Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de
trodde det var nok en unødvendig bekymring fra en hysterisk gravid dame, og at de derfor lot oss sitte blant andre bekymringsløse par.

Så der satt vi altså, blant andre gravide, med et dødt barn av vårt eget kjøtt og blod i magen. Jeg så meg rundt, på de andre gravidemagene, kvinnene som strøk på magen, og de som leste blader mens de ventet. Det satt et utenlandsk par der, husker jeg. De snakket og smilte. Vi satt der, nesten helt stille. Min kjære leste litt i et blad, han hadde vel enda ikke begynt å ta meg alvorlig, tror jeg. Han leste opp noe fra bladet, mener jeg å huske. Jeg var ikke i stand til å få med meg hva det var. Bare smilte svakt til han, jeg var altfor ute av meg og nervøs til å tenke klart. Jeg husker jeg lurte på om de andre rundt oss kunne se på oss at noe måtte være galt. De trodde kanskje vi var der til en helt vanlige graviditetskontroll, helt vanlig ultralyd. Vi var altså der til ultralyd, men ikke en ordinær en. Vi satt der, blant andre gravide med høyst sannsynlig levende babyer i magen, nervøse for om de ville finne hjerterytmen til vår egen etterlengtede baby. Jeg var vel mest nervøs av oss, det var jo jeg som kjente på livet i magen.

Vi satt "heldigvis" ikke lenge på venterommet, selv om jeg tror noen andre ble hentet før oss. (Heldigvis og heldigvis, jeg skulle gladelig ha sittet der resten av livet og trodd og håpet at alt var i orden med babyen i magen.) Vi ble altså hentet, og ført inn på et undersøkelsesrom med ultralydutstyr. Undersøkelsesrommet der helvetet vårt begynte. Undersøkelsesrommet der ultralydskjermen var helt svart, jeg kunne ikke se antydning til baby en gang. Det hvite man ser på ultralydskjermen, er vel varme, varmen fra blodet som pumper rundt i kroppen, varmen fra hjertet som skal pumpe. Men vi så ingenting, bare mørkt, mørkt, mørkt. Vi var i undersøkelsesrommet der jordmoren skulle si: "Dette ser ikke så bra ut altså."

Ser ikke så bra ut? Ser ikke så bra ut? Det så ikke bra ut i det hele tatt, skal jeg si dere! Det så faktisk jævli dårlig ut! Unnskyld uttrykket, jeg kunne sikkert sagt noe verre...

Så vi var altså i undersøkelsesrommet der jeg skulle gråte mine første tårer over det døde barnet. Min aller første tårer, snyte mitt aller første papir. Gud forby at jeg ender i det samme undersøkelsesrommet igjen... Neste gang jeg er på ultralyd med et levende barn i magen, skal jeg ha med videokamera, Kai Håvard skal få lov til å filme oss og ultralydbildet på skjermen. Bare for sikkerhetsskyld. I tilfelle det skulle gå galt, så har jeg i alle fall denne videoen å se tilbake på. Tenk, jeg sitter faktisk her og planlegger ny graviditet og begravelse samtidig... Hvordan jeg skal gjøre ting annerledes "neste gang". Det er såå ikke riktig... Det skal jo ikke bli noen "neste gang"! Neste graviditet skal bli vellykket, jeg skal gå gjennom det med en fullbåren og frisk og levende baby. Jeg skal bli praksiserende mamma. For livet mitt har blitt så feil... Så altfor, altfor feil...

Jeg husker da vi lå innlagt, en fødelege, som for meg virket både skummel og snill samtidig, skulle ta fostervannsprøve på meg. Stortsett synes jeg mannlige leger er skumle og snille, men denne skilte seg ut, han var så utrolig høy, hadde gråhvitt hår og briller. Jeg følte meg så liten, og enda jeg slet inni meg, så stod han der og smilte og sa "dette går bra".

Jeg ble forklart at de skulle smøre en kald gulaktig og klissete væske utover magen min, og de skulle gi meg bedøvelse, for deretter å stikke en lang og tynn nål inn i magen min og hente ut fostervann. Jeg må jo innrømme at jeg grudde meg. Jeg grudde meg veldig. Og jeg kjente stikket, det gjorde vondt, men jeg bet tennene sammen. Tenkte på at det kunne ikke være verre en fødselen som ventet.

