søndag 4. desember 2011

Savnet etter deg ♥ ♥

Jeg har egentlig vært i ganske godt humør hele lørdagen, men nå meldte plutselig vemodet seg... Hva var det egentlig som skjedde? Hvor ble av alle gratulasjonene vi hadde ventet så lenge på? Hvorfor måtte de bli erstattet med "kondolerer"?

Det gjør så vondt, lille venn. Du skulle jo vært hos mamma og pappa nå. Du skulle vært snart et år gammel om du ble født til termin. Smerten kan ikke beskrives. Du skulle kommet til verden, skrikende, levende og nydelig. Istedet var du helt stille og slapp, med hudfiller hengende rundtom kroppen din. Rød på brystet, rød på armene og bena. Du så ikke ut som en nyfødt baby skulle se ut.

Jeg lurer på hvordan det er å få en skrikende baby i armene etter fødsel? Hvordan det vil være når lillebanet leter etter puppen, og åpner øynene for første gang?

Du kom ut, stille og rolig, med kroppsvarmen ifra meg som sakte, men sikkert ebbet ut av deg. Også lå du bare der, stille og kald og urørlig. Ikke et livstegn var å spotte.

Hvordan jeg klarte å henge opp julelysene rundt begravelsen i fjor, er for meg en gåte. Jeg tror ikke jeg helt skjønte at jeg aldri skulle få se deg igjen. Kanskje jeg hang opp lysene for å ha noe å gjøre, for å skyve tankene unna. Jeg vet ikke. I fjor kjente jeg ikke på vemodet og tomheten ved å se babytøy i butikkene, alle julekjolene. For da var jeg så midt oppe i den ferske sorgen, den var så altoppslukende.

I år som i fjor har jeg ikke julestemning. Tror jeg har pyntet mer enn vanlig her hjemme for å få inn julestemningen, men det går ikke. Det er en som mangler. Som skulle ha vært her, omtrent et år gammel...

Jeg skal avslutte nå.. Måtte bare få ut følelsene..

Lille blomst, mamma elsker deg. ♥ ♥ Hvil i fred, elskede venn....


fredag 2. desember 2011

Christmas "give-away" 2011! ♥

Ville bare dele dette her, i anledning julen og i forbindelse med min kunstblogg Aurora Galleri, som jeg opprettet i begynnelsen av mars, i forsøk på å gjøre noe nytt. Bloggen fikk navnet sitt til ære for lille Linnea Aurora vår ♥


Har dessverre ikke vært så veldig aktiv kunstblogger, men skal prøve å gjøre noe større utav det etterhvert. Har bare vært så mye annet å tenke på. Tror det tar seg opp den dagen jeg får mitt eget atelier også, for da blir det lettere å jobbe med kunst.


Nå vel, her er innlegget jeg vil dele med dere:


Christmas "give-away" 2011! ♥


Jeg gir bort denne alven (30 x 40 cm akrylbilde m/ dekorperler og strukturpasta i sølv)!


Alt du trenger å gjøre er å klikke deg inn på denne facebook-siden , like bildet og dele det videre med dine venner! Jeg vil ta kontakt med vinneren over melding på facebook. Vinneren trekkes søndag 11. desember! :)


Ha en god adventstid, alle sammen!

Gått på en smell

For tiden sliter jeg litt psykisk, av forskjellige grunner. Det har mye med undertrykkete følelser å gjøre. Jeg har ikke fått anledning til å bearbeide sorgen min ordentlig, for alt har gått i ett kjør de siste ukene. Trenger en pust i bakken, kjenner jeg.


Kopierer litt fra den andre bloggen min, som er veldig relevant for Linnea-bloggen:

Når det gjelder søvnen, så er det netter da jeg ikke får sove ordentlig, tross i at huden ikke klør. De siste tre nettene, har jeg sovet urolig. Hatt masse herslige drømmer i halvsøvne, - ikke direkte mareritt, bare herslige drømmer. Jeg kan ligge en hel natt og drømme om julepynt samtidig som jeg tenker på Linnea og det nye svangerskapet. Jeg tror jeg er redd for barnet i magen, mye reddere enn jeg har innsett tidligere, og derfor sliter jeg psykisk både om dagen og natten.


Jeg tror jeg har skjøvet unna sorg og redsel, for å være glad for barnet sin skyld, for å prøve å gå videre med livet mitt. Saken er at det skjer så mye for

onsdag 23. november 2011

Engledager ♥

I dag har vært en tung dag, selveste ett-årsdagen for begravelsesdagen. I dag er det et helt år siden jeg så datteren min for siste gang, det er et år siden at vi tente lys på graven hennes for første gang, det er et år siden kisten ble senket ned i jorden. Hun har ligget under jorden et helt år nå. Det har vært et tøft år, og jeg trodde aldri at merkedagene ville bli så tunge. Jeg mener, de er jo bare dager, akkurat som alle andre dager i året.

For meg var det viktig å gjøre dette til en "Linnea-dag", en engledag. Det kommer egentlig bare to slike engledager i året som er helt og holdent Linnea sine, og dette var det første året disse dagene kom. De første to engledagene kommer bare en gang. Og det er disse engledagene som bør benyttes til å gjøre plass til sorgfylte tanker, og gode tanker, vakre tanker, nordlystanker.

Når det da oppstår andre konflikter på engledagen, i henhold til relasjoner og unødvendige krangler, så ødelegger det ganske mye. Andre ting opptar plutselig tankene, og blir et irritasjonsmoment. Det var jo ikke dette jeg skulle tenke på i dag, for i dag er Linnea sin dag. Det var Linnea jeg skulle tenke på i dag, det var masse tanker å fordøye. Jeg trengte ikke å få vegger plassert i mellom meg og sorgen som utsatte sorgfølelsene og nordlystankene til i morgen. Det kommer bare én dag i livet hvor det var et år siden siste gang jeg så datteren min. Jeg kan ikke leve denne dagen om igjen i morgen.

Jeg har skreket ut og grått i dag, sagt og ropt mange ting, egoistiske ting, savntanker, trengt tid for meg selv. 

Jeg ble så egoistisk at jeg sa til min kjære; "jeg driter vel i andres følelser i dag, i dag er

tirsdag 22. november 2011

Julegrana på torget

Det er ingen mennesker der ute som har noen anelse om hva det betyr for meg å se den store julegrana på torget i Tromsø i dag. De aner ikke omfanget av det. Å se Tromsø-folket arbeide med å henge opp lysene på den store julegrana, betyr at det er et helt år siden min pappa fotograferte helikopteret som kom flyvende til byen med et grantre i fjor. Det betyr at det snart er et år siden begravelsen, fordi dette bildet ble tatt bare noen dager før begravelsen til Linnea Aurora.

I morgen er det et år siden siste gang jeg så min Linnea. I morgen, 23. november, er nemlig ett-årsdagen for begravelsen... Det er tøft å tenke på. Hadde en litt vanskelig morgen, tok til tårene. Merker at tankene er litt tunge i dag, men sitter på jobb nå, så da rekker jeg ikke tenke så altfor mye heldigvis.

Jeg forstod ikke dette i morges mens jeg enda lå i senga, men kanskje det var pga. ett-årsdagen for begravelsen at jeg fikk mareritt etter at kjæresten min hadde stått opp. Har generelt sett gått med en uggen følelse siden jeg stod opp.

Jeg hadde altså et mareritt (husker ikke så mye av det), som jeg våknet opp fra. Da hørte jeg noen komme inn i rommet, men klarte ikke snu meg, prøvde å spørre "Kai, er det deg?", men fikk liksom ikke helt til å snakke. Jeg følte nærværet hans komme nærmere, men jeg så han ikke, hørte han bare som hvisken som sa "så søt" flere ganger, - på en fryktinngytende måte. Og jeg kunne ikke røre meg, ikke snakke. Også våknet jeg igjen, ble rykket ut av

lørdag 19. november 2011

BIDRA TIL VÅR BABYDATTERS GRAVSTEN? :)

Vi har fått tilsendt faktura på gravstenen til Linnea Aurora nå, og for å klare å dekke utgiftene har jeg opprettet et arrangement på facebook. Det er rett og slett en kronerulling, og du kan bidra med den summen du vil!

