torsdag 31. mars 2011

Meg som person, og hvordan døden har påvirket meg

Har bare noen tanker jeg må få skrevet ned. Det handler om meg som person. Det skal sies at dette innlegget er litt dypt.

(I dag er det forresten akkurat ett år siden jeg testet positivt. Hvorfor tok jeg ikke vare på graviditetstesten?)

Jeg har alltid følt at jeg er god til å ordlegge meg, i hvert fall skriftlig, men noen ganger kan selvfølgelig ting komme ut feil. Jeg har sikkert også gjort meg misforstått på bloggen før, for misforståelser skjer jo overalt. Ikke at jeg tror at det kan ha vært noen store misforståelser i disse tilfellene.

Det jeg vil frem til er at jeg er en slik person som har utrolig lett for å sette meg inn i andres situasjon (dette betyr ikke at jeg forstår alt, men jeg er rett og slett en person med mye innsikt - og selvinnsikt). Dette er en egenskap jeg er og blir stolt av, uansett hva noe menneske sier til meg.

Likevel kan selvtilliten min synke i blant, særlig etter at datteren min døde.
For nå må jeg plutselig ut i arbeidslivet, noe som ikke var planen - jeg skulle begynne på skole når jeg var ferdig med foreldrepermisjonen - jeg hadde ambisjoner og konkrete

onsdag 30. mars 2011

Jeg er her for deg, uansett

 
Hvordan takler man
at en som står deg nær
sier hun vil dø?

Når du en gang sa
akkurat de samme ordene
til henne?

Det er ikke enkelt,
skal ikke være enkelt,

men bare et smil,
et kjærlig ord kan være nok.

Nok til å vippe deg over
på rett side igjen.


La oss drikke kakao
og lage engler i snøen,

så ser hun der oppe
at du ikke har glemt,

selv om du ikke er der
med henne,

for din tid har ikke kommet
og hennes tid lever i deg.


Jeg bryr meg,
en hel del,
ikke bare en halv,
som det kanskje kan virke noen ganger

De gangene ord blir for få,
de gangene tårene ikke vil ut
eller smilet vil vises.

Jeg er her for deg uansett,
vit det, kjære bestevenninne.


- Viveka Rudi



Tusen takk, vennen min! Jeg er utrolig glad i deg, og dette diktet fikk meg til å felle noen tårer, du er så god!
 

tirsdag 29. mars 2011

Opplysning til leserne!

Okay, her kommer ett litt opplysende innlegg;

Hvis dere leser noe dere føler er bekymringsfullt på bloggen min, så vær så snill, kommenter i innlegget istedet for å ringe meg eller gå til mammaen min eller pappaen min eller kjæresten min. Jeg foretrekker at bekymringer eller kommentarer til det jeg skriver, holdes her på bloggen (bloggen er åpen for at hvem som helst kan kommentere!), da kan jeg selv forklare senere hvorfor jeg skrev det jeg skrev og berolige. For øvrig er det ikke så mye å bekymre seg for - jeg kommer meg alltids på beina igjen, jeg har bare overveldende øyeblikk der jeg skriver "dumme" ting offentlig, men jeg klarer ikke la være, for jeg trenger tilbakemeldinger, ros, oppløftende ord, jeg trenger å vite at jeg ikke er unormal. Jeg trenger å høre det. Jeg er faktisk ikke unormal, men det kan føles sånn når jeg er blant folk som ikke har mistet barn. Noen ganger tar jeg meg i å tenke "skulle ønske alle hadde mistet ett barn, for da hadde jeg i det minste vært normal blant hvem som helst, og kunnet si hva jeg ville uten at det ble 'pinlig'. Uten å være midtpunkt. Uten at det ble like vemodig." Vemodig vil det jo være uansett. Men selvfølgelig unner jeg ingen å oppleve dette. Ikke i det hele tatt. 

