Det første som skjedde da jeg gikk inn døren til hudavdelingen, var at jeg møtte en lege som har behandlet meg, og hun så overrasket på meg: "Har du født?" Jeg sendte henne ett usikkert blikk, og et mildt og sørgmodig smil: "Vel, jo.. Men.. Det gikk ikke så bra..." Hun fikk ett trist uttrykk i øynene, og sa: "Åhh, det gjorde ikke det nei.." Så ble hun tilsnakket eller noe, tror jeg, og gikk videre. Dette var jeg mer eller mindre takknemlig for, fikk jo helt kald følelse i kroppen av å snakke om det. Så da jeg gikk videre innover i avdelingen, var jeg kjempenervøs.
Den neste jeg møtte, var sykepleieren som jeg snakket med på telefonen i går, og som kjenner meg veldig godt, så det gikk liksom greit nok, men det var ikke det enkleste jeg har gjort det heller. I det hele tatt å få spørsmål om hvordan det går med meg osv... Det var flere som spurte, og det var tungt å måtte gjenta: "Joda.. Jeg klarer meg." For det var ikke løgn, jeg klarer meg jo alltids, men det er hardt. Beinhardt. Det ville uansett vært verre om ingen som helst sa noe, tror jeg, for det ville vært som om ingenting hadde skjedd...
Selvfølgelig var legen som kjenner meg syk i dag, så jeg kom inn til en annen, han var helt ny. Grei og human var han jo, men siden situasjonen var som den var, så var det vanskelig å snakke med en ukjent lege, særlig når han begynte å spørre om det hadde vært mye stress i det siste (noe som kan påvirke eksemet). Da sa jeg rett og slett: "Vel, jo, det kan man jo si..." Det viste seg jo at legen visste hva som hadde skjedd, og det var jo greit. Hadde forundret meg om han ikke ante noe som helst...
Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over...
Og som om ikke alt dette var nok; da jeg gikk ut derifra, møtte jeg en kollega fra Burger King, og selvfølgelig stanset jeg og spurte hvordan det gikk. Plutselig spurte hun: "Har ikke du blitt mamma nå?" Jeg burde jo sett den komme, men ble paff allikevel. "Uuhm... Jo.. Altså, det gikk ikke så bra." "Å?" sa hun og så overrasket ut, nesten som hun ikke forstod, men det gjorde hun sikkert, håpet vel bare på at hun misforstod. Så jeg måtte altså fortsette: "Dødfødt, 8nde måned..." Det ble stille, hun så sørgmodig på meg, så ut som hun lette etter de rette ordene, men fant dem ikke, så da skiftet hun tema; spurte om eksemet mitt istedet...
Jeg som har vegret meg for å gå på Burger King av frykt for å måtte fortelle dette til kjentfolk. Jeg har ikke vært der inne etter at dette skjedde. Og arbeidsgiveren min leverte jo opplysninger til lønningskontoret om hvor lenge jeg skal gå permittert, men nå må jeg vel fortelle hva som skjedde, og at jeg derfor ikke skal gå permittert i mer enn 6 uker, før jeg må sykemelde meg igjen. Jeg utsetter og utsetter å snakke med henne om det. Kan hende hun allerede vet hva som har skjedd, siden en ansatt på Burger King vet det iallefall..
Jeg gikk videre gjennom sykehuskorridoren, og begynte å tenke over musikken som ble spilt i lobbyen, og mens jeg hilste kort på Viktor, en venn av meg, hørte jeg ordene "synger om fred på vår jord", noe som gjorde meg trist. Fred på jord? Skulle døde småbarn være fred på jord? Og hva gjorde Viktor der, og hvorfor kom han ikke bort og snakket som han vanligvis ville gjøre? Jeg tenkte etterpå at det kanskje bare var jeg som var fraværende. Også kom jeg på at siden han går musikklinja, var det vel derfor han var der. Hun som sang gikk sikkert musikk på Kongsbakken der Viktor går.
Og det siste jeg hørte før jeg gikk ut av sykehuset, det var selvfølgelig "for dette barn har himmelen med, og jorden fylles med sang"...Så mange assosiasjoner... Jeg skulle saktens si at dette barn har himmelen med!!! Dumme, dumme himmel som skulle stjele vår lille jente, som var skapt av vårt kjøtt og blod...
Og hva slags tull var det forresten, at det skulle være kjentfolk på sykehuset akkurat i dag? Det er jo aldri det! Maken... Ja, ja..
Heldigvis går samboeren min på skole like i nærheten av sykehuset, så jeg fikk meg en god, god klem og også lettet mitt hjerte ganske snart...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar