Hadde en samtale med samboeren min i går, og han er blitt så redd for at det skal gå galt igjen at han vil vente minst ett år på å prøve på nytt. Jeg kan jo ikke klandre eller tvinge han, men selv klarer jeg nesten ikke vente. Han foreslo at vi i hvert fall skulle vente på prøveresultatene fra obduksjonen, og det forstår jeg jo, det er greit. Jeg må jo respektere hans ønske om å vente, men det er utrolig vanskelig... Jeg skulle bli mamma nå liksom.. Så det å måtte vente i kanskje 2 år på å kanskje bli det, vil tære på meg... Føler liksom at ett nytt barn vil fylle tomrommet litt, det erstatter jo så klart ikke det første barnet, men det blir en ekstra glede. Er liksom noe som mangler i livet mitt nå.. Og det er nettopp en liten en...
Vet jo at det kan gå galt igjen, så vet ikke hva jeg skal gjøre nå.
Måtte bare få ut frustrasjonen...
Forresten hadde jeg en drøm til i natt om lille Linnea, mye er uklart og forvirrende, har noen detaljer fra drømmen i friskt minne, men det er så grusomt og komplisert at jeg orker ikke skrive om det en gang...
Men en ting husker jeg; vi fikk svar på obduksjonen, som sa at Kai og jeg ikke kunne få barn sammen, fordi genene våre ikke gikk overens... Jeg er utrolig glad for at det bare var en drøm!
Er faktisk godt å høre at du tenker i de baner :) Kroppen må komme i gjenge etter forrige graviditet før du kan bli gravid på nytt, så når tida er inne vil dere uansett vite det. Er det meninga, så skjer det <3
SvarSlettOm du trenger å prate om drømmen, eller uansett ka, så veit du at du bare må gi lyd fra deg :)
Gla i deg <3 Klem
Virker som alt går veldig raskt med kroppen min egentlig, føler meg temmelig normal igjen, nesten ingen smerter i det hele tatt. Og jeg tror det månedlige har kommet tilbake nå, men kan jo ikke være sikker på at det er det. Det eneste er melken som ikke vil forsvinne, og at magen er litt slapp enda, men det er jo logisk da.
SvarSlettOg selvfølgelig, Kai kan jo endre mening etterhvert.
Ringer hvis jeg har behov for det, det vet du :)
Takk for støtte!
Glad i deg og <3 Klem
Ja, uansett så gjelde jo de "6 ukene etter fødsel", og deretter er det kroppen som bestemmer. Melka forsvinner etterhvert, det e jo hormonan som styre den.
SvarSlettKai kan absolutt endre mening, hvem vet?
Gjør det, vennen :)
Alltid her, det vet du også <3
Klem<3