2 år siden termindato

Før dagen renner ut, ville jeg bare publisere et lite innlegg. I dag er det altså 2 år siden jeg hadde termin med Linnea. Hun kunne blitt to år i dag om hun hadde blitt født til termin. Det har ligget i bakhodet hele dagen... Hvordan ville livet vært i dag om hun fikk leve? Ganske annerledes, vil jeg iallefall si..

For omkring to uker siden flyttet jeg og min sønn til andre kanten av landet. Det er ca. 150 mil fra englehagen til Linnea. Det er rart å være så langt unna, og å ikke kunne tenne lys hos henne. Ser fram til sommeren, da skal jeg lage en egen minneplass for Linnea ute i hagen ♥

Bildet over er tatt på 2-årsdagen for begravelsen, 23. november...



Har lenge nå ønsket å gå gjennom tingene til Linnea, mimre, helst sammen med noen, men ting har vært så vanskelig i det siste, med et tungt samlivsbrudd og langveis flytting... Minneesken hennes ble pakket ned før 2-årsdagen hennes, og pakket opp igjen nå i desember. Og nå har jeg vært travelt opptatt med å komme på plass i ny leilighet (malt vegger og møbler, bl.a.), derfor har det vært vanskelig å sette seg ned med tente lys og mimre oppi alt kaoset. Har så mange innestengte følelser om dagen, det kommer gjerne ut i form av irritasjon. Må virkelig få gjort noe med det snart...

Linnea Aurora, mamma elsker deg ♥
Hilser fra lillebror ♥

 

Sov inn lille pike ♥

 Bare sov inn lille pike

og la tiden svinne hen
i mår`n har du bursdag,
det står roser ved din seng

Siden kan du stå opp
og ta på deg søndagsklær
og vite hele dagen
at alle har deg kjær.

Vær våken hele dagen,
ta med deg alt du kan
for når du våkner neste mår`n
vet ingen hvem du er.

Du må sove lille pike
og la natten svinne hen
i mår`n har du bursdag,
du har klart et år igjen

Slå ut dine vinger,
la de føre deg i land
men pass, hold godt på fjærene,
du renner ut i sand.

Vær våken hele dagen,
ta med deg alt du kan
for når du våkner neste mår`n
vet ingen hvem du er.

Du må sove lille pike
og la natten svinne hen
og atter har du bursdag
kanskje ser vi deg igjen.


- Sov inn lille pike av Unit Five




Mente å dele denne teksten på mandag, 12. november, for i går, den 13ende, var Linnea Aurora sin 2-årsdag. Hennes helt egen dag. En dag for å minnes. Dessverre har jeg ikke fått vært på nett de siste dagene for å legge inn noen ord, så da gjør jeg det i dag.

Når det gjelder denne ovenstående sangen av Unit Five, så er den veldig spesiell for meg. Jeg hørte på den i oppveksten, og forstod ikke teksten. Undret meg stadig over den. Da jeg gikk gravid med Linnea, hørte jeg litt på denne sangen når jeg skulle legge meg om kvelden, sang for jenta i magen. Det gir meg grøsninger den dag i dag å tenke på. Det gir meg grøsninger å lese teksten. For den treffer meg så rett i hjertet nå.

Nå er det altså over 2 år siden hun kom stille til verden. Det føles som om det var i går, og allikevel virker det så lenge siden. Det har skjedd så mye på de to årene.

Jeg var alene i vinterhagen hennes i går kveld. Da jeg kom dit var det allerede tent et lys og satt ned en aldeles nydelig blomsterkrans. Tusen takk ♥

Jeg tente lys, fakler og 2 stjerneskudd for henne, som på kake, og sang bursdagssangen. Når jeg var ferdig å synge, brant stjerneskuddene ut, litt som om hun blåste dem ut egentlig. Det var så fint. Jeg filmet det også, og tok noen bilder med telefonen. Får dessverre ikke lagt inn verken film eller bilder nå. Må innrømme at det skulle flere forsøk til for å få bilder og film med stjerneskuddene, for stjerneskuddene brant ut så fort.