Du finner arrangementet her:
BIDRA TIL VÅR BABYDATTERS GRAVSTEN






Arrangement-tekst:

I november 2010 gjennomgikk vi den tragiske opplevelsen å miste vår egen etterlengtede baby (les gjerne om det på min blogg: http://fikk-mistet.blogspot.com/ ). Gravstenen hennes (bildet) er nå på plass, men da vår økonomi ikke strekker til for å betale den, ser vi oss nødt til å opprette dette arrangementet.

Hvis 843 mennesker bidrar med kr 20,- hver, har vi til sammen klart å dekke gravstenen til vår vakre lille babydatter Linnea Aurora som hviler på Elverhøy barnegravlund i Tromsø.

Sett ditt bidrag inn på konto: 4740 13 02537

Dette er helt frivillig (og det er frivillig hvilken sum du eventuelt setter inn, hver krone teller!), og vi ville blitt utrolige glade for ditt bidrag!

Inviter gjerne dine venner til arrangementet!

På forhånd; tusen takk!

tirsdag 15. november 2011

Med snøen begynner en ny fase

Jeg føler meg tom nå. Før minnestunden var det så mye å gjøre for vår lille englejente. Jeg hadde masse å henge fingrene i, skjøv liksom følelsene litt unna, tror jeg.

Minnestunden ble perfekt, det var som om en byrde ble lettet fra mine skuldre. Jeg fikk delt så mye av meg selv med så mange, jeg fikk vist at man kan smile og le selv om ting er vanskelig. Vi fikk minnes vår lille englejente på en god måte, med tårer, latter, smil og glede.

Nå har vi ryddet hjemme, pakket ned noen ting, - vuggen til Linnea er til og med tømt for babytøy, alt er pakket ned i minneesken hennes. Fant ut at det var på tide. Minnehyllen på soverommet er jo der enda, og jeg har laget en bitteliten minnekrok i stua der bildet hennes står oppå minneesken med et lys. Og jeg føler meg så tom, kanskje er det fordi jeg

mandag 7. november 2011

Alltid elsket, aldri glemt ♥

I dag er det ett år siden sist jeg husker at jeg kjente liv fra lillejenta i magen ♥ Da tok jeg tak i foten hennes på utsiden av magen når hun sparket meg i navelen ♥

Den dagen var vi på middag hos Linneas farmor, og jeg sovnet i en stol. Jeg husker at farmor Helle sa at hun kunne se bevegelsene på utsiden av magen min mens jeg sov.

Vi holder på å planlegge minnestunden nå. Vidunderlige Karoline stiller alltid opp, selv om hun har lite tid, det er beundringsverdig. Glad i deg, Karoline ♥ Jeg tror det blir en veldig fin og verdig minnestund :)

For meg er det viktig å få fram at dette ikke er en begravelse, men rett og slett en verdig markering for vår datter, - en dag hvor vi kan vise at vi er foreldre på en god måte. Jeg har bedt gjestene om å stille opp med godt humør og "fargerike" klær - for jeg vil ikke at det skal være bare mørkt og trist, det skal være fint også.

Linnea Aurora, for alltid elsket, aldri glemt ♥

lørdag 5. november 2011

Masse lys hos Linnea ♥

Vidunderlige gudmor Karoline og jeg besøkte Linnea og tente masse lys hos henne her om dagen, den dagen lyste hennes hvilested sterkest av alle på kirkegården ♥

Jeg synes lysrefleksjonen i bildet under nesten ble litt "hellig", - det ser ut som om kameraet har fanget opp et lys fra himmelen som lyser rett ned på hvilestedet til vesle Linnea Aurora ♥

mandag 31. oktober 2011

Linnea med åpne øyne

I natt drømte jeg at vi hadde bilder av Linnea der hun hadde åpne øyne, hun satt på fanget til en eller annen, jeg vet ikke hvem. Hun var død, men med åpne øyne. Øynene var blå og nydelige, ikke fulle av blod slik jeg husker dem fra virkeligheten. I drømmen var hun død, men hun så helt levende ut. Jeg satt og gjentok dette gang på gang: Hun ser jo helt levende ut! Så perfekt! Hvordan kunne hun død? Jeg husker at jeg også spurte noen: Ville ikke du tatt henne for å være levende på disse bildene hvis du ikke visste bedre?

Vi fikk aldri se øynene hennes. Aldri skal vi få se dem heller. Hvordan så de ut? Hvilken øyefarge skulle hun hatt? Grønn, slik som både meg og pappaen? Dette får jeg aldri vite.

Det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag var; hvordan kunne hun bare død? Hva døde

søndag 30. oktober 2011

Nydelig gravsten på plass ♥

Føler at dette innlegget er litt rotete, men men...

Nordlys, nattehimmel, blomster og Linnea Aurora

På lørdag dro jeg og min kjære for å rydde graven til gravstenen skulle komme opp, men til vår forbauselse var stenen allerede montert da vi kom fram. Jeg tenkte på veien dit "tenk om han allerede har satt den opp?", men slo det fra meg fordi jeg hadde jo sagt ifra at vi ville være der når det skjedde.

Jeg fikk mistanke allerede da vi kom med bussen (om at stenen var på plass), for vi kan se

lørdag 29. oktober 2011

Å gjenoppleve minner

I går ble en tøff dag for meg. Jeg sitter enda med en klump i halsen. For i går skulle vi i møte med sykehuspresten for å snakke om minnestund. Jeg hadde forberedt meg mentalt på å snakke om dette, jeg så fram til det, - til å få klarhet i ting og begynne å planlegge.

Min kjære og jeg dro altså til sykehuset, men jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle møte hen. Hadde innbilt meg at det var på sosinomavdelingen, men fant ut at det kanskje ikke stemte, så jeg forsøkte å ringe til sykehuspresten. Han svarte ikke, - derimot svarte en annen dame som forsøkte å finne ut av hvor presten var, siden han hadde sperret telefonen for innkommende anrop fram til kl. 15.

Mens jeg snakket i telefonen, fant min kjære ut at vi skulle ta heisen ned til sykehuskapellet, - prestekontoret måtte jo være der. Da vi kom ned dit, fant damen i tlf akkurat ut at presten var værfast på Svalbard. I samme øyeblikk oppdaget kjæresten min en lapp på døra til prestens kontor, hvor det stod at han var bortreist.

Da jeg hadde lagt på og skjønte at vi ikke skulle få planlegge minnestund allikevel, begynte tårene å renne. Jeg ble vel så skuffet. I tillegg var jeg ikke mentalt forberedt på å være i nærheten av sykehuskapellet igjen. Sykehuskapellet hvor vi besøkte datteren vår. Alle

torsdag 27. oktober 2011

Kjærligheten til meg selv

Begynte på dette diktet for lenge siden, føler meg ikke helt fornøyd, men jeg får det egentlig ikke bedre heller.


Kjærligheten til meg selv


Mye har jeg mestret,
mye har jeg lært
Alt hva jeg har opplevd,
er for mitt hjerte kjært

Livet er en 0kamp
som vi med hverandre kjempe må
men mest av alt skal vi kjempe
for å bli den vi ønsker å være nå

Vi har alle vunnet og tapt
Kjempet og blitt overlatt

Men den aller største gevinst
vil bli i vårt hjerte gjemt
Den dagen vi seirer over oss selv
og alt det vonde blir glemt

For den aller største gevinst jeg har
er kjærligheten til meg selv
For kun med den kan jeg seire over livet
og leve med meg selv


onsdag 26. oktober 2011

Minnestund på et-årsdagen?

Jeg var i samtale med sosionomen min, og vi snakket om denne minnestunden som jeg vurderte å droppe. Jeg har fått fornyet lyst til å ha minnestund, men jeg vet ikke med hvor mange gjester. Hvem skal vi invitere? Sosionomen min og sykehuspresten kommer til å være der, men bortsett fra de?

På mine vegne, - skal jeg invitere bare mamma? Eller skal jeg invitere flere i familien? Nærmeste venner? Jeg er ikke sikker på hva som blir riktig. Jeg føler at det kan bli rart å ha for mange der, føle seg i sentrum, føle seg beglodd. Jeg er så usikker.

