Ting har forandret seg en del. De vonde følelsene er så og si borte. Nå er det bare vemod igjen. Linneas rom i hjertet mitt rommer nå vemod og lengsel, men de vonde taggene som befant seg der inne, er slipt ned. De stikker ikke lenger. Nå er de bare glatte flater som en kan speile seg i.
Og speilbildet jeg ser, imponerer meg. Jeg ser en lykkelig tobarnsmamma som står på sine to helt egne ben, klar til å spasere gjennom livet, enten bakkene går opp eller ned.
Jeg har ikke glemt, jeg har ikke fortrengt. Jeg har bare kommet meg videre. Livet gir fullstendig mening igjen. Å få en liten sønn, en liten lillebror,
