2 måneder siden

I dette øyeblikk er det nøyaktig 2 måneder siden jeg var på vei til sykehuset for å finne ut om babyen min var i live, og helvetet startet...

Kan jo skrive litt om den dagen, for det har jeg ikke gjort enda..
Spill gjerne av sangen mens du leser dette innlegget.



Jeg var i 8nde mnd, nesten nøyaktig en måned til termin, som var 11. desember. Vi gledet oss sånn til å treffe babyen vår, det var jo bare en måned igjen! Så lenge vi hadde ventet, og så fort tiden likevel hadde gått.

Vi skulle få treffe henne snarere enn det vi hadde ventet... Men det ble slettes ikke den lykkelige situasjonen vi hadde sett for oss.


Det begynte egentlig mandag 8. november 2010, mellom klokken 6 og 8 en gang om kvelden, det er et øyeblikk jeg aldri vil glemme. Jeg stod i dusjen, og kjente plutselig en dump og rar følelse i magen, syntes liksom den ble ekstra tung plutselig. Deretter tenkte jeg: "Har jeg i det hele tatt kjent liv i dag?" Jeg kjente jeg ble en smule urolig, forsøkte å dytte litt på magen for å få henne til å røre seg, men det skjedde ingenting. Den dagen hadde jeg tilfeldigvis sovet hele dagen, av en eller annen grunn, jeg hadde ikke våknet overhodet, sov i strekk til klokken 16, da Kai kom hjem. Jeg fikk sjokk da jeg hadde sovet så lenge uten å våkne en eneste gang. Og mens jeg stod der i dusjen og forsøkte å få lillejenta til å vise tegn til liv, tenkte jeg at "hun hadde sikkert vært våken og livlig mens jeg sov, og jeg merker jo ingenting når jeg sover". Så jeg slo meg til ro med det, det måtte være derfor. Hun sov nok sikkert dypt nå. Det skulle vise seg at hun antakelig sov mye dypere enn det jeg hadde trodd...

Dagen etter tenkte jeg ikke så mye over det da heller, tenkte at hun hadde vel en rolig dag, dessuten hadde jeg sovet til utpå formiddagen og deretter vært utendørs lenge. Har erfart at jeg ikke kjente bevegelsene til lillejenta så godt mens jeg selv var i bevegelse, mest mens jeg satt i ro. Så jeg ble ikke urolig i det hele tatt, tenkte at alt var i orden. Helt til kvelden kom, og vi hadde lagt oss. Kai la hånden på magen min og sa noe sånt som: "Var det en bevegelse?" Også smilte han. Jeg smilte tilbake. "Jeg vet ikke," sa jeg bare, men ble straks urolig da han stilte spørsmålet. Hadde hun rørt på seg i dag? Prøvde å memorere, lette etter ett spesielt øyeblikk jeg kunne huske, på bussen, i byen, hjemme... Husket ingenting. Kunne ikke komme på ett øyeblikk hun hadde vist tegn til liv der inne i magen min. Jeg hadde jo aldri vært gravid før, så jeg visste ikke når jeg burde være urolig. Men jeg var altså urolig, det var vel morsinstinktet. Jeg bare følte på meg at noe var galt, selv om jeg tenkte at jeg sikkert ikke hadde vært så var på bevegelsene til lillejenta de siste dagene.
Til slutt slo jeg det fra meg, det var sikkert bare innbilning, alt sammen. Måtte prøve å sove, hun ville sikkert være sprelsk og kvikk når jeg våknet igjen.

Klokken 04.00 våknet jeg. Kjente straks etter liv. Ingenting. Hun var ikke sprelsk og kvikk. Jeg rynket på nesen, tok meg selv i å gråte. Jeg reiste meg opp av sengen og forsøkte å bevege på meg, dytte på magen, vekke henne. Ingenting skjedde. Deretter gikk jeg på Internett for å lese om det, finne ut om jeg burde bli bekymret. Leste ett sted at jeg burde prøve å drikke ett glass saft, synge kjente sanger for henne og dytte på magen. Hvis det da ikke skjedde noe, skulle jeg ringe jordmor. Så jeg forsøkte.