Jeg ser i alle fall for meg en del ting i forhold til et-årsdagen til Linnea. Jeg vil tenne mange lys den dagen, jeg vil at verandaen hjemme skal være belyst med fakler og gravlys. Jeg håper noen andre enn meg og Linneas pappa vil dra og tenne lys på graven den dagen. Det

mandag 24. oktober 2011

Gravsten sendt fra Molde!!!

Fikk beskjed om at gravstenen til Linnea ble sendt fra Eide i Molde i dag!!! Det betyr at vi har den innen ei uke!! Vet ikke om jeg skal le eller gråte jeg.. Det er deilig å vite at stenen skal være på plass før et-årsdagen hennes! Det blir nesten som en slags bursdagspresang... Så da er det bare å ta til med rydding av graven. Håper vi får se stenen før montering. Trenger liksom å se den og fordøye det først, tror jeg. Tenk at stenen endelig skal på plass!! Etter snart et år... Det er nesten ikke til å tro!

Tror jeg må ta fri fra jobb den dagen stenen skal på plass... Det kan bli en tung dag. Vil gjerne at det bare skal være vår dag.

fredag 21. oktober 2011

I vente på gravsten til mitt barns grav...

Først vil jeg bare skrive at takket være facebook fikk jeg kontakt med en utrolig snill dame som vil GI meg lykten sin! Så mitt søk ga resultater, og det er jeg utrolig glad og takknemlig for :) Vil igjen takke alle som engasjerte seg, dere er fantastiske mennesker! :)

Nå har det seg sånn at vi enda venter på gravstenen. Det har vært veldig frustrerende. Det har hele tiden oppstått noe som gjør at det tar lengre tid. Siste leveringsdato var satt til i dag, 21. oktober, - han skulle ringe meg når stenen kom, men jeg har enda ikke hørt noe. Håper han bare ikke har hatt anledning til å ringe, og at jeg hører noe på mandag. Stenen burde iallefall komme opp i løpet av neste uke.

Stenen skal jo på en måte være et slags punktum. Punktumet vi har ventet på. Det blir ikke "ordentlig" et-årsdag uten gravsten. Det første sørgeåret er liksom det første kapittelet, - kapittelet føles ikke avsluttet uten noen sten...

Jeg må jo innrømme at jeg grugleder meg til å se stenen, siden vi har designet den selv. Tenk om den ikke svarer til forventningene? Derfor prøver jeg å forvente "det verste" - jeg

mandag 17. oktober 2011

Etterlyser lykt fra Nille med sommerfugl-dekorasjon!!!

Oppdatert, 19.10.11: Det har ordnet seg med lykten!! Tusen takk til alle fantastiske mennesker der ute som har hjulpet til! Det settes utrolig stoor pris på! :)

Først og fremst; ja, jeg har begynt å blogge en del her igjen. Fant ut at det var på tide. Har stengt inne en del tanker og følelser.

Uansett, dette er et ganske viktig innlegg.

I sommer kjøpte jeg nemlig et par lykter fra Nille til graven, dessverre var jeg så teit å kjøpe to forskjellige, - tenkte det kunne se bra ut, men det gjorde det altså ikke. Det har

søndag 16. oktober 2011

Å takle andres barn

Jeg kan liksågodt bare skrive det her. Jeg har holdt det inne i meg så lenge, og jeg tror egentlig bare at folk har godt av å vite det. Ville ikke skrive dette offentlig før, for å ikke lage noe ubehag i forhold til andres babyer, men det ser ut til at ubehag kan oppstå uten at jeg skriver noe offentlig, så da kan liksågodt hele verden få vite det.

Ja, jeg sliter med å se, høre eller høre om andres babyer. Dette er ikke noe personlig mot noen, men en helt vanlig reaksjon hos mennesker som har mistet barn. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på å være gravid igjen, men det fjerner ikke sorgen min. Først trodde jeg at sorgen begynte å avta da jeg ble gravid igjen, at ting ble bedre. - Men det viser seg

lørdag 15. oktober 2011

"Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

Jeg deler denne med dere. Håper så mange som mulig vil delta, og kopier gjerne videre.

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time. Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

fredag 14. oktober 2011

For 11 mnd siden var du hjemme...


Dette fine englelyset fikk vi hos Linneas oldeforeldre på pappaen sin side. Det er så godt når folk viser at de husker! Det varmer så utrolig mye. Lyset var vel egentlig ment for graven, men vi har ingen passelig lykt der for øyeblikket.

Har en litt tung dag i dag.
Mange tanker og minner som strømmer på, som en film i hodet mitt.
I dag er det nemlig 11 måneder siden vi du var med oss hjem utenfor magen min, lille venn. Du fikk ligge i voggen din og på stellebordet ditt. 16 mennesker fikk se deg den dagen, inkludert meg og pappa. Nå regner jeg ikke med noen ansatte på sykehuset, for jeg husker ikke så mye av hvor mange ansatte som fikk se deg den dagen. Men det var i hvert fall to jordmødre.

Lille jenta mi, mamma savner deg sånn. I dag har jeg egentlig bare lyst til å legge meg i sengen og holde sparkebuksa di inntil hjertet mitt. Den lille, rosa sparkebuksa som du hadde på deg. Det er noen blodflekker på den, men det gjør meg ingenting. De er en del av deg, og det eneste vi har igjen av deg, i tillegg til noen hårlokker og håndavtrykk.

Snart har det gått et helt år, og det føles ikke lenge. Du sklir lengre og lengre bort fra meg, jenta mi, men jeg har deg likevel så nært hjertet mitt. Det er så vondt å vite at vi aldri skal få se deg igjen. Og det er utrolig vondt at menneskene rundt meg glemmer, ikke skjønner at du er min elskede datter - med en personlighet - og ikke bare et mislykket svangerskap. De forstår ikke at det er en så stor sorg der, etter deg, fordi du "ikke rakk å bli noen". Men for meg er du noen, lille elskede skatt.

I går var det 11 måneder siden jeg fødte deg, og på det tidspunktet satt jeg i sorggruppe, og tenkte "nå er det 11 mnd. siden jeg lå i fødsel"... Det merkes godt at det nærmer seg et år nå... Bare en måned igjen, så har det gått et helt år! Tiden har stått stille, og likevel gått ifra meg.. Du ligger lengre og lengre bak meg i tid... forsvinner fra meg... men hjertet mitt er hos deg, lille venn.

Det er så mange tanker i dag, klarer ikke skrive ned alt.
Mamma elsker deg, vennen min <3

torsdag 13. oktober 2011

Om 1 måned er det gått et helt år

I dag er en litt spesiell dato. For i dag er det 11 måneder siden jeg holdt den lille vakre kalde jenta i armene mine for aller første gang. Siden skulle jeg bare holde henne i armene mine tre ganger, men da var hun ikke like vakker lenger. Det er kanskje en rar ting å si om sitt eget barn, men det er den nakne sannheten. Hun var blitt innsunket og stiv i kinnene, øynene var som to små blodstriper i ansiktet hennes, leppene var blitt mørke og størknete, - og munnen var åpen. Jeg kunne ikke holde henne med hodet opp og bena ned, for da begynte det å renne blod ut av nesen hennes. Hodet måtte ligge hele tiden. Hun hadde fått en veldig rar og - for meg - unaturlig hudfarge. Hudfargen var jo egentlig naturlig, - for til og med døden er naturlig, uansett hvor grusom den er.

Dette er syn i livet mitt som jeg aldri, aldri vil komme til å glemme. Jeg har enda ikke glemt

søndag 18. september 2011

Linnea Aurora sine ultralydbilder ♥

Jeg har endelig (!!) fått scannet inn Linnea sine ultralydbilder fra 14. juli 2010. Gode minner ♥ Bildene er hentet fra minneboken hennes. Klikk på bildene for å se større. (Klikk på "les mer" for flere bilder)


lørdag 10. september 2011

Ikke trekk dere unna

På mange måter skulle jeg vel egentlig ønske at dette ikke hadde skjedd meg i så ung alder. Folk i min aldersgruppe har så vanskelig for å forstå, for de fleste av dem har ikke en slik eller lignende erfaring (folk på 30 og 40, skjønner mye mer, og trekker seg derfor ikke unna).

