"Mor og barn" - og nattens drøm

Det står mor og barn overalt. "Mor og barn", "mor og barn", "mor og barn"... Jeg blir halvgærn. I dag har jeg sittet på legekontoret og lest plakater og fulgt med på  lysbildeskjermen - "barn og brannskader" - "hjemmefødsel" osv... I  tillegg var jeg på apoteket, og der satt jeg selvfølgelig like ved en "mor og barn"-hylle og ventet på min tur. Det er så frustrerende. Kan hende jeg er på vei inn i en dårlig periode nå også, for jeg har ikke brukt å reagere så sterkt på å lese slike overskrifter tidligere. Jeg har så lyst til å være mamma... Linnea Aurora, du magiske lille jente med et fortryllende navn... Kan du ikke trylle deg tilbake til oss?

I natt hadde mamma en drøm om deg. Du var død, og vi tok deg med hjem (ett oppdiktet hjem, har aldri vært i det huset før), mange var der for å se deg, du lå på en dobbeltseng. Ved siden av deg lå av en eller grunn min kusine Cecilie og sov. Tror hun passet på deg. Din pappa dro på butikken for å kjøpe tobakk og Cola, for å komme seg litt vekk fra alt det vonde, og for å kjøpe noe som ville "senke stresset". Mens han var borte, kom jeg inn til deg, og du våknet plutselig og så på meg,
begynte å le og smile, og mamma ble så glad, Linnea, mamma ble så utrolig glad, du våknet, og du levde igjen. Jeg fikk se deg levende. Det var så utrolig stort, og ett av de lykkeligste øyeblikk i mitt liv. Jeg forsøkte å ringe pappaen din og fortelle han, men fikk ikke tak i ham. Etter en stund sovnet du, og denne gangen sov du, ikke noe annet. Og mens Cecilie passet deg, gikk jeg for å fortelle den store nyheten til familien - men av en eller annen grunn satte alle ord seg fast, og jeg fikk ikke fortalt det til noen. Og pappaen din dukket ikke opp.

Dagen etter kom jeg inn til deg og Cecilie. Pappaen din hadde enda ikke kommet hjem. Jeg var spak og skjelven, av en eller annen grunn nervøs. Og da jeg kom inn til deg, var du død igjen, tror jeg. Og pappaen din hadde ikke fått se deg levende, ingen andre enn Cecilie og jeg hadde fått vite at du levde i ca ett døgn. Det var så utrolig vondt. Jeg har et vagt minne om at du våknet opp igjen siden i drømmen, men den delen er heller fjern. Husker bare at jeg plutselig våknet og trodde at du var i live og lå og sov, men virkeligheten gikk fort opp for meg, og det gjorde så vondt.

Jeg skulle ønske jeg bare kunne leve videre i drømmen om at du levde og lekte og lo. Iallfall har jeg det som ett minne, en forestilling om hvordan det ville være om du var i live. Hvordan du ville se  ut, være, oppføre deg. Den tiden du var våken i drømmen min, skrek du ikke. Du var snill og blid og god og verdens nydeligste lille unge. Jeg har lagt meg bildene fra drømmen på minne. Så har jeg iallfall fått se deg i live, selv om det bare var en drøm, selv om jeg ikke kan kjenne følelsen av å ta på deg og holde i deg mens du lever, lukte på deg og din søte babylukt, så har jeg bildene i hukommelsen. Håper bare jeg klarer å holde fast ved de. Det burde jeg klare, har enda bilder i hodet fra drømmer jeg drømte da jeg var 6 år gammel...

Skatten min, mamma elsker deg.