Spør meg om datteren min!

Okay, nok ett innlegg på veldig kort tid, beklager det...

Nå har det seg sånn at jeg skriver ikke denne bloggen for å få medlidenhet og for at folk skal se på meg og tenke: "Der er hun som har det så vondt. Jeg snakker ikke til henne, hun vil sikkert være i fred". Nei, for det er faktisk sånn at jeg har det ikke like vondt hele tiden, jeg tenker ikke alle disse tankene jeg skriver ned konstant, eller samtidig, det går i rykk og napp. Ofte tenker jeg på så unødvendige ting som for eksempel "for noen fine sko" eller "for en stygg jakke"...

Jeg vil gjerne snakke med folk om vanlige ting og leve som normalt, jeg vil ikke at folk skal skygge unna meg, men jeg vil at folk skal kjenne historien om datteren min, se på meg som mor. Og vite at Linnea har levd ett kort, lite liv, skjult inne i magen min, hvor hun har delt næring og blod med meg. Hvor hun har sparket på innsiden av meg, vært nær meg i hele 8 måneder. Også tok det brått og brutalt slutt.

Jeg vil at folk skal vite dette, men ikke være redd for å snakke til meg av den grunn. Og jeg
vil gjerne at folk spør meg om datteren min, som for eksempel "hvordan ser hun ut?", "hvordan var hun i magen?" osv. Ikke spør hvordan det går med meg, for det vet dere hvis dere leser bloggen min. Hvordan det går med meg er ikke så viktig, det er viktigere for meg å kunne vise at jeg er mor, uten at folk skal stå der med en trist nyve over neseroten og synes synd på meg. Så ikke spør meg hvordan det går. Spør heller hvor høyt jeg elsker datteren min.

Og jeg er i hvert fall ikke interessert i å snakke over Internett om dette med folk. Jeg liker å ta ting ansikt til ansikt, stopp meg heller på gaten. Vær ekte! Prat med meg! Spør meg gjerne om datteren min ganske tidlig, spør om å få se bilde! Da blir jeg utrolig glad. Deretter kan du skifte tema, ikke lat som ingenting dersom du vet hva som har skjedd. Jeg vil snakke om det, jeg vil snakke om datteren min. Ikke bekymre dere for hvordan det går med meg, for jeg klarer meg alltids. Jeg vil bare vise verden at jeg har en datter. Jeg har en datter... Og jeg er verdens stolteste mamma til verdens nydeligste lille unge!

Heller vil jeg ikke støte noen, men jeg skriver ned det jeg føler og tenker og som jeg trenger å få ut. Så hvis noen, noen gang føler seg støtt når de leser bloggen min, si ifra! For jeg mener ikke å henge ut noen. Vær forberedt på at det siden vil komme ett innlegg om begravelsen, hvor jeg skriver om hvor misfornøyd jeg ble med den. For jeg tenker på det hver dag. Jeg syntes nemlig ikke den ble verdig nok, men dette kommer det mer om senere. Orker ikke nå, for vanskelig å finne ordene...