Jeg sang litt for Linnea, de sanger jeg kom på. "Hvem kan seile", "Tears In Heaven", "Sov inn lille pike" og "Hvis jeg var en fugl". Da jeg kom til "Gje meg handa di, ven", brast jeg i gråt. Denne har jeg ikke hørt eller sunget på lenge, og aldri noen gang på graven, men jeg hørte på den i tiden rundt begravelsen, og det første sørgeåret. Og det ble bare så utrolig sterkt å minnes sangen på graven i går. Så jeg gråt, jeg gråt en del, og det var gode tårer. Det var godt å gråte, jeg har ikke grått ordentlig for henne på lenge. Dette var første gang jeg virkelig har brutt ut i tårer på graven, med unntak av da gravstenen var kommet opp. Da gråt jeg fordi den var helt perfekt, så det blir på en annen måte.

Da jeg etter en times tid gikk fra englehagen hennes i går, brant det 4 fakler og 4 gravlys, og det lyste sterkest på hele gravlunden ♥ Det var virkelig aldeles nydelig ♥

Linnea Aurora, mamma elsker og savner deg ♥

 

Det lyser fortsatt ♥

Var og besøkte Linnea igjen i dag, sammen med Ida Catherine. Og det lyste hos henne fortsatt ♥ Tente to lys til, også tente vi et lys hver hos tvillingene ved siden av ♥

Tenk at det er 2 år siden vi fikk den forferdelige beskjeden... Jeg har ikke så mange ordene i dag, de sitter liksom fast...

Linnea Aurora, mamma elsker deg ♥

Engledagene er her ♥

Da har dagene igjen kledd seg i vinger, det er engledager. Linnea Aurora sine helt egne dager. Og likevel ikke helt egne, da det pågår en del for tiden som tar mye energi.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si egentlig. Har ikke fått tid til å kjenne så mye på sorgen i disse dager, men det kommer vel når alt har roet seg ned, alt det som pågår. Har vært på graven og tent lys i alle fall. Håper det brenner enda. Det var veldig vindstille der på onsdag. Har også tent lys for henne i stua.

Nå - over midnatt - er det 10. november, 2 år siden jeg var urolig for veslejenta i magen, klokken 08.00 vil det være ganske nøyaktig 2 år siden vi fikk den vonde beskjeden... Utrolig at det er 2 år siden, det føles som om det var i går...

 

Lille venn
du må ha vært en engel
med myke, lubne kinn
siden himmelen allerede
har hentet deg inn...

- hilsen mamma

♥ Linnea Aurora, vår blomst, vårt nordlys ♥

 

Usynlige dikt

På min tavle ♥

Har det litt sånn tungt om dagen, går med en del tunge tanker rundt Linnea min i bakhodet, antakelig fordi det nærmer seg "den tiden på året", - så har skrevet noen dikt som jeg gjerne vil dele med dere. (Klikk på "les mer" for å se alt).

 

De usynlige ting

 

Når mørket kommer
glitrer en edelsten
Og nordlyset
begynner
å danse

Edelstenen
er tung
Men nordlyset
leker
sisten på himmelen

I englehagen ♥

Vi var og besøkte Linnea på torsdag mens lillebror var med farmoren, tente lys. Ville egentlig bare dele de fine bildene vi tok. Blomstene vi plantet (deriblant et par ildtopper), tålte ikke jorda der, så de er ikke så fine å se på. Har en ildtopp i potte hjemme på verandaen, og den har klart seg overraskende bra! Har knapt trengt å vanne den. Så ja, det må være jorda på Elverhøy som ikke er bra. Neste år skal jeg ordne ordentlig jord og bedkant.

