Død og elendighet.. Ulykka i Lavangsdalen...

Jeg får ikke sove mer, våkna og hadde drømt noe, om ulykka i Lavangsdalen på fredag... Tenker mye på den. Klarer ikke sette helt fingeren på hva jeg drømte, tror det handlet om at jeg forsøkte å vise medfølelse for de som ble berørt av ulykken. For jeg har så stor medfølelse med de, selv om jeg ikke kjenner de. Selv om jeg ikke kjente noen av de som omkom. Jeg skulle ønske jeg kunne uttrykke min medfølelse for dem, men det kan jeg jo ikke, ønsker ikke bombardere de heller.. (Det er jo opprettet en tenn lys-gruppe på facebook). Så jeg får skrive det her, og håpe at det blir godt mottatt...

Etter jeg selv mistet datteren min, har døden satt sitt preg. Jeg tenker mye mer over den enn jeg ellers ville ha gjort. Jeg tenker på alle de som dør helt unødvendig, helt friske mennesker, alle med en viktig rolle. De som bare dør i ulykker og sender en hel haug med mennesker ut i eviglang sorg. Hvor er poenget?? Har hørt om ulykker før, om folk jeg vet
hvem er, eller folk langt ut i slekta som jeg ikke vet hvem er, så det har heldigvis ikke berørt meg så mye, men nå tenker jeg over det... Alt jeg finner på nettet nå om dagen, om unge mennesker som døde en tragisk død, uten at jeg skal gå dypere i detaljer. Men det finnes mange grunner til at det skjer, og det skjer visst oftere enn man skulle håpet og ønsket og trodd. Egentlig burde det jo ikke skjedd i det hele tatt. Så mange grunner til at det skjer, og så meningsløst at det skjer. Verden er en suppe, verdens dårligste oppskrift! Det må jeg bare si!

Jeg blir så sint. Begynner nærmest å sørge over de som døde, men jeg regner med at det ikke var forgjeves. Kanskje blir veien i Lavangsdalen endelig gjort noe med. Kanskje hjelper ulykker noen - at andre slipper å gå gjennom det samme. Dette betyr ikke at jeg mener det var en bra ting, for jeg er så lei meg for det som har skjedd. Måtte holde tårene inne her om dagen da vi så på nyhetene i litt blanda selskap. Det var så vondt å høre presten snakke om sorg, det minnet meg også på min egen sorg, og alt som skjedde rundt fødsel.

Og når jeg tenker på at det kunne vært noen av mine nærmeste.. Kjenner så mange som kjører den veien daglig eller hver uke. Og hva om det hadde vært meg?

I det siste har jeg tatt buss, eller sittet på med noen gjennom Lavangsdalen ganske ofte.. Jeg dro innover med mamma på torsdagen, og vi passerte Lavangsdalen ganske nøyaktig ett døgn før ulykken. Og det verste er at jeg spurte mamma: "Men hvorfor kjører dere torsdag? Kan dere ikke kjøre fredag?"
Tenk om de hadde hørt på meg... Hvem vet hvordan det ville gått. Liten sannsynlighet for at det hadde gått galt, men om det hadde? Det gikk jo galt uansett, for noen... Og det unner jeg de ikke i det hele tatt. Og jeg tenker at det må være mye verre når så mange mennesker dør på en gang, i sær hvis de har nær familie som vil lide under det. Og det har jo de aller fleste, ingen kan være så ensom, det er alltids noen som vil savne en. Enten det er foreldre, barn eller ektefelle, eller nære venner. For ikke å snakke om alle delene... Jeg blir så opprørt. Det burde ikke ha skjedd. Ingen ulykker burde ha skjedd..

Jeg tenker på ei jeg kjente for over 5 år siden, vi gikk på samme skole. Hun lever ikke lenger.. Hun var bare 16 år, det er for ille. Hun skulle vært 21 den dag i dag. Det gjør meg vondt at hun ikke skulle bli mer enn 16. Håper ikke jeg ripper opp i noe for noen, om jeg gjør det, unnskyld! Bare vit at jeg tenker på henne... Husker de få minnene jeg har med henne. Hun er ikke glemt i mitt hjerte heller!

Vit også at jeg tenker på alle de som har dødd unødvendig, både de jeg visste hvem var, og de jeg ikke kjente - håper bare ikke de har dødd forgjeves...

Hvil i fred, alle! ♥♥