Hvem vet, kanskje min oppgave her i livet er å åpne øynene på folk for at hva som helst kan skje hvem som helst... Gjennom skriving, film, maling og andre kreative ting... Jeg vurderer faktisk å vie livet mitt til dette nå. Det ble plutselig veldig viktig for meg å få verden til å forstå...


mandag 28. mars 2011

Gårsdagens innlegg... (endret!)

Når det gjelder det siste innlegget mitt, så vil jeg bare si at jeg opplevde noe som jeg tok skikkelig personlig og innover meg, men egentlig så var det jo min egen feil på en måte - i overtrøtt tilstand, klarte jeg å fornærme noen uten hensikt, jeg skal ikke forklare det nærmere, men jeg vil unnskylde på det aller sterkeste! Jeg led store samvittighetskvaler pga. det.

Jeg ville aldri kunne ta mitt eget liv, bare så det er sagt. Og jeg mente ikke at jeg skulle det heller, det var mer sånn at jeg der og da bare ville at døden skulle innhente meg via ett hjerteinfarkt eller et eller annet. For jeg er lei av at ting aldri går min vei. Jeg vil så klart ikke dø...

Nå avslutter jeg dette innlegget.
Ha en fin dag.


JEG VIL BARE DØØØ..... (endret!)

Dette innlegget er endret litt, av personlige grunner, men jeg får meg ikke til å slette det på grunn av alle de fine kommentarene under... Tanker om at jeg ikke vil leve, har kommet og gått etter at vi mistet Linnea, bare så det er sagt, det jeg har skrevet under her, har utrolig mange grunner, og noen ganger er det triggere som utløser sterke følelser, slik som disse. Nå skal det sies at det er min egen feil, det som skjedde da jeg skrev dette innlegget, men det er noe jeg ikke vil gå nærmere innpå. Kommentarene under, er kommentarer jeg vil komme til å lese gjennom igjen og igjen, for å minne meg på hvor heldig jeg er som har så fantastiske mennesker i livet mitt.



Linnea, mamma skulle ønske hun var hos deg nå.
Savner deg så skrekkelig. Hva har jeg å leve for uten deg?
Livet er altfor hardt. Hva er vitsen i det hele tatt....
Vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Tårer og snørr triller her. Vil ikke leve mer.
Jeg vil dø, sier jeg, DØØ!!! Jeg vil til Linnea min, der jeg hører hjemme, sammen med min vakre datter....

Linneaaaa miiin.... Mamma elsker deg. Skulle ønske jeg kunne komme etter deg dit du er nå!!! <3<3<3<3


fredag 25. mars 2011

Sorgstøttegruppe i går

Har en sånn dag i dag hvor jeg egentlig ikke orker noe, hvor ingenting annet enn Linnea betyr noe. Også kjenner jeg at jeg blir misunnelig på en tenåring-og-mamma-toppblogger, både fordi hun virker så lykkelig, er gravid for andre gang og faktisk ER toppblogger. Hun som er helt "vanlig" - jeg mener - det er mindre vanlig å miste barn, så hvordan kan det være mer "spennende" å lese om de helt vanlige tilfellene hvor det går bra - om det helt vanlige hverdagslivet med barn - enn å lese om de barna som ikke fikk leve? Nå høres det ut som jeg vil være toppblogger, og det er ikke det jeg mener. Jeg bare føler at de barna som ikke fikk leve, blir glemt. De ble liksom ingenting, så folk bryr seg ikke lenger. Jeg merker at lesertallene på bloggen min synker nå, og det frustrerer meg, ikke fordi jeg vil være populær, det er ikke det i det hele tatt, jeg blir bare lei meg fordi det virker som folk bryr seg mindre. Det er ikke sjokkerende eller "spennende" lenger, hun døde, og sånn var det, face it, get over it. Jeg blir så SINNA! Åhhh..... Skulle ønske folk bare kunne kjenne følelsene mine slik jeg kjenner de! Det hadde de hatt godt av...