Den fine blomsten til høyre på bildet, er det moren til tvillingjentene ved siden av som står for, det ble nydelig med den! Hun er så snill ♥ Og flink til å pynte! Syns det er så rotete hos Linnea bestandig, jeg har alltid tatt med meg noe og plassert det litt på måfå når jeg kom dit. Om sommeren er det jo så lyst i Nord-Norge at det er nesten ikke vits i å tenne lys. Har brukt å plukke en liten bukett og legge igjen når jeg har vært der, som en erstatning for lysene :)

Lukket inn i en minneeske

For litt siden så jeg et bilde av en liten jente. En liten jente som ble født i samme tidsrom som Linnea, på samme sykehus. Denne jenta hadde på seg en kåpe. Plutselig gikk det opp for meg at det kunne vært min lille jente som den dag i dag gikk i en lignende kåpe...

Fordi... for over 2 år siden, da jeg gikk gravid med Linnea, gikk jeg forbi en nydelig kåpe og hatt i en

Når nordlyset i natt banker på,

hvem er det så jeg minnes? 
Jo, det er lille Linnea Aurora min, 
som i himmelen vandrer nå ♥ 


Jeg kjenner jeg begynner å komme i litt melankolsk stemning ettersom høsten siger på, for med høsten nærmer vintermånedene seg, og med vinteren Linnea sin 2-årsdag. Om litt over 2 måneder, kommer julegrana opp på torget i Tromsø igjen... Om litt over 2 måneder, 13. november, er det 2 år siden jeg fødte en liten englejente og hun fløy til himmels. Jeg trodde kanskje jeg skulle takle det fint i år, men nå kjenner jeg at tanken på at det nærmer seg, stikker litt i hjertet... Tror 2-årsdagen kan komme til å bli litt tung allikevel...

Jeg har to barn, jeg ♥

Foreldre og barn, går hånd i hånd

Mellom dem er det et usynlig bånd

Det båndet vil alltid være der

Uansett hvor langt fra hverandre de er  

♥

Møtte en jeg ikke hadde sett på 5 år. Vi kom i snakk, og han hadde hørt at jeg hadde mistet. Jeg fortalte at jeg nå hadde en gutt på 5 mnd, det visste han ikke. Så sa han: "Tenk at du har et barn nå." Og da svarte jeg: "Nei, to. Jeg har to barn." Han så på meg med et underlig blikk. "Jeg regner at jeg har to barn, selv om jeg mistet det ene." Så enkelt var det å si det, selv om han nok fikk seg en støkk. Men han forstod meg. Tror jeg?

Vi blir stadig flere...

En ny liten englejente ble født for to netter siden... Mange varme tanker sendes foreldrene i denne tunge tiden ♥  Jeg gråter for dere, dette er så aldeles trist!

Kom plutselig til å savne lille Linnea Aurora min noe enormt... Det gikk akkurat opp for meg at hun virkelig skulle ha vært ei lita levende jente nå, ca. 1 år og 8 mnd gammel om hun ble født til termin. Det er så mye sterkere å se for seg det nå som jeg har erfaring med en liten gutt. Han er nå fylt 5 mnd, den 24. august.

Har ikke vært mye i englehagen til Linnea i sommer. Skulle egentlig legge jord der og lage bedkant, men det ble med å plante blomster i den dårlige jorda som var der, pga. dårlig råd og lite tid. Blomstene har imidlertid ikke klart seg så bra. I vår kom det dessverre en ny grav ved siden av Linnea sin... Tvillingjenter... Det gjør meg så vondt. Mammaen deres ser litt til plantene til Linnea iblant, snill som hun er.

Avslutter nå jeg...
Er lenge siden jeg har hatt en så tung natt.

Foto: Viveka Rudi Vågene

For å sitere meg selv...

...ville jeg bare dele dette direkte sitatet fra en samtale med andre engleforeldre. Det sier egentlig alt.

Huff.... kjenner jeg blir sinna... det folk ikke skjønner, er at det forverrer sorgen å påstå noe slikt... altså som at "du har sørget lenge nok" eller "du har færre barn enn du tror"....!! Kan de ikke bare akseptere at vi ikke vil glemme, og at vi regner med de barna vi har i himmelen også?? det behøver jo ikke å være negativt!

