Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de

Den siste tiden med Linnea

Linnea Aurora holder pappaen sin i hånden.

13. juni 2011 - 7 måneder siden fødsel..

Først vil jeg si at jeg har verdens snilleste lillebror på 11 år, som sier at han også vil sende inn klage til kirkekontoret... Jeg blir rørt over hans omtanke. Han bruker å si til mammaen vår hvor pene storesøstre han har når han ser bilder på nettet. Han er altså skjønn ♥ Nå er han jo også onkelen til Linnea, og sørger vel på sin måte - han er en sensitiv gutt - men dette kan umulig ha gått så hardt innpå han da han nesten ikke så meg mens jeg var gravid? Han bor nesten 2 timer unna - det jeg mener er at jeg vet ikke om han har forstått dette helt. Han er jo ikke onkel fra før av, men han har tross alt en liten bror på 3 år, og han kan huske tilbake til den tiden da minstemann var baby. Jeg lurer faktisk veldig på hvordan han tar det. Jeg husker at han var flau da han fikk høre at han skulle bli onkel, det var egentlig litt komisk.

Men han var her og fikk se Linnea ligge kald og urørlig i voggen sin dagen etter fødsel - han gråt på skulderen min den dagen, da jeg hadde sluttet å gråte selv. Da var det jeg som måtte være sterk og trøste han. Og jeg så at han gråt i begravelsen, jeg har et bilde av han der han smiler gjennom tårer. Det er for meg et sårt og vakkert bilde av en stolt onkel, og en fantastisk lillebror. ♥
Minstemann var forsåvidt apatisk under minnestunden her hjemme, jeg tror han forstod at det skjedde noe vondt og vanskelig, men ikke helt hva. Han stod helt stille og så på Linnea i voggen, og fikk høre at han var onkelen hennes. Han så sjenert og - som sagt - apatisk ut, ble holdt i hånden, holdt fingeren på leppen, slik usikre unger gjør. Jeg tror nok han forstod at noe foregikk, og han merket nok at folk rundt han var lei seg.

Vel, her kommer det som innlegget egentlig dreier seg om, jeg har faktisk holdt på å skrive det i noen dager nå, men det tok sin tid å finne de rette ordene, det var så mye som skulle med her...

Ofte tar jeg meg i tenke noen "ulovlige" tanker, som for eksempel "neste gang skal jeg ikke gjøre det sånn, og; hvorfor gjorde ikke vi det? Det høres så fint ut, det må vi passe på å få gjort neste gang..." Som om at er en selvfølge at vi skal miste en gang til.

Dessuten tenker jeg også:

Drømmen om det som skulle vært + bilder

Dagene går, og tankene om Linnea er der hele tiden nå. Klarer ikke slippe de, ikke en dag, ikke en time, ikke ett minutt, ikke ett sekund... Jeg vet at overalt der ute i verden, sitter det lykkelige mødre med vakre små babyer, og barn som vokser opp... Og alt jeg sitter igjen med er en lusen hårlokk, ett par hånd og fotavtrykk, og rundt 800 bilder i påminnelse om hva som skulle ha vært. Lykkelige gravidebilder, ett ulykkelig gravidebilde, nyfødtbilder, både fine, såre og sterke, bilder fra sykehusbesøk - veldig sterke -, bilder fra begravelsen og Linneasouvenirer...

Dikt og minner, minnet om hvordan det var å stryke henne over håret, kjenne den kalde hånden rundt fingeren min, det er som brent fast i hukommelsen, når jeg lukker øynene, kan jeg nærmest føle hennes kulde, hennes glatte hud og hår, hennes myke hender.

Men det er alt jeg har. Jeg må gjenoppleve disse minnene hele tiden, og får ikke mulighet til å skape nye, føle hennes nærhet på ordentlig, kjenne hennes varme... Det nærmeste jeg kommer mitt første barn, er å føle på disse minnene, og å se på en liten hårlokk... En hårlokk jeg ikke kan holde mellom fingrene, for den er teipet fast. Skulle ønske jeg kunne kjenne på den, men jeg vil ikke ta bort teipen og risikere å miste deler av Linnea på gulvet, for at det så skal forsvinne i støvsugeren.. Nei, aldri.

Her kommer noen bilder som forteller litt av historien... Følte for å dele dem.

  Et forelsket par, uvitende om fremtiden...

2 måneder siden

I dette øyeblikk er det nøyaktig 2 måneder siden jeg var på vei til sykehuset for å finne ut om babyen min var i live, og helvetet startet...

Kan jo skrive litt om den dagen, for det har jeg ikke gjort enda..
Spill gjerne av sangen mens du leser dette innlegget.



Jeg var i 8nde mnd, nesten nøyaktig en måned til termin, som var 11. desember. Vi gledet oss sånn til å treffe babyen vår, det var jo bare en måned igjen! Så lenge vi hadde ventet, og så fort tiden likevel hadde gått.

Vi skulle få treffe henne snarere enn det vi hadde ventet... Men det ble slettes ikke den lykkelige situasjonen vi hadde sett for oss.

Fødsel..

Mens vi nå brenner ned den 13ende dagen på adventslyset i desember, tenker jeg på at det i dag er en måned siden den dagen jeg holdt den livløse babyen min i armene for første gang. Alle minnene fra den dagen strømmer på... Riene som tok seg opp i 10-tiden på morgenen, og som ble så kraftige i 17-tiden at jeg ble trillet inn på fødestue, hvor epiduralen ble satt i 18-tiden. Og selv om jeg hadde smertefulle rier, så var likevel den psykiske smerten størst. Den som tilsa at babyen vår var død.. Babyen vår var død! Hun skulle ikke være død... Jeg hadde vanskelig for å forstå det ordentlig. Det gjorde vondt, men håpet om at hun skulle leve, var der. Håpet om at jordmor og lege hadde tatt feil. Håpet om at lille Linneaen vår bare hadde skjult seg godt der inne i livmora. Det var jo selvfølgelig lite, lite sannsynlig...

Når bevegelsene slutter...

Hånden til vår kjære datter... Her "holder" hun meg i hånden...

Da bevegelsene sluttet, ble jeg urolig og oppsøkte jordmor. Vi fikk beskjeden om at hjertet hennes av uviss grunn hadde stanset... Først klarte vi ikke reagere, trodde ikke det var sant. Og i neste vending, følte vi en øyeblikkelig sorg. Den minner på sin måte om kjærlighetssorg, nesten, synes jeg, bare at den er mye verre enn det...