Det var stortsett det jeg trøstet meg med da jeg lå innlagt på sykehuset; disse smertene kan ikke være verre en fødselen. Det blir verre, det blir verre, slik som min gode venninne Sara ba meg om å tenke. Dette var forsåvidt noe hun sa tidlig i graviditeten min, da jeg uttrykte redsel for fødselen.

Sara var gravid samtidig som meg, hun røpet det for meg da jeg røpet min graviditet for henne. Ingen av oss hadde egentlig offentliggjort det enda. Hun var litt lenger på vei enn meg, skulle føde i oktober. Og hun fødte også i oktober, nærmere bestemt på selveste Halloween. Vi dro på sykehuset og besøkte henne og den lille jenta som lå inntullet i tepper, jeg mener å huske at nesen var noe skjev, men det var bare søtt. Vi fikk holde henne, kjenne på følelsen av å holde en liten baby. Hun er så nydelig, også så liten, husker jeg at jeg tenkte. Jeg har aldri vært så flink til å uttrykke slikt muntlig, føler at det blir så unaturlig, at det blir en plikt å si det på en måte. For alle sier det jo. Men jeg tenkte det, det gjorde jeg virkelig.

Jeg syntes det var så rart å holde en liten baby når jeg selv var vordende mamma. Jeg hadde en liten baby i armene! Jeg husker at jeg tenkte; herregud, snart skal jeg holde min egen lille baby, snart skal jeg også ha en sånn liten skjønnhet i armene mine, noe så rart, jeg skal bli mamma! Da jeg satt der, hadde jeg vel ikke helt forstått omfanget av det å bli mamma enda. Og jeg skulle holde babyen min snarere enn ventet. Mindre enn 2 uker senere, den 13. november 2010, under en måned før termin, kom vår vakre lille Linnea Aurora stille til verden, uten et skrik, uten en bevegelse. Så stille, så stille i mammas armer, så skjør og vakker. Og jeg var så utrolig forsiktig, turte knapt røre ved henne.

Vel, jeg tok altså til meg rådet til Sara ("det blir verre, det blir verre"), og det kom til nytte. Både under fostevannsprøven, smertestillende morfinsprøyter og da epiduralen ble satt. Og når alt kommer til alt, viser det seg nesten at disse smertene var mer uutholdig enn selve fødselen. Fødselen var bare litt tung, pressingen kom helt naturlig, alt gikk naturlig for seg. Epiduralen hadde dessuten gjort meg så og si lammet fra hofta og ned. Jeg kjente ikke annet en ubehagelig prikking i bena. Fødselssmertene ble faktisk helt borte de første fem minuttene etter at epiduralen ble satt. Det var litt avslappende egentlig, en slags pause på en måte. Til slutt begynte smertene å vende littegranne tilbake på venstre side av hofta, og det var vel gjerne da pressriene tok seg opp.

Dette kan høres noe ekkelt ut, bare sånn at dere er advart (og dere kan hoppe over resten av avsnittet om dere vil); jeg ble personlig helt forskrekket da fostervannet gikk, jeg lå midt i en pressrie da det skjedde. Det kjentes ut som om en boble sprakk innvendig, og jeg hørte et splash mens jeg så brunlig fostervann sprute utover jordmor og barnepleier. Det kan hende det ikke var så ille som det så ut som og føltes som fra min synsvinkel, men jeg ble uansett helt forskrekket, hadde ikke sett for meg at fostervannet skulle sprute på den måten. Trodde det bare skulle renne ut, liksom...

Etter noe som føltes som en halvtime, var babyen ute. Utrolig nok var det gått litt over 2 timer! Jeg som forventet at fødselen skulle føles uendelig lang. Den gjorde ikke det. Ventetiden på pressriene, var mye lenger. Den kjentes som en evighet. Fødselen ble jo satt i gang natt til torsdag 11. november, men pressriene kom ikke før lørdag den 13ende, og babyen ble født lørdagskveld kl. 20.42. Og jeg får nesten lyst til å spørre; hva gjorde du den dagen? Du som leser husker sikkert ikke det, men jeg kan tenke meg til at kontrasten er stor... Og forresten, ikke svar på spørsmålet, med mindre du virkelig vil.

Så altså, med en gang babyen var ute - og jeg kjente knapt at hun skled ut - var alle smertene borte. Jeg hadde presset fram babyen helt alene, uten hjelp fra barnet. Jeg har hørt at det skal være lettere å presse ut et levende barn enn et dødt barn, fordi barnet hjelper til på veien ut. Og jeg er fortsatt overrasket over hvor lett fødselen gikk, til tross for at jeg var så lammet av epiduralen og hadde et dødt barn i magen. Jeg trodde dessuten at fødselen skulle ta lenger tid med masse smertestillende fordi jeg ikke ville kjenne riene godt nok til å presse når jeg skulle.