Det skjedde ikke noe. Jeg gikk inn til Kai som enda lå og sov da klokken var 05.00. "Kai? Kai!"
"Hm?" mumlet han i halvsøvne. "Kai, du må våkne..." Jeg krøp opp i senga og la meg inntil han. Han var fortsatt søvndrukken. "Kai, jeg tror det er noe galt... Jeg får ikke kontakt med Linnea..."
Endelig reagerte han og så på meg, jeg fortsatte å snakke, nå gråtkvalt; "Hun rører seg ikke..." Kai forsøkte å berolige meg, og si at alt sikkert var i orden, og jeg forsøkte å få meg til å tro det samme, men kjente at jeg ikke var overbevist. Så lå vi i stillhet en stund, og Kai sovnet igjen. Jeg var også søvnig, og lå i en svak døs, men sov ikke ordentlig. Lå bare og kjente etter liv. Ingenting. Klokken var vel nå halv 6. "Kai? Kai Håvard?" Jeg ristet i han. "Ja?" sa han. "Det må være noe galt.."
"Nei, det er ikke noe galt, Connie..."
"Men tenk om det er det... Tenk om.. Tenk om babyen vår ikke lever..."
Kai klarte ikke å tro på meg, og det forstod jeg jo. Til slutt stod jeg opp igjen, og det endte med at jeg måtte ringe til føden, siden det var så tidlig på morgenen. Etter en kort samtale, konkluderte hun med at jeg burde komme til undersøkelse. Hun spurte om jeg ville komme med en gang, men jeg sa at det var ikke så lenge til første buss gikk, så vi kunne komme med den.

Jeg sendte også en melding til venninnen min Sara, som hadde vært gravid 2 ganger. Hun fikk en jente siste gang på Halloween, bare 2 uker før jeg fødte. Jeg spurte henne hvor lenge det var normalt å gå uten å kjenne bevegelser. Hun roet meg ned ved å si at mot slutten av svangerskapet var det ikke alltid man kjente så mye bevegelse siden det ble trangt om plassen i livmora, men at jeg kanskje burde få sjekket det. Bedre med en sjekk for mye enn en for lite.

Jeg tenkte at hvis det handlet om at det var trangt i livmora, gikk det i så fall rimelig fort fra mye liv, til ikke noe liv i det hele tatt. Senest søndag kveld 7. november, hadde hun vært kjempelivlig. Da var vi på middag hos Kai sin mor. Man kunne se bevegelsene tydelig utenpå magen. Jeg kunne jo ta tak i foten hennes! Det var så vidunderlig! Mens vi var der, var jeg så trøtt, at jeg sovnet i en stol, og Kai sin mor hadde sett babyen bevege seg mens jeg sov... Den dagen kjente jeg altså de siste bevegelsene, de jeg kan huske, siste tegnet på liv, og det minnet er gjemt dypt i hjertet mitt.

Jeg fikk Kai opp av sengen, og klokken 7 satt vi på bussen, begge urolige, men samtidig fornektet vi det vi trodde, det vi var redde for. Jeg sa til han: "Det er sikkert bare dumt, er sikkert ingenting galt, jeg innbiller meg bare ting... Du har sikkert rett. Alt er sikkert i orden."
Disse ordene satt jeg og sa, noe annet var liksom for uvirkelig. Hun måtte jo være i live. Jeg hadde båret på henne i 8 måneder! Vi skulle bli en familie. Jeg skulle ikke lenger være ensom mens Kai var borte. Jeg skulle jo være mamma, og jeg skulle få se Kai i farsrollen. Jeg hadde gledet meg sånn. Hun måtte jo bare leve! Hun var jo ungen min! Min elskede lille unge...

Vi kom fort inn til en jordmor, som snakket litt med oss først, og deretter ba meg legge meg på benken for ultralydundersøkelse. Hun la den kalde geleen på magen min, og jeg kjente at jeg var kjempenervøs da hun begynte. Det første jeg så, var nesten bare svart. Jeg forsøkte å se etter babyen, men så ingenting med det samme, ingenting liv. Hjertet mitt hamret, dessverre skulle det vise seg at det bare var mitt hjerte som hamret i kroppen min. Bare ett hjerte, ikke to slik det skulle være. Jordmora lette kjempelenge, og jeg ble mer og mer nervøs, holdt på å gråte. Til slutt sa hun: "Det her ser ikke bra ut altså..."
Jeg ble helt kald i hodet. Ordene hennes ringte i ørene mine lenge etterpå, og jeg kan høre de enda. "Det her ser ikke så bra ut altså..." "Det her ser ikke så bra ut altså.."
Ser ikke så bra ut...! Da jeg lå der på benken, og de ordene var sagt, følte jeg for å gråte, men jeg klarte ikke. Klarte ikke reagere, bare lå og stirret på den svarte skjermen, øynene mine søkte liv. Hun måtte jo leve! Linnea, rør deg, vær så snill, rør deg, var det eneste jeg klarte å tenke.
"Jeg er nødt til å gå og hente en fødelege for å få bekreftelse," sa jordmora. Bekreftelse? BEKREFTELSE? Herregud, det kunne ikke være sant... Fant hun virkelig ikke liv? Men når hun sa bekreftelse... Da var det jo fortsatt ett håp om at hun tok feil! Håpet skulle svinne fort, og virkeligheten vise sine klør...

