Helgens lille traumatiske opplevelse

På lørdag skulle jeg og min kjære inn til byen. På vei til bussen passerer vi ett par med en liten jente i kanskje 1-2 års alderen på slep. Det vil si, de gikk vel tur (ja, uten vogn). Jeg beundrer den lille og kommenterer at småbarn som nettopp har lært seg å gå, vagger akkurat som E.T. Det er jo så morsomt. Man ser hvor Steven Spielberg har inspirasjonen sin ifra...

Idet vi passerer, viser det seg at vi vet hvem de er, så vi hilser.

Når vi har nådd fram til busstoppet, passerer den lille familien - jentungen går bakerst, moren et stykke foran, og faren rett foran ungen. Akkurat i det han ser framover, ser jeg at jentungen begynner å svinge ut mot

Luften mellom fingrene mine

Jeg griper stadig ut i luften, men når deg aldri, lille venn...

 

Mye er sagt

Merker at jeg har mindre skrivetrang om dagen. Jeg har vel skrevet det meste som ligger meg på hjertet for tiden. Hvis jeg skriver for mye nå, så kommer det vel mange gjentakelser.

Men vil bare si at selv om jeg skriver litt mindre nå, savner jeg jenta mi mye... Fikk et lite utbrudd i går, og det var egentlig en ganske latterlig ting som utløste det. Kai skulle i butikken, og lette etter skjerfet sitt. Siden jeg hadde en tung dag i går - uten at jeg egentlig ga så mye uttrykk for det - ble jeg lett irritert. Så jeg sa "hvis du hadde begynt å henge skjerfet ditt på knaggen, hadde du ikke hatt noen problemer med å finne det. Jeg la alt av klær som lå slengt rundt, på senga, har du sett der?". Så begynte jeg å lete, og da jeg hadde funnet det jeg trodde var skjerfet hans, slengte jeg det på han, "her, her har du skjerfet ditt". Det var ikke skjerfet hans. Jeg følte meg beskyldt for å ha rotet bort skjerfet hans, men egentlig hadde han ikke sagt ett kvidder, det var jeg som overreagerte fordi jeg var utafor. Så da han hadde gått ut, begynte jeg å gråte og tenkte akutt på Linnea. Fant fram noen sterke bilder av henne på PC-en, følte jeg måtte se på henne. Deretter slengte jeg meg på senga. Gråten stoppet ikke før Kai Håvard kom hjem og holdt rundt meg en stund...

 

Borte

Har så mye jeg skulle ha gjort, men akkurat nå mista jeg "gjøre-lysta". Har bare lyst til å legge meg og sove. Eventuelt legge meg og se på film. Men da blir jo ingenting gjort. Og jeg får så dårlig samvittighet. Og dessuten er viktige eiendeler borte. Noe viktig film som jeg har bruk for, og dessuten strikken lillejenta mi hadde rundt armen, som jeg hadde tenkt til å gå med rundt armen liksom resten av livet... Bare borte. Det var jo vår felles eiendel som bringer oss sammen, hun har den andre strikken i settet rundt armen... Også er min borte. BARE BORTE. Hvordan er det mulig? Har noen funnet en rosa pusestrikk mens de har labbet rundt i Tromsø? På Jekta? På bussen, rute 24, 28, 26? I sentrum? I Tromsdalen? På Coop Prix? Pyramiden?

Alt blir bare borte for tiden. Film. Øredobber. Ting. Strikken til Linnea. Linnea.
Hvorfor er du borte, Linnea? HVORFOR MÅTTE DU BARE BLI BORTE? Vel, teknisk er du jo ikke helt borte, men du er likevel borte på en måte. Borte. BARE BORTE.... Har mest lyst til å gråte akkurat nå.

 

Julegaven

Sitter her og tenker tilbake på julaften, og den eneste julegaven Linnea fikk. Den eneste hun noensinne rakk å få, knapt det, hun var jo ikke i live, i stand til å være fullstendig tilstede når den ble åpnet. Under påkledningen og nedleggelsen i kisten, hadde vi med oss gaven, og det var med vemod vi åpnet den, både pga omstendighetene, og fordi det ikke var i anledning julaften. Vi pakket den forsiktig opp, for å bevare

"Mor og barn" - og nattens drøm

Det står mor og barn overalt. "Mor og barn", "mor og barn", "mor og barn"... Jeg blir halvgærn. I dag har jeg sittet på legekontoret og lest plakater og fulgt med på  lysbildeskjermen - "barn og brannskader" - "hjemmefødsel" osv... I  tillegg var jeg på apoteket, og der satt jeg selvfølgelig like ved en "mor og barn"-hylle og ventet på min tur. Det er så frustrerende. Kan hende jeg er på vei inn i en dårlig periode nå også, for jeg har ikke brukt å reagere så sterkt på å lese slike overskrifter tidligere. Jeg har så lyst til å være mamma... Linnea Aurora, du magiske lille jente med et fortryllende navn... Kan du ikke trylle deg tilbake til oss?