Ofte sier de unge at døden er en del av livet, folk dør hver dag, sånn er det bare. Og det er jo faktisk sant, men når det rammer små uskyldige babyer er det bare forferdelig. De har ikke en gang fått sjansen til å prøve livet. De hadde ikke en gang rukket å gjøre noe galt, det var ingenting å "straffes" for. Jeg tror vel ikke egentlig på at livet inneholder en slik straff (fra Gud), men livet er uansett en prøvelse. Jeg tror ikke egentlig direkte på en Gud, som jeg har sagt før, men jeg tror på noe som er større enn oss. - Vel, nok om det.

Når gamle mennesker dør, er det mer naturlig og ikke like uventet. Det er liksom lov. At babyer og små barn dør, det strider mot alt. Det er helt absurd, surrealistisk. Skal ikke skje. Jeg skulle jo dø først, ikke barnet mitt.

Det jeg egentlig ville fram til, er at folk i min aldergruppe har en tendens til å trekke seg unna, for de syns dette bare er dystert og trist, og ser ikke noe fint i det. De syns det er vanskelig å ha med meg å gjøre. Dette blir helt feil, for tror dere ikke at sorgen blir verre når folk trekker seg unna? Tror du ikke at du selv ville bli mer ensom og negativ hvis folk rundt deg trakk seg unna deg pga. en sorg du ikke hadde valgt selv?

Nei, jeg skal si dere det, jeg, at når folk rundt meg er positive og oppfører seg som før

onsdag 24. august 2011

Til Linnea Aurora ♥ fra mamma

Du skulle vært her i dag, ca. 9 måneder gammel om svangerskapet hadde gått som planlagt. Du skulle ha lært deg å løfte hode, smile, krabbe og le. Du skulle ha begynt å spise babymat. Vi skulle ha badet og vasket deg. Vi skulle også ha skiftet utallige ekle bleier på deg, og trillet mange gode turer, sammen med andre nybakte foreldre. Vi skulle ha handlet babyting til deg, og vi skulle ha kilt deg til du begynte å le. Vi skulle hatt deg på fanget og kost med deg, bært og trøstet deg når du skrek eller hadde vondt i magen.

Dette er ting vi aldri får gjøre, ting vi aldri får se. Du er den minst kravstore i våre liv, du krever ikke tid, ikke en gang kjærlighet. Men vi gir deg kjærlighet allikevel, masse masse kjærlighet. Og vi skulle ønske du krevde så mye, mye mer.

Linnea-vennen, du skulle jo ha fått oss til å le og smile, istedet har livet voldet oss mange tårer og mye smerte, vonde dager og netter. Du skulle ha ergret oss med våkenetter og din kravstorhet, istedet står vi her alene og må gå gjennom nettene med vonde drømmer, lengsler og tapt tro.

Men lille Linnea min, jeg har jo hvisket til deg at du skal bli storesøster. Uansett om det går bra eller ikke, vil du allikevel være en storesøster. At du skal bli storesøster til en - forhåpentligvis levende - liten baby, betyr ikke at vi vil glemme deg. Vi vil aldri, aldri glemme deg, vår kjære vakre lille Linnea. Du vil for alltid være i våre hjerter, som en gjemt skatt, en gjemt lengsel, en knust drøm. Som vår førstefødte, - og som storesøster til vår nye kjærlighet.

Du skulle vært her i dag... men du er det ikke... 
Lille Linnea Aurora, mamma og pappa elsker deg, for alltid

tirsdag 23. august 2011

Sitat fra min mamma

For å sitere noe min mamma sa til meg, min mamma som kjenner meg best av alle mennesker:  

"Folk kommer til meg og bekymrer seg over hvordan du har det, fordi de har lest bloggen din. Jeg sier til dem; hvorfor snakker du ikke med Connie selv? Jeg bekymrer meg ikke, jeg kjenner henne, hun er sterk og kommer seg igjennom alt."

Skulle jeg skrive et glad-innlegg hver eneste gang jeg er glad, så ville det bli mange innlegg. Faktisk.

Stengt for kommentarer

Jeg orker ikke flere opprivende kommentarer på denne bloggen, for de fleste enten kjenner meg ikke eller vet ikke hva de snakker om da de ikke har opplevd dette selv, - i hvert fall ikke på samme måte som meg, i min livssituasjon, med dårlig helse og dårlige jobbmuligheter da min Linnea døde. Jeg var for deprimert til å ta fatt på livet, og en stund hadde jeg ingen motivasjon til å finne meg en jobb som passet min psyke, helse og utdannelse. Nå er jeg endelig motivert til det.

Det har for øvrig ikke gått mer enn litt over 9 mnd siden min Linnea døde, og det er egentlig ikke lenge hvis dere bare tenker dere om. For å sitere en bok jeg leste om spebarnsdød, så stod det helt klart at "intensiteten i en sorg begynner ofte ikke å avta før etter 2 år". Noe å tenke på?

Jeg har det bedre nå enn før, men har dager fortsatt der jeg lurer på hvorfor dette måtte skje oss, hvorfor nettopp vi må kjempe for å bli foreldre. Jeg skulle ønske jeg kunne gjennomleve en normal graviditet, uten bekymringer og engstelse. Jeg ønsker jeg fikk oppleve en normal og god fødsel, uten barseltårer som kommer av sorg over den lille jeg mistet. Jeg vil ha en normal barseltid uten redsler. Jeg vet ikke om det vil bli så vanskelig som jeg forestiller meg, men det er slik jeg ser det for meg i hvert fall.

Nå er det altså kun medlemmer av bloggen min som kan kommentere (og jeg er eneste medlem - fant ingen innstilling for å fjerne kommentarer).

torsdag 11. august 2011

Ny blogg - om graviditeten etter en dødfødsel

Av hensyn til andre englemammaer som måtte klikke seg inn her, og for å skape litt mer system, så har jeg nå opprettet egen blogg om hvordan det er å være gravid etter en dødfødsel, den finner du her: Kjære Stork - gi meg en søster eller en bror...

Så til de som ønsker å følge meg videre i graviditeten, så er det bare å klikke seg inn der. Gi gjerne en tilbakemelding på hvorvidt dere syns bloggen er uoversiktlig eller ikke, så skal jeg forbedre :)
Følte liksom at det var noe rart med den...

Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppdatere videre på denne bloggen framover, kanskje. Det vil tiden vise. I mellomtiden kan dere jo følge den andre.

onsdag 10. august 2011

Kunngjøring: Nytt håp



Skrevet: Natt til tirsdag 09.08.2011



Hei, alle sammen. Nå skal jeg fortelle dere noe som har brent på tungen den siste uken. Hvis dere synes jeg har virket overfølsom den siste tiden, så er nok grunnen den at jeg er gravid igjen (!), og at hormonene allerede herjer i kroppen min. Jeg er fæl til å kjefte nå, og veldig sensitiv. Gråter for ingenting. Derfor vil jeg først og fremst be dere ta hensyn til min situasjon framover, for jeg vil ikke risikere å spontanabortere fordi jeg overreagerer for en filleting. Ting kan misoppfattes veldig over Internett, det har jeg erfart.


Å si at jeg kan spontanabortere fordi jeg hisser meg opp for noe over Internett, kan for dere kanskje virke noe overilt, men saken er at jeg er utrolig nervøs allerede i svangerskapet. Jeg har tross alt mistet en gang før, må dere huske på. Jeg er redd for å bli

tirsdag 9. august 2011

Ok, slik er det å miste barn

Du stenger deg inne
Du slutter å treffe folk
Du gråter
Du gråter
Du gråter
Det verker i brystet, det gjør fysisk vondt faktisk
Du gråter igjen
Du blir alene, selv om du kanskje har samboer
For samboer og du reagerer forskjellig i sorgen, på bakgrunn av det at dere er av forskjellige kjønn (sannsynligvis).
Du blir enda ensommere, du klarer kanskje ikke tanken på jobb.
Du trenger 2 år på å komme over den intense sorgen.
I løpet av disse 2 årene kan du slite med plutselig gråteutbrudd, på bakgrunn av ting som ikke handler om barn og barnedød en gang, og du kan begynne å rope på barnet du mistet selv om du ikke har slitt med sorgfølelser den siste tiden.
Selvtilliten synker fordi du er så alene i sorgen, for du kan egentlig ikke betro deg til noen som ikke har mistet barn selv, for de forstår ikke uansett.
Du kan bli lett fornærmet for ingenting, det er nesten litt som å være hormonell i en graviditet.
Selvtilliten synker enda mer, du vet ikke om folk liker deg.
Du prøver å gjøre ting for deg selv, selv om du ikke får respons.
Det går greit en periode.
Så skjer det noe helt irrelevant som gir deg nok et uforvart sorgutbrudd.
Plutselig er du fullstendig nede fordi du har hatt en dårlig dag.
Da kan den minste ting få det til å flyte over, plutselig kan selvtilliten være på bånn noen dager, og du får bare lyst til å dø. Enkelte kommentarer kan gi deg lyst til å dø.
Sorg er som en slags lang og ekstremt tung graviditet fullt av hormoner, en tåler ingen verdens ting.

