En vanskelig julekonsert, og et mareritt

(Foto: Hanna Olsen, blogg her)

Jul, jul, jul og atter jul! Det er skikkelig ikke jul i år. Jula er bare... ingenting. Skikkelig ingenting. Jeg blir sprø av alt snakket om julefred og julestemning, og "jeg ønsker meg en ordentlig jul"... Ja, var på Jardars julekonsert i går på Kulturhuset, ikke at det var noe galt med selve konserten, snarere tvert i mot! Men jeg var i utgangspunktet skeptisk til å dra, føler liksom ikke at det er tida for moro. Sitte der og vite at alle rundt meg koser seg og gleder seg over jula liksom (eller, hva vet jeg egentlig om det, noen kan jo ha hatt det som meg). Jeg tenkte at det skulle sikkert gå fint, hvor ille kunne det bli liksom? Vanligvis er jeg jo så glad i slike ting, så det kunne jo hende at det ville bli fint.

Men det ble egentlig ikke så fint. Jeg ble rett og slett trist av alt pratet om julestemning og at
jula var bedre før, da butikkene var stengt hele helgen, og man dro ut og leverte julegaver og koste seg på julaften, før "Tre nøtter til Askepott" kom...

Og da vi kom inn i salen, fikk jeg øye på ett par fra svangerskapskurset vi deltok på. De så blide og fornøyde ut, og jeg regner med at alt hadde gått bra med de. Vet ikke om de vet hva som hendte med oss, men Kai møtte jo ett annet par fra kurset på sykehuset da vi var innlagt, og de vet det. Jeg mener å huske at det var det paret som var venner av de vi møtte i går.

Også måtte så klart en av de første sangene Jardar tok, være "Vi tenner våre lykter", som er en skikkelig barnesang. "Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå, snart var det tusen barnespor der ute." Denne hørte jeg på omtrent rett etter begravelsen, skulle finne ut om det var den sangen jeg trodde det var. Og da ble jeg selvfølgelig litt berørt, men ikke så mye som på konserten i går. Da begynte jeg å gråte og lente meg på skulderen til Kai, han trodde jeg var i ferd med å sovne.

Og hva med da Jardar sa at han fikk en annerledes jul i år da han skulle feire den hjemme hos foreldrene sine, og ikke med barna? Han har iallfall barna sine i live! Hva med vår jul? Hvor annerledes enn planlagt blir ikke den? Ikke at jeg vet noe om hva Jardar har opplevd... Og han kunne jo heller ikke vite at nettopp vi satt i salen.

...Eller visste han det likevel? For sent i konserten, presterte han å si noe om at "men det er ikke alle som gleder seg til jul. Noen gruer seg faktisk, av forskjellige grunner". Og da følte jeg meg truffet igjen. Jeg gråt flere ganger under konserten... Kai forstod ikke at jeg kunne ta det så hardt.

Jula handler liksom om barn og barnegleder. Også har vi nettopp mistet det barnet vi skulle ta oss av denne julaften...

Selvfølgelig har jeg jo handlet julegaver, men bare til de aller nærmeste. Er fint å glede dem, men jeg gruer meg likevel til julaften. For min del kunne vi ha hoppet over den... Jeg blir sikkert sittende inne med masse tanker hele dagen, og ikke glede meg noe særlig. Det eneste jeg kommer til å glede meg over, er at pappa og søsteren min er nordpå, og lillebroren min på 3 år. Han er jo så søt. Og siden han er broren min og jeg har vennet meg til å se han etter begravelsen, blir jeg ikke like berørt av han lenger. Første gang jeg så han etter "det" hendte, så ble jeg helt fjern. Han for rundt og hadde det morsomt og snakket "babyspråk". Nå går det bedre å se han.

I dag våknet jeg med mareritt. Det vil si, det begynte som en drøm, og utviklet seg til ett mareritt. Drømte om den dagen vi havnet på sykehuset, og Linnea kom dødfødt til verden. Plutselig samlet det seg mange sykepleiere og leger foran oss, og de begynte å synge "Velsignelsen", det var vondt at de skulle begynne med noe sånt inne på fødestuen hvor vi nettopp hadde fått ett dødt barn. Etterhvert begynte alle  i "legekoret" og bli helt forvridde i ansiktene, og sang stygt. Sangen ble helt forferdelig å høre på, så jeg prøvde å stikke av med babyen på armen, men koret - eller var det bare lyden av koret? - forfulgte meg.

Jeg begynte å forstå at jeg drømte, og prøvde å vekke meg selv, men jeg klarte ikke helt, falt liksom ut og inn av søvnen og drømmen. Men når jeg da befant meg i drømmen, hørte jeg bare sangen, alt annet var svart. Sangen liksom hentet meg inn og prøvde å sluke meg hel. Det var forferdelig!

Til slutt våknet jeg endelig. Men da jeg igjen sovnet, begynte nye mareritt. De foregikk der i rommet hvor jeg var, i tilstanden jeg var i. Jeg drømte at jeg våknet og det var noe i rommet som slo meg og rev i meg og plaget meg. I tillegg hørte jeg små skrik eller hva jeg skal kalle det. En gang var det akkurat som om dette "noe" var inne i puta, og derifra kom skriket.

Så begynte det at jeg falt inn og ut av søvnen igjen, og dette onde "noe" prøvde å hente meg inn, røske meg vekk fra Kai og livet. Jeg la armen rundt Kai for å holde meg fast. Dette "noe" skulle ikke få fatt i meg. Jeg snakket til Kai, måtte ha hjelp til å slutte å drømme. Og jeg husker egentlig ikke selv noe særlig av hva jeg sa, annet enn at "det er noe her", "det prøver å ta meg", "det slår meg på føttene og river meg i håret" og "skal vi...". Den siste setningen klarte jeg ikke å fullføre. Kai ba meg fullføre, og jeg forsøkte, men ordene kom ikke ut, jeg klarte ikke snakke, følte at jeg laget små halvkvalte lyder og kremtet svakt, men er ikke sikker. Var helt paralysert, kunne ikke røre meg eller snakke, var som låst fast. Til slutt klarte jeg å få ut noen ord, som jeg egentlig ikke husker.

Da jeg etter en times tid våknet ordentlig og var ved full bevissthet, og vi hadde stått opp, måtte jeg spørre Kai: "Var jeg våken i sted og snakket med deg om rare ting, eller drømte jeg det også?"
Han bekreftet at jeg hadde snakket om rare ting, og fortalte hva jeg hadde sagt. Jeg hadde sagt noe om at jeg måtte svare på et spørsmål for å slutte å drømme, og han måtte stille meg det spørsmålet (hvis jeg forstod det rett). "Hva slags spørsmål?" hadde han sagt da. "Skal vi stå opp?" sa jeg. Han gjentok etter meg, og da svarte jeg "ja". På et tidspunkt sluttet jeg å drømme, men da jeg lå der, trodde jeg at det eneste som nyttet var å stå opp av senga. Av en eller annen grunn, klarte jeg ikke stå opp uten at Kai gjorde det... Det var helt forferdelig, alt sammen...

Og natt til i går, drømte jeg forresten at jeg sa til Karoline: "Jeg er gravid igjen!"Ble nesten skuffet da jeg fant ut at det var en drøm..