Jeg vil vise at den lille jenta har eksistert, ikke bare som ett foster, men også som en mor og fars store kjærlighet. Jeg har lyst til å fortelle om henne til alle jeg møter, ta fram et fotografi og si; "se, dette er datteren min, jeg er mammaen hennes, hun lever ikke lenger, men hun er datteren min, og jeg elsker henne, selv om jeg ikke fikk lære henne og kjenne, for hun har vært inni magen min og delt kropp og sjel med meg. Se, det er datteren min, er hun ikke nydelig?"
Jeg har lyst til å rope ut, "hei, verden, jeg er mamma til verdens nydeligste lille jente, selv om det ikke synes! Selv om jeg ikke triller en vogn eller leier ett barn i hånden eller kjøper barnetøy, er jeg allikevel mammaen til ett fantastisk lite pikebarn! Hører du det, verden, jeg har en liten datter! Og vet du, verden, at jenta mi har verdens mest perfekte lille nese, og de mest fløyelsmyke kinn? Men hun er ikke hos meg, men hun er datteren min allikevel! Og jeg elsker henne! Og vet du, verden, at det finnes en mor på denne jord, som for alltid vil huske hvordan det var å stryke på sin datters fløyelsmyke kinn, og hvordan det glatte håret kjentes mellom fingertuppene? Og en dag vil hun kanskje få en liten bror eller søster, og broren eller søsteren vil alltid ha en storesøster, selv om storesøsteren ikke fikk leve mer enn 8 måneder i mors liv! Og jeg vil alltid elske henne, og jeg vil elske broren eller søsteren hennes like høyt, for alltid!"
Alt dette, og mer til, har jeg lyst til å få sagt. Jeg skulle ønske jeg kunne holde jenta mi i armene akkurat nå, kjenne varmen hennes, se henne puste, eller høre henne skrike, hva som helst, så lenge jeg kunne vise henne min kjærlighet, og beskytte henne. Hun skulle få være det mest elskede barnet i verden. Jeg skulle gitt henne mer kjærlighet enn hun kunne ta til seg, hun skulle bli sunn og god og heldig og leve ett godt liv. Min datter... Aldri har jeg kjent varmen hennes, hennes helt egen varme. Den varmen som var da hun ble født, var min egen varme, som ganske fort forlot kroppen hennes. De delene av henne som ikke var dekket til, ble fort så kalde at det gjorde meg vondt dypt inn i sjela. Så kald, husker jeg at jeg hvisket, flere ganger. "Så kald, så kald... Hun er så kald...!" Jeg hadde lyst til å klemme og kysse henne, men det virket så unaturlig, så rart, og jeg var redd for å ødelegge henne, hun virket så skjør, så utrolig skjør... Jeg kommer aldri til å glemme det.
Nå når jeg ikke har så mye mer å gjøre i minneboken til Linnea (ikke at den er helt full enda, men jeg har ikke fått fremkalt alle bildene jeg trenger), så maler jeg henne en hylle. Den blir hvit, og skal henge på soverommet. Oppå den skal tingene hennes stå. Jeg har kjøpt sorte rammer til to bilder som skal stå på hyllen. Klærne hennes ligger i voggen hun skulle ha sovet i. I stuen står minneboken og ett innrammet bilde vi brukte i begravelsen, med ett kubbelys som brenner for lille Linneaen vår. Jeg skal ta bilder og legge ut etterhvert, slik at dere får se..
Etterhvert, forhåpentligvis ganske snart, vil det komme en mye bedre header på denne bloggen. Jeg skal lage den selv, er for personlig til å sette søsteren min til å gjøre det, selv om hun er veldig flink..
Som en annen sa, så kjennes en opplevelse som denne helt uvirkelig, og den følelsen man får i de 10 sekundene det virkelig går opp for deg alt det som har skjedd, den er helt syk, helt forferdelig! Jeg svarte som så at jeg kjenner den følelsen så godt! Man skjønner liksom ikke hva som har skjedd, og likevel kan man sette ord på det. Jeg skriver om det, men det var liksom ikke jeg som opplevde det, jeg bare vet hvordan det er! ...
Lille Linnea Aurora lever videre i mitt hjerte også, alltid <3
SvarSlett