Kai Håvard og jeg var i sorgstøttegruppe for første gang i går. Han har bestemt seg for å bli med hver gang. Det foregår på lærings-og mestringssenteret ved UNN, og da vi dro derifra, kom jeg selvfølgelig på at sist gang jeg var der - i akkurat det rommet vi var i - bar jeg Linnea i magen. Da var jeg 4 måneder på vei. Jeg var der i forbindelse med eksemskole, og jeg husker jeg lurte på om noen av de som var der kunne se på meg at jeg var gravid.

onsdag 23. mars 2011

"Ja, bare se surt på en som nettopp har mista ungen sin..."

Kjenner jeg bærer på litt sinne nå om dagen. Jeg tåler f.eks. ikke at folk med barnevogn ser biskt på meg (ikke sikkert de gjør det en gang, det bare føles sånn iblant). Jeg var i en butikk med Viveka, vi koste oss faktisk, også går det en mann med barnevogn forbi i en butikk. Vi skulle over til "andre sida" av gangen, men lot han passere først, og da så han biskt på oss, føltes det som. - Som om vi var to ungdommer som stod i veien. Og da mumla jeg: "Ja, bare se surt på en som nettopp har mista ungen sin..."

fredag 18. mars 2011

Hodeløse babyer og tsunami i Tromsø

Jeg hadde noen rare drømmer i natt, og jeg starter med de som er mest saklig i forhold til denne bloggen...

Vel, jeg var altså gravid for andre gang. Og av en eller annen grunn opererte legene ut barnet da jeg var noen måneder på vei for å gi henne noe medisin eller undersøke henne, tror jeg (?!). De skulle operere henne tilbake i magen min igjen etterpå.
Hun lå på en sykehusbenk og så egentlig ut som en fullt utviklet baby, bortsett fra at hun var veldig liten. Hun smilte så vakkert til meg, og jeg kommenterte til Kai: "Hun kan jo allerede smile!"
Etter en stund, ble jeg urolig, jeg syns det tok så lang tid før de opererte henne på plass i magen. Kunne hun være så lenge utenfor livmoren i "den alderen"?

onsdag 16. mars 2011

De fant ikke årsaken...

Ja, da har vi vært i ettersamtale med fødelegen, og de hadde ikke funnet ut noenting, alle prøvene var normale. Det var ingen spor av at navlestrengen skulle være årsaken, ei heller morskakesvikt. I prinsippet er dette å regne som "krybbedød", sa han, i gåseøyne fordi krybbedød egentlig er begrepet på uforklarlig barnedød etter fødsel. De gode nyhetene er at når de ikke finner ut årsaken til hvorfor fosteret døde, så er det mindre risiko for at det skal skje igjen, særlig når jeg gikk så langt i svangerskapet før det skjedde noe. Han sa at en vanlig årsak til at sånt skjer så sent i svangerskapet, er morskakesvikt, men da skal man også få litt eller mye blødninger, og jeg hadde ingen blødninger i det hele tatt...
Han sa også at legene er overrasket over at svangerskapene går bra så ofte som de gjør, til tross for at det er så stor risiko å gå gravid!

Vi skal altså få litt tettere oppfølging neste gang jeg eventuelt blir gravid. De påviste heldigvis ingen misdannelser på barnet, så da er det stor sjanse for at det ikke skjer igjen, og han mente også at jeg skulle kunne bli gravid rimelig fort hvis vi ville prøve igjen :)

Ettersamtale

Da er dagen her - dagen da vi skal til ettersamtale om obduksjonsrapporten (antar jeg ikke tar feil) klokka 11. Vi drar snart. Kjenner jeg gruer meg, aner ikke hva slags beskjed vi kommer til å få, og kanskje vi ikke får vite noe en gang. I tillegg skal vi dit hvor jeg sist bar datteren min i magen. Dette blir en hard dag. Ønsk oss lykke til!

mandag 14. mars 2011

Svar fra begravelsesbyrået

Ja, da har jeg mottatt svar fra begravelsesbyrået ang. skisse til gravstein. De videresendte e-posten min til fabrikken, fikk jeg beskjed om, og de skal lage et forslag / en skisse, så skal vi sette opp ett møte senere. Nå er jeg veldig spent på hvordan dette vil gå!

lørdag 12. mars 2011

I kveld danser Linnea

I kveld danser Linnea fordi mamma er glad. Jeg liker iallfall å tenke at det er sånn, når jeg ser nordlyset legge seg over en vindstille Tromsø by. Himmelen er fin og klar, luften frisk. Det er slike dager, som er gode dager, når jeg kan være lenge ute med en god venninne, uten å bli helt frossen. Når jeg kommer inn etter en lang dag og synes hjemmet er koselig, selv om det er litt rotete. Jeg får lyst til å sette meg ned med en varm kopp kakao, stearinlys, en god bok og følelsen av datteren min som våker over meg, og over pappa på andre siden av vannet. Hun knytter oss sammen, vi kan se henne fra hver vår plass. Jeg skal derfor nå tenne ett lys for henne, og håpe at hun ser det fra der hun er, og skjønne at jeg tenker på henne. For ikke vet jeg, om hun kan lese tankene mine.

torsdag 10. mars 2011

Flink i dag

I dag er jeg stolt av meg selv. Jeg var først hos sosionomen, og deretter på Filmhuset Tvibit hvor jeg spurte de om det var noen som drev profesjonelt med filming av konserter o.l. her i byen. Det var det ikke akkurat, men det var filmteam som tar oppdrag og lager kortfilmer, og de er interessert i å ha flere med på teamet. Jeg fikk kontaktinfo til en av dem. Tenker å ringe han i morgen. Trenger å komme i gang med noe av min interesse. Det kan jo bli spennende.

I tillegg var jeg innom NAV, og jeg skal bli oppringt i løpet av 2 virkedager for å avtale time med en saksbehandler. Trenger virkelig å snakke med noen om jobb, inntekt og helse. Håper de kan hjelpe meg, men jeg forventer ikke stort. Det er jo NAV det er snakk om ....

16. mars nærmer seg med stormskritt, så snart får vi kanskje vite hvorfor Linnea døde.

Redd

Jeg kom på noe. I går satt vi på bussen fra kirken, på nest-bakerste rad og pratet med ei vi kjenner som satt bak oss igjen. Plutselig skjedde det noe, ett slags svakt støt, og bussen stoppet brått i en liten nedoverbakke i en sving. Folk begynte å se bakover og mumle. Jeg kjente redselen stige da venninnen vår strakte hals for å se ut av bakvinduet. Etter at vi mistet Linnea, ble jeg livredd for at sjåføren skulle ha kjørt over noen, jeg satt i en salgs transe og fikk alle mulige rare bilder i hodet, var på grensen til panikk. Da jeg fikk høre at bussjåføren hadde tatt speilet på bilen til noen, skyllet lettelsen gjennom meg og jeg mumlet; "åhh, takk Gud at det ikke var verre..."

Slik ville jeg aldri ha reagert før. Tanken at han skulle ha kjørt over noen, ville nok ikke ha slått meg en gang hvis ikke vi hadde mistet Linnea. Ironien er jo det at vi ikke ville vært på den bussen hvis vi ikke mistet Linnea, siden nettopp det å tenne lys på graven, var grunnen til at vi var på den bussen.

onsdag 9. mars 2011

Skisse til gravstein... Nedsnødd gravplass...

Nå har jeg endelig summet meg til å tegne en kullstiftskisse av gravsteinen vi har tenkt ut. Jeg håper bare det lar seg gjøre, uten at det blir for dyrt..