Internett kan være en bra ting å ha. Jeg har nemlig fått meg en jevnaldrende venninne via bloggen, Ida Catherine, som også mistet sin nydelige lille datter ♥Veda♥ uforklarlig i svangerskapet 5. mai i år... Hun er den første jeg har blitt så godt kjent med nettopp pga. tragedien som vi har opplevd. Vi kommer veldig godt overens, og har veldig mye felles, - forutenom det å miste det kjæreste vi har, mener jeg. Det er godt å ha en å dele innerste tanker med, tanker man egentlig ikke kan snakke om lenger. Jeg sørger ikke så dypt lenger, men jeg har Linnea Aurora i hjertet mitt, og jeg vil gjerne snakke om henne. Og det har gått bedre enn jeg trodde å snakke med en som akkurat nå er inne i den verste sørgeperioden. Jeg må innrømme at jeg var litt redd for å bli sterkt påvirket, men det har egentlig gått veldig greit.


Vi engleforeldre står sammen for å bekjempe tabuet rundt spebarnsdød. Det vil ta tid, men vi er på god vei til å gjøre en forandring.


Tenker på deg, Ida, og lille vakre Veda, i sin nydelige hvite prinsessekjole ♥ Håper vi sees snart igjen. God klem fra meg

Merkelig innfall: Pikeforkle...

Huff, føler at jeg gjorde noe veldig rart... Her om dagen var jeg og handlet i byen, og fikk øye på et barneforkle på salg som jeg har beundret helt siden jeg gikk gravid med Linnea. Jeg tenkte "hvis Linnea hadde levd, så hadde jeg jo så klart kjøpt det..." 

Det er et jenteforkle da, og jeg har jo en gutt på bare 3 mnd nå. Men jeg kjøpte det likevel... Vet ikke hva jeg skal med det, tenkte kanskje jeg kunne gi det i gave til noen siden det bare blir liggende i en skuff her. Men jeg har liksom ikke helt lyst, kjøpte det jo når jeg tenkte på Linnea... Så på en måte er det Linnea sitt, kanskje jeg skal legge det i minneesken hennes... Huff... Jeg går jo så klart enda og håper på å få en jente en gang... Ikke at jeg ikke er like glad i gutten min, men mammahjertet mitt lengter etter en liten jente også. En liten lillesøster. Jeg føler meg litt fæl som sitter og lengter etter en liten jente når jeg er så heldig å ha en fantastisk liten gutt. Hva slags mor er jeg egentlig?

Så klart, jeg kunne jo ikke vært foruten den lille gutten min, jeg elsker barna mine over alt ♥

En bandasjert lillebror..

I går kveld lå jeg i sengen og ammet lillebror, og vi sovnet begge to. Da hadde jeg litt ekkel drøm. Jeg drømte jeg at jeg våknet og så på han (en slags paralysedrøm), og det jeg så var en liten gutt med bandasjer rundtomkring hodet - du så liksom nesen, øynene og munnen + litt til. Og under bandasjen så han veldig ut som storesøsteren da vi fikk se henne etter obduksjonen, og han var litt forbrent i huden. Storesøster var innsunket i kinnene, mørk og stiv i huden, hadde tørre mørke lepper og sår på haka og kinnet.. så slik så lillebror ut i drømmen. Var så glad da jeg våknet og alt var normalt...

Jeg har lurt litt på om jeg er unormal, for jeg kjenner nesten ikke på vonde følelser når jeg ser på lillebror, jeg kjenner til tider vemod, ja, men for det meste har jeg bare gode tanker rundt Linnea nå. Hun er datteren min, og hun har en grav, hun er ikke hos oss. Men hun er likevel med meg i hjertet og minnet mitt. Og det er greit. 