Ikke før den intense sorgen er begynt å gå over, da kan det være selvtilliten begynner å stige igjen. Men så langt i sorgen er ikke jeg kommet enda, så det kan ikke jeg svare på. Per dato så sliter jeg med selvtilliten, av mange forskjellige grunner. Det er mange flere faktorer som spiller inn, men jeg velger å ikke legge ut om det her. Det er ikke alt som kan nevnes heller, av personlige grunner. Men ja, jeg sliter, og det er mange ting som bryter meg ned i hverdagen. Vær så snill, ta hensyn. Jeg trenger ingen analyse av psyken min, det er det siste jeg trenger nå, spesielt fra noen som ikke kjenner meg eller ikke er psykolog. Hvis dere lurer på hva jeg sliter med i tillegg til sorgen, så kan dere jo sende meg en e-post på connieib@hotmail.com, så har jeg svaret klart og kan rett og slett bare lime det inn. For jeg har ting på PC-en også som ikke går ut på bloggen. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk, jeg bare sliter, og sånn er det.

Jeg er ikke en person som gir opp.
Kanskje er det derfor jeg hele helgen har jobbet med å finne ut av lån.
Kanskje det er derfor jeg hele helgen har lett etter leilighet.
Kanskje det er derfor jeg hele mandagen var rundtom i banker og på NAV, og brukte flere timer på disse formålene.
Kanskje det er derfor jeg vurderer å forsøke å gå ut i ett arbeid jeg er blitt tilbudt, selv om jeg sliter psykisk?
Kanskje det er derfor jeg faktisk nå PRØVER å få orden på livet mitt?

Malingen er faktisk noe jeg driver med fordi jeg kan gjøre det hjemme, og derfor hadde jeg håpet på at noen som kanskje skjønner hvor vanskelig jeg har det, ville prøve å motivere meg.

En beskjed om å gi opp, er det siste jeg trenger, spesielt når jeg ønsket oppmuntring, og ikke en analyse av min psyke. Så dropp å kommentere om du har noe stygt å si, for jeg mister bare respekt da. Og hvis dere i så fall absolutt MÅ kommentere, så kan dere jo skrive hvem dere er? Fordi kun DET viser at dere står for det dere skriver.

Jeg skal fortsette å male.
Jeg skal gi faen i hva andre mener om min psyke, for det har jeg ingenting med
("hva andre mener om deg, har du ingenting med").
Jeg reiser meg alltids, jeg har bare noen dårlige dager, la meg få lov til å ha det.
Jeg gir ikke opp. Jeg skal fullføre mine prosjekter, selv om det kan ta lang tid.
Også kan jo jeg få lov til å le av de som ikke tror på meg den gangen jeg gjør gjennombrudd, og har det godt. For jeg får det bedre, jeg har bare det med å være deprimert over lengre tid av gangen, mennesker er forskjellige.

Takk for meg.

mandag 8. august 2011

Mister troa på meg selv

Oppdatert 23.08.2011: Jeg BRYR meg ikke om at dere ikke kommenterer kunstbloggen min, jeg HAR troa på meg selv, jeg klarer meg alltids. Hadde bare en dårlig dag da jeg skrev det originale innlegget. 

Oppdatert 09.08.2011: Jeg vurderte å slette dette innlegget, inntil jeg så kommentarene under. Jeg er ikke den som lar meg kue, så da lar det stå inntil videre. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ville slette dette, var at jeg ikke følte at jeg fikk fram det jeg ville. Ofte bruker jeg å skrive enda et innlegg om samme tema dagen etter for å understreke poengene mine bedre, da jeg føler at noen kanskje tror at det jeg skriver om er 10 ganger verre enn det det egentlig er, og at jeg ikke eier selvinnsikt overhodet (det beviser vel gjerne kommentarene under her). Jeg trenger å resonnere og reflektere rundt noe ved å skrive, det er terapi for meg - ofte må jeg skrive om noe flere ganger før jeg greier å sette fullstendig ord på det jeg mener. Jeg har i ettertid tenkt over andre måter jeg kunne ordlegge meg bedre på i dette innlegget. Men gjort er gjort, og jeg orker ikke fikse, så les i vei, men vennligst ikke kom med personangrep og angrep på min psyke, eller analyse av min psyke. Det er det siste jeg trenger. Og såkalte "oppvekkere" - vel, det tar jeg kun imot fra mine nærmeste, for de vet hvor stor selvinnsikt jeg faktisk har (og om man har lest hele bloggen min, burde man også vite at jeg har stor selvinnsikt, ikke uttal dere om noe eller noen dere ikke vet noe om). Slike "oppvekkere" blir bare fornærmende når det kommer fra andre, det blir bare opprivende. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre, og jeg er ikke den som gir opp. Jeg hadde bare en dårlig dag, men den skal jeg skrive om senere. Inntil mandagen hadde jeg faktisk en veldig bra og positiv uke.

Jeg kjenner jeg begynner å miste troa på meg selv, innenfor kunstens verden. Jeg la ut disse maleriene som jeg følte var mitt "gjennombrudd" ( i gåseøyne, et personlig gjennombrudd, jeg føler at jeg begynner å oppnå originalitet, det er det jeg mener) på en måte - dvs. starten på noe spesielt, en egen stil, noe som folk liker, eller blir provosert av, eller sjokkert over (kanskje ikke helt sjokkert, føler ikke selv at disse maleriene er såå ille, men det kommer jo an på øyet som ser). Disse maleriene er viktige for meg, basert på en personlig opplevelse, nemlig tapet av datteren min. De viser mine følelser og tanker, en vrede mot Gud. De er malt i sorg og desperasjon, og når resultatet selv da ikke blir godt nok til at folk vil kommentere (andre enn nærmeste venner og familie selvfølgelig, for det har lett for å bli falskt), da føler jeg meg mislykket.

Så som sagt merker jeg jo at jeg får meeeget lite kommentarer, blir like deprimert hver gang jeg klikker meg inn både her, og på kunstbloggen min og ser at det ikke er noen nye kommentarer. Angrer nesten på at jeg la ut dette maleriet, for har vært skeptisk til å legge det ut tidligere, og nå får jeg nesten ingen reaksjoner en gang, enda jeg oppmuntrer til kommentarer på blogginnlegget.

Jeg forsøker jo å etablere meg som kunstner, men det er nok en tung vei å gå. Jeg kjenner

lørdag 6. august 2011

Malerier "Den usynlige hånd" av meg

Jeg har til nå lagt ut 2 av 3 malerier i serien "Den usynlige hånd" på kunstbloggen min, Aurora Galleri (oppkalt etter vår kjære Linnea Aurora). Jeg kan liksågodt gi dem undertitler når jeg publiserer linkene her; Den usynlige hånd og Familieportrett.
Hvis du klikker på denne linken så finner du begge blogginnleggene med maleriene under hverandre.

Advarer om at noen kan finne bildene sterke eller provoserende. Mer om prosjektet, kan du lese på innleggene.

Si gjerne hva du syns på kunstbloggen, konstruktiv kritikk vel og merke! Får jeg fram følelsene mine?

fredag 5. august 2011

Glad-dag :)

Hele dagen (torsdag) , har jeg plutselig vært skikkelig glad, så lykkelig har jeg ikke vært på veldig, veldig lenge. Måtte bare si det, sånn at dere vet det. Har kost meg med venner i dag. På lørdag får jeg besøk av min kjære tremenning Liv Andrea, som jeg dessverre ikke har hatt så mye med å gjøre på en stund. Har hatt lite å gjøre med folk generelt, har distansert meg litt fra verden. Men nå prøver jeg å skjerpe meg litt, har som sagt hatt en skikkelig glad-dag, så det motiverer meg. Dessuten har jeg fått tilbud om mulig arbeid, så får vi se hvordan det blir. Mer informasjon kommer :):)

onsdag 3. august 2011

Videoklipp fra graviditeten

Her er et klipp fra da jeg var gravid i 5. måned. Det er litt spesielt, for jeg går i bikini på en liten ferskvannsstrand, og søsteren min roper: "Den fokuserer på magen din!" Det vil si, kameraet fokuserte på magen min - hun hadde aktivert en såkalt "ansiktfinner", slik at filmen skulle fokusere på ansiktene. Og kameraet fokuserte på magen min. Det er veldig spesielt for meg... Blir både glad og trist av denne filmen. Advarsel: Jeg ler latterlig teit på filmen, høres ut som en sau, men da vet dere at jeg er klar over det selv :)
Jeg var i det minste lykkelig den gangen..

Jeg vet ikke om dere kan se klippet her på bloggen, men hvis ikke kan dere klikke dere inn på denne linken (det er en såkalt "hemmelig video" som man bare kan se hvis man har mottatt link): Klipp fra graviditeten min



Tenk at babyen min er inni magen min her, lys levende og vokser seg stor. Magen kjentes ut som en hard kul, og jeg kunne ikke trekke den inn, så underlig det egentlig føltes..

Vanskelig livssituasjon

Sitter og leser på den vakre bloggen Amélie, og kjenner jeg blir svimmel. Alle følelsene som blir beskrevet... Mye av det hun opplever, kjenner jeg så utrolig godt igjen; følelsene fra uroen meldte seg, til dødsbudskapet, til dødfødselen og til begravelsen var overstått. De blusser opp igjen. Og jeg er så lei meg for at flere må gjennom det samme som vi gikk gjennom... Og går gjennom enda.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, sorgen bare preger meg så hardt om dagen. Nå er jeg helt ør, verden bare svirrer rundt meg, kjenner meg helt metallisk. Sikkert ingen av dere som skjønner hva jeg mener med det uttrykket; jeg er bare rett og slett tung i hodet, det kjennes tungt som bly. Føler meg som en gjenstand eller noe. Hvis gjenstander kan føle da. Huff, jeg er virkelig nødt til å spise noe.

Jeg er alene hjemme nå, min kjære har reist for å være vakt på Havnnesfestivalen og blir borte til søndag. Nei, nå blir jeg kvalm kjenner jeg. Kan være fordi jeg bare har spist nachos i dag... Jeg er så matlei. Sjelden maten smaker godt for tiden.

Vet ikke helt hvorfor, men jeg sitter med julefølelse nå. I begynnelsen av august, kanskje det rett og slett er fordi det begynner å skumre om kvelden her i nord, at det er litt kjølig her inne, og koselig med kakao og lys, og kanskje også fordi jeg hører på denne sangen, som minner meg om sorgen min, den er så fin (noen i familien er forsåvidt med i koret, Kor-90):


Hør gjerne på sangen mens du leser videre :)

Jeg er så opprørt på grunn av boligprisene her i Tromsø og omegn (må helt opp i rundt 10.000 kr i måneden for å finne en leilighet på rundt 80 kvm eller mer, 15.000 kr om vi er riktig uheldige, så hvis dere vet om noe, ROP UT!).

Vi har nemlig funnet ut at vi kanskje burde flytte, det sitter for mye vondt i veggene her,

tirsdag 2. august 2011

Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de

mandag 1. august 2011

Dødt barn i magen...

Nå er jeg tilbake, klarte ikke holde kjeft mer enn ei uke... Har så masse tanker, og her kommer dagens klage og syteinnlegg. Bær over med meg, denne bloggen er tross alt en syteblogg..

Tenk at jeg gikk rundt i hele to dager med et dødt barn i magen, et dødt barn i magen?! Også offentlig! Jeg levde som normalt i to dager med et dødt barn i magen; handlet i byen, snakket med folk, tok bussen fram og tilbake, lagde middag, snakket med kjæresten og hadde det gøy, dusjet, stelte meg som normalt og la meg som normalt. Hvordan er det

søndag 24. juli 2011

Tar en pause fra Internett

Jeg greier ikke helt å beskrive og sortere ut tankene som popper opp i hodet mitt nå om dagen, jeg kan komme med rotete og ugjennomtenkte kommentarer, spekulering. Føler meg teit, patetisk, naiv og latterlig. Unnskyld, Norge, jeg skal herved slutte å si det som kan virke som dumme ting. Jeg mener ikke noe vondt, får bare så mange spørsmål som surrer i hodet nå.


Her har min vidunderlige Karoline tent 92 lys for de omkomne i går kveld. Aldeles nydelig. Hvil i fred, alle som mistet livet i tragediene den 22.07.2011, en dato som for alltid vil være brent fast i hukommelsen til alle nordmenn.

Her er et veldig bra innlegg skrevet av Plomma, anbefales: De siste dagers forferdelige hendelser

Jeg elsker ungdom og engasjement, ungdom og kultur, ungdom som står på for andre. Det er noe av det mest fantastiske i vårt samfunn, vårt land. Derfor går det ekstremt hardt innpå meg at en brutal og grusom mann kan gå inn å gjøre dette mot den fantastiske

Kan det være derfor hun døde?

Jeg fant ut noe nytt, som jeg egentlig burde ha visst litt om fra før.

Ny studie viser at det kan være en sammenheng mellom dødfødsel og mors søvnvaner/liggestilling. (Se link: Bättre för gravid att sova på vänster sida) Det innebærer at sannsynligheten for dødfødsel stiger dersom mor sover på høyre side eller på ryggen under svangerskapet, særlig mot slutten når magen er størst. Slik jeg forstår det, skyldes dette dårligere blodgjennomstrømning i morskaken. Dersom blodgjennomstrømningen stopper opp, er det jo klart at hele prosessen stopper. Det anbefales altså å ligge på venstre side gjennom svangerskapet, særlig den siste tiden, og især hos de som har økt risiko for morskakesvikt.

Å sove på høyreside, skal tydeligvis altså halvere risikoen for dødfødsel, om man skal tro på statistikken som viser at dødfødsel er mer normalt hos gravide som sov på høyre side og rygg, enn hos de som sov på venstre.

Med tillatelse, vil jeg bare lime inn et sitat fra Englesiden som sier veldig mye:

lørdag 23. juli 2011

Tragediene 22.07.2011

OPPDATERT 24. juli 2011 - kommentarer slettet

Anne beskriver en god del av mine tanker godt på sin blogg: Tårer

Jeg sitter her og følger med på alt som skjer, og tårene bare triller. Det er så utrolig sterkt... Jeg sitter også fortsatt med en støkk i kroppen etter at jeg forstod at kjæresten min skulle vært på Utøya på AUF-konferansen, heldigvis er han hjemme i god behold, fordi han glemte å melde seg på i tide til konferansen. Han kjenner imidlertid folk som pleier å være på Utøya, men fant heldigvis ut at de har det godt, og at de ikke hadde vært der denne gangen.

Så er det jo meg med disse drømmene mine som stadig blir virkelighet... Jeg har fått masse dejavu's når jeg har sett på TV, akkurat som om jeg har sett dette før. I tillegg husket jeg plutselig en syk drøm jeg hadde for kanskje et års tid siden. Jeg drømte om en bygning som ble bombet, og at kjæresten min ble jaget av en gal mann som ville skyte han. Han kom seg unna det med livet i behold, og vi gråt i hverandres armer. Det får meg til å tenke på at han skulle vært på Utøya... HAN SKULLE VÆRT DER, HERREGUD! Han er den som holder meg oppe i hverdagen, den som betyr mest, og han SKULLE VÆRT DER.... Er det mulig.. Jeg er nå glad for at han var litt deprimert pga. sorgen og ting som har skjedd i det siste, slik at han glemte å melde seg på AUF-konferansen. Det kunne blitt katastrofalt.. Katastrofalt er det uansett. Huff, tenker masse på ofrene og pårørende... Og jeg elsker kjæresten min og vår avdøde datter aller høyst på jord <3

Alle andre sorger drukner i det som skjer nå, folk kan bare komme krypende ut av sitt skall, for uansett hva du har å røpe om dine innerste hemmeligheter, kan det neppe være verre enn denne tragedien.

