Helgens lille traumatiske opplevelse

På lørdag skulle jeg og min kjære inn til byen. På vei til bussen passerer vi ett par med en liten jente i kanskje 1-2 års alderen på slep. Det vil si, de gikk vel tur (ja, uten vogn). Jeg beundrer den lille og kommenterer at småbarn som nettopp har lært seg å gå, vagger akkurat som E.T. Det er jo så morsomt. Man ser hvor Steven Spielberg har inspirasjonen sin ifra...

Idet vi passerer, viser det seg at vi vet hvem de er, så vi hilser.

Når vi har nådd fram til busstoppet, passerer den lille familien - jentungen går bakerst, moren et stykke foran, og faren rett foran ungen. Akkurat i det han ser framover, ser jeg at jentungen begynner å svinge ut mot
fortauskanten og veien der det kjører biler. Jeg får helt panikk og roper navnet til pappaen. (Men jeg tror moren fulgte med og sa ifra samtidig, det så sånn ut.) Pappaen tar tak i ungen og går videre.

Jeg bryter ut i gråt på skulderen til kjæresten når jeg ser for meg hva som kunne skjedd, samtidig som jeg var litt flau over å bare rope sånn. Men jeg gjorde jo ingenting galt i å rope. Jeg ville bare ikke være vitne til nok en tragedie... Det ville vært forferdelig. Jeg ville jo ikke reagert med å gråte, dersom ikke vi nettopp hadde vært gjennom disse forferdelige tingene. Tenk om hun hadde gått ut i veien, og blitt påkjørt, uten at jeg hadde verken sagt eller gjort noen ting. Det ville vært så grusomt. Et skikkelig traume, særlig med tanke på det som nå har skjedd.

Jeg lurte på om pappaen til jenta så reaksjonen min, og det trodde kjæresten min at han gjorde. Jeg er ikke sikker. Tror ikke han vet hva som har hendt oss, vet ikke om han har mistanke en gang. Men hvis han har lagt merke til at jeg aldri triller en barnevogn, har han kanskje en mistanke. Han visste at terminen var i desember...
Huff, for noen unødvendige ting å tenke på.