Det høres grusomt ut å si at det er greit, men på mange måter så har opplevelsen gjort meg til et bedre menneske, et sterkere menneske. Det var kanskje ikke meningen at hun skulle være her på jorden. Hvem vet, kanskje hun reddet livet til pappaen sin, da han skulle vært på Utøya den 22. juli, men glemte å melde seg på AUF-konferansen fordi han var inne i en tung sørgeperiode... Det høres ganske sinnssykt ut, at min datters død skulle redde pappaens liv. Igrunn en vanskelig tanke, for jeg skulle jo så gjerne hatt dem her, begge to... Men hvis ikke vi hadde mistet Linnea, så hadde vi kanskje ikke hatt lillebror. Og på sett og vis, tror jeg hun bandt meg og pappaen tettere sammen, - for om ikke det var for den sorgen vi delte, er det ikke sikkert vi hadde holdt sammen.


Så som sagt, så har jeg lurt på om jeg er unormal som ikke kjenner på vonde følelser når jeg ser på lillebror. Jeg vet nemlig at det er andre som sliter en del med tapet av sitt første barn også når de får et levende barn. Hvorfor er ikke jeg en av dem? Ikke at jeg ønsker å slite, det er vel mer en dårlig samvittighet ovenfor Linnea som styrer disse tankene. Det er kanskje nettopp denne dårlige samvittigheten som gjorde at jeg drømte ovenstående drøm? Jeg tenker jo på Linnea, som noe fint, som en stor gave livet ga. Ingen andre har en Linnea Aurora. Det har vi, selv om vi ikke har henne hos oss.


Jeg vet ikke, jeg. Kanskje er det lettere for meg å se på mitt første levendefødte barn fordi han er en gutt, og vi mistet en jente. Påminnelsen blir ikke like sterk. Linnea skulle vi jo ha kledd opp i rosa kjoler og sløyfebånd rundt hodet, mens lillebror får ha på seg blått guttetøy. Sammenligningsgrunnlaget er ikke det samme. Når jeg ser for meg framtiden med lillebror, så inneholder den en liten herjete gutt som stiller faren hundre spørsmål. Når jeg ser for meg den framtiden som kunne ha vært med Linnea, så inneholder den pepperkakebaking og pikeforkle, og kreative mor-datter stunder med lim og glitter. Det er jo ikke sikkert det ville blitt sånn, men det er en fin tanke. Og en knust drøm. Jeg håper jeg kan få det sånn en gang.

I nattens nordlige solskinn...

... sitter jeg her og minnes min lille Linnea Aurora... Tenker tilbake, feller noen tårer.

Jeg savner deg, lille venn. I morgen skal jeg ut og kjøpe blomster og plante til deg, nå som været tillater det. Jeg skal pynte skikkelig hos deg, så det blir slik du er verdig å ha det. Også skal jeg ta med en navnesmokk til deg. En liten rosa smokk med ditt helt eget navn og et hjerte på. Lillebror har likens, bare i andre farger og sitt eget navn. Og istedet for et hjerte, så har han en stjerne, for hjerter er jo så jentete *lurt mammablunk*.

I går hadde pappaen din bursdag, han fylte 21. Lillebror var der, mamma var der, gudmor var der, og Ida Henriette var der. Og mamma tenkte selvfølgelig at du også skulle ha vært der, lille venn... Vi grillet i solskinnet med sommeklærne på. Pappa fikk et bursdagslys i den peppermarinerte entrecotén sin. Lillebror sov i vogna helt til maten var ferdig, slik at det ble noenlunde kald mat på mamma, for hun måtte gi mat til han. Men det gjør ingenting at maten var kald. Det som derimot gjør meg ufattelig vondt, er at du er så kald, og at mamma ikke kan varme deg... Stakkars, lille vennen min...

Tok en titt på denne stemningsfylte filmen, som jeg ikke har sett på lenge... Den framkalte virkelig noen vemodige tårer. Du skulle vært her nå... Linnea min, mamma elsker deg ♥ Vit at jeg tenker på deg, jenta mi.

Meningen med livet, er å se et barn smile

Jeg følte for å skrive et lite innlegg i dag. Ser jo at jeg ikke har skrevet siden februar.

Ting har forandret seg en del. De vonde følelsene er så og si borte. Nå er det bare vemod igjen. Linneas rom i hjertet mitt rommer nå vemod og lengsel, men de vonde taggene som befant seg der inne, er slipt ned. De stikker ikke lenger. Nå er de bare glatte flater som en kan speile seg i.

Og speilbildet jeg ser, imponerer meg. Jeg ser en lykkelig tobarnsmamma som står på sine to helt egne ben, klar til å spasere gjennom livet, enten bakkene går opp eller ned.

Jeg har ikke glemt, jeg har ikke fortrengt. Jeg har bare kommet meg videre. Livet gir fullstendig mening igjen. Å få en liten sønn, en liten lillebror,

Et rom i hjertet mitt

Dette har jeg sikkert skrevet om en gang før, men får vel gjenta meg selv litt...

Jeg skriver jo ikke så ofte her lenger, og hovedgrunnen til det er at det føles som om folk tror jeg er helt opphengt i sorgen og Linnea og engstelsen i det nye svangerskapet. De tror at jeg ikke har øye for annet, men det har jeg faktisk.

Min andre morsdag...

... uten noe barn i armene.

Bildet til høyre viser Linnea sin fot, har klippet det ut fra et bilde av henne og pappaen på sykehuset ♥

Det føles underlig. Jeg er mor, det er min morsdag nummer 2, og jeg har ikke noe barn i armene mine som krever oppmerksomhet. Jeg har en liten englejente i himmelen, og jeg har en sprellende babygutt i magen. Jeg har 2 barn, det er min andre morsdag, og likevel sitter jeg her uten et barn i armene. Det er faktisk veldig rart.

Videoklipp fra ett-årsdagen 13. november 2011 ♥

Akkurat nå brenner det lys i minnekroken til Linnea Aurora vår ♥ Det gjør det forsåvidt hver dag. Bildet ble nylig tatt, så det er disse flammene som brenner nå :)

For de som tror det, så er det ingen "tvangshandling" å tenne lys i minnekroken hennes. Jeg tenner ikke lys fordi jeg får dårlig samvittighet for å la være, det har bare blitt en tradisjon. Det er min måte å ha jenta mi med meg på. Det betyr ikke at jeg sitter og sørger og tenker tunge tanker hver gang jeg tenner lys hos henne :)

Ærlig talt skal jeg si at jeg har det veldig bra nå, faktisk. Da vi mistet Linnea, trodde jeg aldri i verden at det skulle gå an å komme seg ovenpå igjen. Selvsagt har jeg noen tunge dager fortsatt, men de kommer sjeldnere og sjeldnere. Ofte når jeg snakker om

Sorg og glede

Da jeg hadde lagt meg i går kveld, tenkte jeg for meg selv;

Det er vanskelig når folk rundt
tror at alt er fint og flott,
men nesten enda vanskeligere er det
... når de tror at alt bare er trist og grått.

Kan de ikke se at sorg og glede går hånd i hånd?

"Sammen kommer de,
og når den ene sitter sammen med deg ved ditt bord,
hviler den andre i din seng".

- Fra "Profeten" av Kahlil Gibran

2012 - Enda et år uten Linnea Aurora vår ♥

Jeg velger å åpne dette innlegget med et forsinket ønske om et godt nyttår! :) Måtte det nye året bringe masse glede!

Nå ser jeg at det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Skulle ha skrevet et innlegg rundt jul, men manglet noen bilder som skulle legges ved, derfor har det blitt utsatt...til nå!

Så først litt om julen. Det ble en fin og koselig jul hvor jeg nøt svangerskapet og tilbrakte tid sammen med familie hjemme hos mamma. Tiden gikk så fort, og jeg kjente meg straks ufattelig ensom når folk reiste hjem fra juleferie.

Linnea vår fikk delta litt denne julen også. Vi hadde et minnebord til henne i stua, og vi sendte opp hjertelanterner til henne. Et hjerte var også ment til en annen liten englejente jeg vet om ♥

Her er noen bilder fra juletiden: