, men man får eie det fullt og helt, i hjertet sitt."

God natt.