I natt hadde mamma en drøm om deg. Du var død, og vi tok deg med hjem (ett oppdiktet hjem, har aldri vært i det huset før), mange var der for å se deg, du lå på en dobbeltseng. Ved siden av deg lå av en eller grunn min kusine Cecilie og sov. Tror hun passet på deg. Din pappa dro på butikken for å kjøpe tobakk og Cola, for å komme seg litt vekk fra alt det vonde, og for å kjøpe noe som ville "senke stresset". Mens han var borte, kom jeg inn til deg, og du våknet plutselig og så på meg,

Gravide damer... Linnea har fått ny lykt på hvilestedet sitt :)

Alle blir gravide rundt meg for tiden.. Jeg verker sånn etter å prøve igjen, men enn om vi tør. Tror vi er like usikre begge to.. Kanskje best å la være når vi er så usikre.

Uansett, fikk tent to lys på graven i dag. Helle, moren til Kai var så snill å kjøpe en hvit lykt på stang til Linnea sitt hvilested. Så når har vi to lykter, og skal skaffe stang med krok til den andre mot sommeren :)
Helle kjørte oss til graven, og vi hadde med spade slik at vi fikk spadd vekk en del snø, graven var helt nedsnødd. Dessverre hadde lokket på det forrige lyset jeg tente, blåst av og lyset hadde slukket :(
Vi fant ikke lokket, så jeg har med lyset hjem, det var nedsnødd inni uansett.

Her er ett bilde fra da vi tente lys i dag:

 

Linnea...

Skulle tent lys i går, men det var så hutrende kaldt ute, frøs gjennom alt tøyet bare jeg var ute ett par minutter (og jeg hadde flere lag med tøy). Og er det først kaldt i byen, bruker det å være enda kaldere ved Elverhøy... Dessuten var snøen så dyp sist at den nådde meg til knærne. Ikke kunne jeg vite om jeg måtte vente i 2 min eller en halvtime på bussen heller. Kunne blitt forfrossen før jeg kom hjem... Og jeg får så dårlig samvittighet for at jeg ikke har fått tent lys :(

Linnea Aurora... Hvorfor kunne du ikke bli hos mamman og pappan din? Hva gikk galt? Skulle gitt alt for å ha deg her nå.. Mitt mammahjerte skriker etter deg. Kan du høre det, lille venn?

 

Verden føles annerledes..

Verden føles så forandret.. Så..  Annerledes... Og egentlig så er det bare jeg som har oppdaget nye sider ved livet, vonde sider. Men det har også fått meg til å sette mye større pris på livet og de virkelige gledene som er - jeg merker at jeg blir virkelig sint om noen for eksempel sier at de hater noen uten videre, alle har rett til å leve. Man kan ikke bare hate noen liksom. Alle er mennesker, og jeg tror det bor noe godt i stort sett alle. Livet er for dyrebart til å gå rundt og hate noen. Er det noen som irriterer deg med småting, må du ikke si at du hater de - for å kunne si noe slikt, så må de jo virkelig ha gjort deg noe? Noe ille? Likeså tåler jeg ikke å lese at folk hater filleting heller. Som "hater skolen", "hater lekser".. Hater, hater, hater... Husk på at "hater" er et veldig sterkt ord! For alle disse tingene man sier man hater, er jo på sin måte nødvendig for at livet skal gå framover, at ting ikke skal stoppe opp. Alt er med på å forme oss som individer, og det skal vi egentlig sette pris på - de vonde opplevelsene våre burde gjøre oss til bedre mennesker - for man kan alltid bli bedre. Og uansett hva som skjer, må vi leve videre, og la fortid være fortid, nåtid være nåtid, og fremtid være fremtid. Selvfølgelig kan dette være lettere sagt enn gjort. Det har jo jeg fått erfare...