Når det hele var over, sa jordmor at jeg hadde vært kjempeflink. Jeg husker ingenting fra siste presset til babyen ble lagt i armene mine, husker ikke om det var jordmor eller barnepleier som la barnet i armene mine, jeg husker bare at hun lå der plutselig, død og vakker. Vakker, men død. Gråtekoret oppstod for fullt, og mamma stod der og sa gjentatte ganger hvor nydelig hun var.

Det er litt selvmotsigende av meg å si at hun var vakker, for som jeg tror jeg har skrevet tidligere, så klarte jeg ikke å tenke at hun var nydelig, ikke der og da. Jeg fikk ikke inn morsfølelsen, alt var så fjernt. Mamma stod og sa at hun var nydelig, men jeg lå der og så på henne, tenkte "nydelig? er dette min baby? Hun rører seg jo ikke, hodet bare henger, alt bare henger og slenger på henne..." Jeg lå der med barnet oppå meg, med dynen i mellom oss, ønsket at hun hadde ligget på mitt nakne bryst, lys levende og luktet baby. Lett etter puppen.

Jeg fikk en skikkelig lengsel etter å amme her om dagen, lurte på hvordan det føltes. Babyen skulle ha pattet på sin mors bryst. Mitt bryst! Jeg skulle ha gitt henne masse næring, sett henne vokse opp. Jeg skal innrømme at jeg enda har litt morsmelk igjen, noe jeg synes er rart. Det har faktisk gått hele 9 måneder snart, og jeg har enda melk igjen. Er det normalt?

Jeg har også masse strekkmerker og shabby mage etter graviditeten. Og noe som er helt latterlig av meg, er at jeg ikke våger å trene. Jeg går rundt og er redd for at jeg, - dersom jeg plutselig skulle være gravid uten å vite det, - spontanaborterer pga. overanstrengelse. Jeg har jo fra før av dårlig kondis, og har astma i tillegg. Jeg kjenner dessuten at det begynner å verke i ryggen hvis jeg jogger flere ganger i løpet av en uke.

Jeg er også redd for å begynne å jobbe og bli psykisk utslitt i jobben fordi jeg ikke kan ta pause når jeg vil, fordi jeg ikke kan styre arbeidstidene mine selv, fordi jeg ikke kan ha den friheten jeg har hjemme. Jeg er redd for å bli så psykisk utslitt i arbeid at jeg vil spontanabortere. Jeg er redd for å sove, redd for at jeg skal snu meg over på feil side i søvne og stoppe blodgjennomstrømningen i morskaken.

Jeg er rett og slett redd for alt jeg kan gjøre galt dersom jeg blir gravid igjen - er jo helt hysterisk! Folk ber meg ta det med ro og leve som normalt om jeg blir gravid igjen, men hvordan kan de si det? De har ikke peiling på hva det innebærer å miste et barn.

Nå over til noe litt annet, et vagt minne jeg har;

Jeg husker ikke helt om dette var før eller etter fødsel, det må ha vært før, for jeg mener å huske at jeg lå i sykehussengen og ble trillet bortover gangen (antakelig til fødestuen?) da vi passerte en datert tavle, en slags statistikk-kalender. Det var festet rosa og blå nåler på den. Jeg husker tavlen fra den tidligere omvisningen på fødeavdelingen; den viste oversikt over hvilke dager og klokkeslett det ble født gutter og jenter ved føden. Det var ingen som sa noe om tavlen mens vi var innlagt på føden med en død baby i magen. Det var sårt for meg, husker jeg; hver nål på tavlen symboliserte levende små babyer, og der lå jeg innlagt med en død baby. Jeg var ikke i stand til å tenke så mye mer over det akkurat da. Jeg aner ikke om vår lille Linnea Aurora ble ført opp på tavlen i ettertid heller. Det håper jeg virkelig at hun ble, hun er like mye baby som de andre, og like høyt elsket, selv om hun er død...

Nei, huff så masse tanker jeg har om dagen. Føler meg helt forvirret. Nå skal jeg faktisk gjøre noen nødvendige ting. Jeg klarte forresten å rydde litt i går, sortere litt skittentøy og vaske og tørke. Føles litt godt egentlig. Føler meg littegranne lettere i dag.