Jeg burde kanskje ikke følge så mye med, så sterkt som det er. Det tærer på, likevel skal jeg ikke si at jeg har det verre enn alle som er innblandet i tragediene, dette er grusomt. Alle mulige varme tanker går til de som er rammet...

Trenger vel ikke skrive noe mer.... Ville bare uttrykke hvor sterkt det påvirker en som bor på andre siden av landet og ikke en gang har noen nære knyttet til situasjonen. Dette er vondt for landet vårt.

Tenner lys for Norge

fredag 22. juli 2011

Hun skulle jo levd!

Beyond the door
There's peace I'm sure.
And I know there'll be no more...
Tears in heaven 

                                                                    - Eric Clapton

Føler meg litt i ubalanse for tiden. I det ene øyeblikket syns jeg at jeg har kontroll på alt, og at nå skal alt bli bra. I det neste sitter jeg og lurer på hvor babyen min ble av.

Jeg skjønner noen ganger ikke helt at hun skulle ha levd. At hun skulle rørt på seg, pustet, lekt, flirt, smilt, grått, spist, vokst. Til nå skulle hun ha lært seg å krabbe!!! Og jeg forstår det ikke helt, har jo aldri vært mamma til en levende liten bylt, så jeg vet ikke hvordan det er. Min eneste erfaring er en død

onsdag 20. juli 2011

Til Helene og Tommy

Med tillatelse fra Helene, har jeg skrevet dette innlegget. Håper virkelig at jeg ikke sier noe feil. Tenker på dere, har grått mange tårer for dere, på fredagen knakk jeg sammen i gråt, da jeg skjønte hvilken dag dere gjennomgikk. Det endelige farvel... Man skal ikke behøve å ta et slikt farvel med sitt eget barn...


For litt tid tilbake,
fant det sted igjen.
Et barn har reist til him'len,
foreldrene gått hjem.
De sitter nå og gråter,
ønsker du var der.
For lille englevennen,
de har deg jo så kjær...

- Connie Iren

Det å miste et barn, er som å trå inn i en helt annen verden.
Det er surrealistisk, skal ikke skje. Små barn skal ikke dø, de er jo begynnelsen på noe nytt, begynnelsen på et nytt liv.
Det er surrealistisk, annerledes enn "vanlig" sorg, så mye som følger med.
Det er som om Gud har tatt seg blod på hendene.

tirsdag 19. juli 2011

Er jeg kaotisk?

Før følte jeg meg som en ryddig og normal person, som hadde orden på livet.
Følte meg egentlig godt likt, og ellers brydde jeg meg ikke så mye om hva andre syntes - om fordommer og slikt. Jeg bare lo av det.

Nå er jeg konstant redd for å bli mistolket, mislikt; oppfattet som kaotisk, nevrotisk,

mandag 18. juli 2011

Fanget

Jeg fant dette diktet som jeg skrev for lenge siden. Fant ut at det nå passer meg bedre enn noen gang... Virkelig, det gjør det.. Det blir en del dikt fra meg for tiden.


Fanget
 

Jeg sitter her. I mørket.
Venter på at du skal dukke opp.

Kom nå
Ta min hand
Dra meg opp
Opp fra dette hullet jeg lever i
Dette sorte, tomme hullet
Hvor ikke en gang mugg vil gro
Hvor ingen ser meg

Kom nå
Jeg venter på deg
Dra meg opp
Legg dine armer rundt meg
Dine store, sterke armer med bløte fingre
Jeg trenger dem
Det gjør jeg virkelig

Kom nå
Legg armene dine rundt meg
Stryk meg over ryggen
Varsomt
Med ømme bevegelser
Slik som pappa brukte å gjøre
Da jeg var liten

Kom nå
Stryk meg over ryggen
Legg leppene dine ved øret mitt
Syng til meg
Nynn noen lave, trøstende toner
Bry deg
Vær så snill

Kom nå
Jeg trenger deg
Dra meg opp fra dette helveteshullet
Og trøst meg
Redd meg
Redd meg fra en grusom skjebne
Dra meg opp før regnet faller
Dra meg opp

Opp
Fra brønnen…


søndag 17. juli 2011

Fint vers

Fant dette fine verset inne på Englesiden, ville dele det med dere. <3
 

Et barn vi ventet,
en engel vi fikk.
Livet er skjørt,
ta det ikke forgitt

Minnestund 13. november 2011 ?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si nå, egentlig. Blir vel en av disse vanlige ordflommene mine...

Jeg satt og leste gjennom innlegget "Den siste tiden med Linnea", og da kom jeg på noe viktig jeg glemte å fortelle. Etter at jeg hadde skrevet innlegget, ble jeg nemlig fortalt hvem som senket kisten med vår lille vakre datter ned i jorden. Jeg trodde jo det var begravelsesagentene, for jeg fikk ikke med meg noe, på grunn av sjokket, irritasjonen og fornektelsen. Inntil jeg fikk beskjed om at det var Kai Håvard sin bestefar, Linneas oldefar, som var en av de to som senket kisten. Det er godt å vite - at det var han - og at det ikke var bare fremmede. Fint at han ble såpass inkludert! Det er jeg såå glad for..
Tenk at jeg ikke fikk med meg det, at det var han som senket ned kisten? Det er altså rart... Jeg så liksom bare føttene på de som senket kisten ned i jorden...
Vi skulle vel gjerne ha senket kisten selv, men det slo oss vel ikke at det var vanlig. Tenkte ikke på det i det hele tatt...

Jeg var hos sosionomen her om dagen. Da fikk jeg snakke med sykehuspresten - en utrolig god mann å prate med. Han satte ord på noe jeg selv ikke hadde klart å sette ord på, når

TIL LINNEA AURORA

Vi ventet og kjente
på livet der inne
Han spilte gitar
og du hørte meg synge

Det kriblet og kilte
Du danset - jeg lo
Hvem er du, vennen?
Hva skal bli av deg, tro?

Dine armer rundt halsen,
vi gledet oss vilt!
Men først skal du ammes,
og vokse deg til.

Du lekte og sparket,
og alt var helt topp!
Men så sist november,
da stoppet alt opp...


Hvor tok du veien,
vår elskede venn?
Vi ventet så lenge,
ville gi deg en klem!

Alt står så stille,
tida ubegripelig lang.
Er du vår unge?
Var du her noen gang?

Hva var det som hendte?
Hvor ble du av?
Så full av spørsmål,

kan vi få svar..?



Hilsen 
mamma og pappa

torsdag 14. juli 2011

Tegning av Linnea Aurora

Jeg skrev tidligere om at da jeg var i Trondheim på UKM, begynte jeg på en tegning av Linneaen min. Den er enda ikke ferdig, men har et så sterkt behov for å vise fram jenta mi, at jeg klarer ikke dy meg. Så her kommer den foreløpige tegningen - føler at det er tryggere å vise henne fram på en tegning enn de ekte bildene (pga. av omstendighetene), så slik ser hun altså ut, er hun ikke aldeles nydelig?


 

Tenk at dette er min vakre lille datter!

Det overnaturlige, det skremmende...

Jeg fikk ikke sove nå på morgenkvisten, så jeg har sittet og lest litt på gamle innlegg her på bloggen. Vil bare sitere meg selv fra et av dem, og komme med noen rare tanker rundt det;

"Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over..." 
 - Fra innlegget "Tøff dag", 14. des 2010

Kanskje skulle jeg tatt det som et tegn? Det faktum at Linnea ble så livlig på sykehuset? Jeg tenkte jo så klart at det var tilfeldig, men hvis hun har arvet mine merkelige evner (dette skal jeg gå nærmere inn på etterpå), så kan det fort være at det var av motvilje. Forstod hun hvor hun var? Hadde hun en forutanelse om framtiden? Visste hun hva som ville skje?

Dette høres kanskje usannsynlig ut, men les bare videre... Og dere vil sikkert ikke tro på mye av det jeg skriver, men jeg sverger på at hvert ord er sant.

Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;

onsdag 13. juli 2011

Helvetesstien

Kjente litt på disse følelsene og tenkte tilbake, og nå skrev jeg altså dette diktet. I dag er det akkurat 8 måneder siden jeg fikk nordlys og villblomster i mine armer, og Linnea tok på seg sine vinger og forlot oss. Jeg behøver vel ikke å si noe mer enn det...
 


Helvetesstien

 
Høstblader faller ned på mine smilerynker.
Tørre blader, tørt ansikt, myk seng.
En myk seng full av høst.
Hvorfor så plutselig?

Smilerynker borte.
Ut av ingenting faller noen røde regndråper.
Noen skjøre toner gjennom luften.
Ingenting skjer. Hva er dette?
 


Desperat.
Det går så fort.
En dame snakker til meg,
i en alvorlig kontekst.

Plutselig ligger jeg i en hvit seng.
Den er ikke så myk som den forrige.
Det blir kaldere
Rim på høstbladene

Det kommer noen større regndråper
De er ikke røde lenger
For det er ingen vits i å forsøke
Alt står stille, mens stormen raser

Den forrige hadde farger.
Den forrige var myk.
Høsten har forfulgt meg hit,
men fargene er borte.

Ved min side ligger han
Kjenner på den våte høsten, han også
For nå har han forstått
Og det er ingen vei tilbake



Jeg kjenner frysninger
Det er iskaldt, gjør vondt
Ruller avgårde
Og han står ved min side

Snø, snø, snø
Smerter, smerter, smerter
Jeg synes synd på han
Stakkars, stakkars han...

Plutselig blir armene mine fylt med nordlys
Nordlys og villblomster
Nå midt på vinteren
Mørket siger på



Den litt eldre gråter, han gråter
Vi gråter, alle sammen
Nordlyset bader i saltvann
Villblomstene kan ikke drukne igjen

Aldri har en ubegynt vinter vært så kald før
Nordlyset danser ikke i mine armer
Jeg vet ikke om jeg synes nordlyset er nydelig
Dans for meg da, kjære?

Hun blunker, er det sant?
Nei, slutt og lyv til meg, lille venn!
Jeg er så lei meg
Dans for meg da!


Sannhet, sannhet, sannhet
Iskald kulde, kinnbitere
Snø, snø, snø
Ingen vits i å bygge snøhule nå

Sannheten er i sannhet en usannhet
Klør og vær og vind og grusomhet
La meg spise dopapir igjen!, ber jeg deg
Jeg vil spise dopapir!



Tilbake står vi
og ser på den lille hvite kisten
Som rommer så mye kjærlighet
Tapt håp, tapte drømmer

En ny tid i vente
En ukjent tid, en ukjent gate
Vi vet ikke hvor lang veien til målet er
Noe kart finnes ikke, tid finnes ikke

Og her er hva vi har for øynene;
en sti av kull, aske og ild
Dampende varme
Som vil bli dynket i saltvann

Så her står vi
Det er her vår nye vei starter
Og egentlig,
er det bare å begynne å gå

Så vi tar hverandre i hendene
Og begynner å gå
Føttene brenner, smerten iler
Saltvann renner fra våre øyne



Men vi holder sammen,
Deler saltvann
Bygger tro


Og vi stopper aldri å gå... 


torsdag 7. juli 2011

Mindre blogging

Først vil jeg bare gratulere min kjære venninne Ingvild-Sofie med 22-års dagen, masse til lykke med dagen, vennen min

Så over til det innlegget egentlig handler om...

Jeg kommer til å blogge mindre fremover, for jeg skjønner jo at folk tror jeg sørger hele tiden, og at de tror jeg drar sorgen med meg inn i absolutt alt (noe jeg ikke gjør). Selv om jeg har skrevet flere ganger at bloggen er en arena for sorg, og ikke noe annet, så tror de det, og da føler jeg ikke at denne bloggen har noe hensikt. Den føles helt misforstått - den handler ikke om å sørge hele tiden, men om å formidle et budskap om sorg. Den handler om hvor hardt et slag det er i magen å miste et barn, om jeg kan si det på den måten. Ja, jeg er bevisst på at barnet lå i magen, og det gjør bare uttrykksmåten enda bedre. Vet ikke om jeg orker å blogge noe særlig mer, faktisk. Så misforstått føler jeg at bloggingen min er blitt.

mandag 4. juli 2011

Hva er en rekkegrav?

Dagen min begynte ganske bra, men nå ble den bare tung.
For det første hadde jeg IKKE fått beskjed om at fristen for å sende inn hånd og fotavtrykk til begravelsesbyråets fabrikk, var den 17 . juni  - altså for å få stenen opp innen 15. juli. Nå kommer ikke stenen opp før i september! Da er jo sommeren over her i Nord-Norge , og det er så godt som vinter snart! Får jeg ikke pynta ordentlig nå om sommeren, med flott sten eller noe? Jeg blir så lei meg. Sitter her og griner.

Dessuten så fikk jeg beskjed om å lete opp reglementet for kirkegården selv, på kirken.tromso.no...
Da jeg ringte kirkekontoret, fikk jeg bare beskjed om å spørre begravelsesbyrået, det var vanlig at de leverte ut reglementet, og når jeg ringer dit, så må jeg gå på kirkekontoret sine nettsider!
Mens jeg sitter og leter, så finner jeg masse annet som har med gravferd, og forberedelser til gravferd å gjøre. Først begynte jeg å gråte enda mer på grunn av det, det ga meg så mange vonde minner tilbake, men ikke nok med det. Plutselig kommer jeg over denne vedtekten, noe som skulle ha vært gitt beskjed om allerede FØR gravsted ble valgt:

"Vær oppmerksom på at dersom rekkegrav velges, lar det seg ikke gjøre å reservere plass til senere bruk ved siden av. Vi har egne felt for både rekkegraver og for festegraver. Et gravsted kan bestå av inntil tre graver (to av disse kan da være reservert til seinere bruk ved såkalt feste)."

Men ved nærmere ettertanke, kan jeg ha misforstått, hva er en rekkegrav? Klarer ikke finne

lørdag 2. juli 2011

Overrasket - jeg har vunnet...

Nå ble jeg i grunn litt overrasket, mamma ringte meg i dag og sa at det var kommet en pakke til meg, og hun spurte om hun skulle åpne den - jeg ante et lite håp om at det kunne være monotypiene som forsvant i Trondheim på kunstworkshopen, men det var jo egentlig ikke logisk, hvor skulle de ha fått adressen min fra? Det stod ikke en gang navn på bildene - noe jeg angrer på. Jeg spurte til og med: "Skal jeg signere?" - "Neida, det trenger du ikke gjøre," svarte lederen. Jeg var jo bare teit som ikke signerte. Og hvorfor skulle jeg ikke? Jeg kunne i det minste signert på baksiden..

Mamma sa at pakken kom fra Nordland fylkesbibliotek, og da tenkte jeg  "hæ? hva har de med

torsdag 30. juni 2011

UKM-festival i Trondheim

(Foto: Eivind A. Hansen) 

I morges stod jeg opp samtidig som den vidunderlige kjæresten min - jeg ikke fikk sove mer. Ikke fordi jeg ikke var trøtt, for det var jeg - men det var fordi jeg tenkte på åndsverkene mine som forsvant i Trondheim etter kunstworkshopen i helgen. Det er akkurat som om noen bare har kastet dem eller stjelt dem, for leteaksjonen har ikke ført til noe som helst, og det gjør meg så uendelig trist. Om de ikke blir funnet, håper jeg virkelig at jeg tilfeldigvis kommer over dem på en vegg et sted i fremtiden.

Jeg skal forklare dette bedre nå. I helgen var jeg med som reiseleder for Troms fylke til UKM-festivalen 2011 i Trondheim. Det var i bunn og grunn en positiv opplevelse - en