Dette er forsåvidt et syn jeg egentlig alltid har hatt på livet, man kan ikke bare hate noen uten videre, men jeg har aldri liksom tenkt på det. Det er først nå jeg gjør det, tidligere har det vært mer fornuft, kan du si, nå går jeg mye dypere i det...

Vi er tross alt heldige som har livet i behold, og da er det utrolig synd med disse blærete folkene som kan få seg til å rakke ned på flinke mennesker, eller til og med skrive stygge kommentarer på "R.I.P"-videoer. Ja, for det har jeg faktisk sett. Skal ikke dra fram noen eksempler, hvis menneskene som skrev det kommer til å lese dette, føler de seg sikkert bare beæret over at noen helt fremmede husker kommentarene deres.  Når de først får seg til å skrive noe slikt, tror jeg ikke de menneskene eier noe særlig samvittighet heller, og da har det ingen hensikt å vise at jeg husker det som ble skrevet. Så nå kan dere jo lure på hvem dere er, dere som ikke setter pris på livet, og som heller ikke blir satt pris på når dere gjør slikt. Respektløse fjols.

 

2 måneder siden

I dette øyeblikk er det nøyaktig 2 måneder siden jeg var på vei til sykehuset for å finne ut om babyen min var i live, og helvetet startet...

Kan jo skrive litt om den dagen, for det har jeg ikke gjort enda..
Spill gjerne av sangen mens du leser dette innlegget.



Jeg var i 8nde mnd, nesten nøyaktig en måned til termin, som var 11. desember. Vi gledet oss sånn til å treffe babyen vår, det var jo bare en måned igjen! Så lenge vi hadde ventet, og så fort tiden likevel hadde gått.

Vi skulle få treffe henne snarere enn det vi hadde ventet... Men det ble slettes ikke den lykkelige situasjonen vi hadde sett for oss.

Tikkende engler..

Jeg har forresten en engleklokke ett sted, kom på det da jeg så gjennom filmen vi laget, Ludo Vitae. (Hvis nysgjerrig, her finner du filmen: Ludo Vitae)

Når jeg ser klippet av den tikkende engleklokka, dukker tanker opp... Tanker om at den tikker mot engletid. Eller kanskje den tikker for alle englene der oppe. At tiden går videre for englene, og englesavnet også..

Æsj, ganske dumt skrevet. Jeg klarer ikke helt sette ord på de tankene dessverre.. Men måtte prøve.
Burde kanskje finne fram klokken..?
Vet ikke, ble kanskje litt ekkelt når jeg tenker på det med engletid..

Død og elendighet.. Ulykka i Lavangsdalen...

Jeg får ikke sove mer, våkna og hadde drømt noe, om ulykka i Lavangsdalen på fredag... Tenker mye på den. Klarer ikke sette helt fingeren på hva jeg drømte, tror det handlet om at jeg forsøkte å vise medfølelse for de som ble berørt av ulykken. For jeg har så stor medfølelse med de, selv om jeg ikke kjenner de. Selv om jeg ikke kjente noen av de som omkom. Jeg skulle ønske jeg kunne uttrykke min medfølelse for dem, men det kan jeg jo ikke, ønsker ikke bombardere de heller.. (Det er jo opprettet en tenn lys-gruppe på facebook). Så jeg får skrive det her, og håpe at det blir godt mottatt...

Etter jeg selv mistet datteren min, har døden satt sitt preg. Jeg tenker mye mer over den enn jeg ellers ville ha gjort. Jeg tenker på alle de som dør helt unødvendig, helt friske mennesker, alle med en viktig rolle. De som bare dør i ulykker og sender en hel haug med mennesker ut i eviglang sorg. Hvor er poenget?? Har hørt om ulykker før, om folk jeg vet

Gravid venninne

Ja, da har det altså skjedd. En av mine beste venninner har blitt gravid. Jeg husker hun sa til meg da hun fikk vite at jeg var gravid for litt under ett år siden: "Oh, crap... I'm next."
"Jaha? Hva mener du med det?" sa jeg.
"Siden du har blitt gravid så må jo jeg bli neste. Jeg har alltid tenkt at hvis ikke Connie blir gravid, blir ikke jeg gravid, for Connie er så fornuftig og roter seg ikke oppi ting." Jeg måtte jo bare le litt.