Her er ett bilde av skissen:

Det grønne på toppen skal symbolisere nordlys, og utskjæringen i høyre hjørne blomsten linnea borealis. Blomsten skal være lilla. Nederst i venstre hjørne; avtrykk av hendene og føttene til Linnea. Gravsteinen ser halvveis ut som ett hjerte.

Vi skal også ha med ett vers om nordlys og blomster som vinker til oss, men har ikke helt bestemt hvordan verset skal være enda. Det originale verset virker litt langt.

Sendte en e-post nettopp til IMI begravelsesbyrå, og ba de om å sette opp ett møte slik at vi kan snakke om gravstein. Håper vi får det slik vi ønsker. Jeg har noen andre ideer også, men i første omgang

mandag 7. mars 2011

Nok en drøm

Jeg hadde enda en drøm. Den gikk ut på at jeg bar en baby i magen, men jeg er usikker på om det var Linnea Aurora, eller en søster som vi kalte Linnea. Innbiller meg at i drømmen skulle jeg føde for andre gang. Jeg lå i en sykehusseng, en TV stod på og mamma var der. Det var ingen bevegelser i magen. Det hadde det ikke vært på en stund, så jordmødrene trodde barnet var dødt. Plutselig kjentes det ut som om barnet la seg med hodet i ned (man kjenner jo ikke det, og barnet legger seg vanligvis med hodet ned lenge før fødsel). Hun begynte å sparke i magen, og det var akkurat som om hun forsvant lenger og lenger ned i magen, jeg hadde ingen smerter, men sa likevel: "Jeg tror fødselen er i gang!" Mamma skulle til å tilkalle en jordmor, da ungen plutselig var ute, og jeg kommenterte at jeg ikke hadde kjent noenting, og at det var rart.

Babyen var lang, kunne tydeligvis snakke og likte programmet som gikk på TV. Hun var

søndag 6. mars 2011

Aurora Galleri





Som en del av å gjøre noe nytt, har jeg endelig fått nettbutikken min opp å gå. Den ligger på www.epla.no og heter "Aurora Galleri" (følg linken for å besøke butikken min) og har fått sitt navn til ære for min elskede lille datter, Linnea Aurora.
På bildet over, ser dere headeren jeg har laget.


I nettbutikken skal jeg i første omgang selge

fredag 4. mars 2011

Videre med Linneas minne

(Dikt: Connie, foto: Viveka, redigering: Lynn Helen) Klikk på bildet for å se større!

Dette er noe jeg overhodet ikke har skrevet om før, men for å vise fram sorgen min, påvirke andre og dele følelser, så meldte jeg på følgende til UKM (Ungdommens kulturmønstring) i Storfjord; bildet med diktet "I våre hjerter, i våre sinn" fra begravelsen og en liten diktsamling til Linnea, der både jeg og venninner har skrevet dikt. Vi er flere som deltar med bildet, siden flere har bidratt til innholdet. Litt lenger ned i innlegget kommer bilder av diktheftet.

Lenge siden sist

Hei, alle lesere. Nå er det lenge siden sist jeg skrev, men det betyr ikke at ting går bedre eller noe. Jeg har rett og slett manglet internett, og gjør det egentlig fortsatt, men er hos mamma nå, så da benytter jeg sjansen til å skrive noen ord.

Å mangle internett har hemmet meg veldig mye, ikke har jeg fått delt følelsene mine med andre - og ikke en gang halvparten av tankene mine, egner seg for omverdenen, - ikke har jeg fått oppdatert meg på ting, ikke har det vært lett å sjekke reiseruter osv. Men nå er jeg altså her, og da kan jeg vel oppdatere litt på hvordan det går.

Vel, skal jeg være ærlig, går det ikke særlig bra. Og jeg prøver, virkelig, jeg gjør det! Men det er så mye for tiden. Og alt som skjer, forsterker sorgen min ovenfor Linnea, og