Så, nå er min beste venninne gravid, og jeg kan jo ikke hjelpe for at jeg føler det er urettferdig. Så klart, jeg unner henne den gleden mer enn noe annet, selvfølgelig gjør jeg det! Så jeg må bare få gratulere her; Ingvild-Sofie, gratulerer så mye! Og kjempe, kjempe lykke til!!! Det fortjener du virkelig :-)

Her er forresten bloggen hennes; De små øyeblikkene

Ja, jeg føler urettferdighet, her har jeg nettopp mistet mitt lille vidunder, også blir min

Nå lyser det :)

Da fikk jeg tent lys på graven, og Linnea sin grav lyste skarpest av alle der i dag, så vidt jeg kunne se :-)

Ingen lys på graven i dag :-(

Jeg får liksom dårlig samvittighet de dagene det ikke brenner noen lys på graven som jeg og Kai Håvard har tent. Det burde brenne lys der hver dag. Jeg sa til meg selv i julen; "nå er jeg bortreist, kan ikke tenne lys da, hun forstår det, hun vet jo at vi tenker på henne hele tiden, det må hun vite..."
Men etter jeg kom til byen midt på dagen mandag 3. jan, har jeg enda ikke hvert og tent lys, og det plager meg.. Det burde jo ikke det, jeg har

Døgnrytme og en samtale med legen

Sist gang skrev jeg at jeg må skjerpe døgrytmen, og nå tror jeg at det går :)
Er nemlig tilbake i byen nå, og samboeren har startet i lærlingeplassen sin (og han er så glad for å ha fått den jobben, det unner jeg ham!). Nå må han legge seg tidlig og stå opp tidlig 5 dager i uka, og jeg klarer jo ikke å sove uten ham, ikke tør jeg heller, får jo mareritt når jeg er alene, syns det er guffent med en gang han drar om morgenen, også er det jo så mørkt her nå i mørketiden.

I dag var jeg forresten ute før det ble lyst, og hjemme igjen før det ble mørkt! Og det ga

Hva innebærer døden?

Har bare noen tanker, litt knytta til innlegget mitt "De siste år".

Jeg skrev at man trodde ikke at man skulle få oppleve de "unike" tingene - de "utenom det vanlige". Jeg trodde ikke at jeg selv skulle få oppleve å miste noen jeg har kjær, for de menneskene er så kjære for meg at jeg turte ikke forestille meg det å miste dem. Selv om jeg nå har mistet datteren min, betyr ikke det at jeg kan forestille meg å miste noen andre, det er jo for uvirkelig.

Men, i alle fall; før skjønte jeg vel ikke helt at død er en ting som faktisk foregår i virkeligheten, for jeg ante ingenting om hva døden innebar. Vet jo fortsatt ikke hva som

Vakkert dikt fra Sara

Jeg ønsker å dele ett dikt med dere, som min gode venninne Sara skrev til meg. Det er så vakkert, tårene renner når jeg leser det... Tusen takk for et aldeles nydelig dikt, Sara... ! ♥

Jeg er så glad i deg. ♥♥

Våre vakre barn

Ser på bildet jeg sendte deg.
Ser på bildet du sendte meg.
Mitt barn.
Ditt barn.
Bildet jeg sendte deg,
viser et lite barn med åpne øyne.
Hun suger næring allerede fra mitt bryst,
ikke lenge etter at hun kom til verden.
Bildet du sendte meg,
viser et vakkert barn med lukkede øyne
og lukket munn.
Hun har aldri grått en tåre,
hun har aldri skreket ut.
Hun har aldri opplevd å være sulten,
eller ha mageknip fordi du unnet deg litt salat til middag.
Jeg vet ikke hvorfor verden er så urettferdig,
men noe jeg vet,
er at når mitt barn sover,
våker ditt barn over vuggen.
Ditt barn
er mitt barns skytsengel,
og hun følger oss.
I våre hjerter ♥


- Sara Samuelsen 

De siste årene

Godt nytt år, alle sammen! Håper alle får ett bedre år enn jeg har hatt nå.

Ja, da er vi altså 40 minutter inn i det nye året, 2011. Og når jeg tenker tilbake på de siste 4 årene, så er det de som på sin måte har vært de vondeste, men også beste årene i mitt liv. Tiden før vi flyttet nordover hadde jeg litt sosiale problemer, men det var også det største problemet. Hadde egentlig bare ei venninne.