Fødelegen kom inn, og tok over ultralydundersøkelsen. Hun klarte ikke finne noen ting. Jeg klarer ikke å huske om jeg sa noen ting, som for eksempel "er dere helt sikre?". Jeg tenkte det nemlig, og fødelegen (eller var det jordmora?), pekte ut hvor hjertet var, og sa at hvis jenta vår hadde vært i live, skulle vi se at hjertet pumpet, men det stod helt stille. Hun måtte bare beklage.

Rundt klokken 08.00 den 10. november 2010, ble altså vår lille vakre datter konstatert død... Det verste foreldre kan oppleve, uansett hvor gammel ungen er.

Der og da raste min verden sammen, og jeg kjenner nå at jeg holder på å gråte når jeg skriver om det. Jeg opplever det øyeblikket om og om igjen inni meg, og det er så smertefullt. Det var jo ikke sånn det skulle bli. Ja, min verden raste sammen, og alt ble bare svart og mørkt, akkurat da vi var i ferd med å gå inn i mørketiden. Jeg hadde tenkt på det, min baby skulle bli født inn i en kald vinter i nord, inn i mørketiden og nordlyset, i nordens Paris. Var det under 10 minus, ville jeg ikke kunne ta henne med på trilletur på en stund. Jeg hadde følt meg uttrygg på det, tenk om jeg tok med min lille vakre ut i for kaldt vær? Jeg måtte skaffe meg en temperaturmåler. Men da min verden raste sammen, var alt dette uviktig. Hvorfor hadde jeg bekymret meg for slike ting? Jeg burde heller bekymret meg for om lillejenta ville overleve. Ingenting annet betydde noe, alt jeg hadde bekymret meg for tidligere, ble glemt. Bekymringer og sorger som en 20-åring ikke skulle behove å oppleve, oppstod. Alt forandret seg. Synet på livet, synet på hva som var god humor og ikke, synet på alkohol,  synet på døden.

Jeg har jo egentlig aldri vært særlig begeistret for alkohol tidligere, og jeg har ikke hatt sterkt imot det heller, men nå avskyr jeg det fullstendig. Det er liksom så unødvendig å drikke seg til bunns, når livet er i andre enden av flaska. Man trenger ikke drikke for å ha det gøy...

Slik tanker har oppstått, og mange andre, om alt mulig. Jeg skal ikke gå inn på flere. Tror jeg har fått fram poenget mitt...

Men i alle fall.... Da vi hadde fått den grusomme beskjeden, var vi helt lamslått begge to. Vi gikk og satte oss sammen med jordmora og legen, og det kom etterhvert en annen jordmor som endte med å ta seg av oss. Vi satt og snakket med henne, og tårer trillet hos meg, mye papir gikk med.

Kai klarte visst ikke gråte, han bare tenkte på det praktiske akkurat da. Sjokket var nok så stort at han ikke klarte å fatte helt hva som skjedde, han virket klarere i hodet enn meg. Jeg fikk jo sjokk på sjokk da det ble snakk om begravelse og prest og alt det. Begravelse? Skulle hun begraves? Det hadde ikke en gang slått meg. Akkurat da levde jeg kun i nuet, framtiden var fjern. Det var snakk om å sette i gang fødsel. Fødsel? Skulle jeg føde? Nå? Men... Terminen var jo ikke før 11. desember! Skulle jeg føde nå?! Det gikk vel ikke an. Det gikk etterhvert opp for meg at det ikke ville skje noen utvikling med Linnea i magen min den neste måneden, og jeg kunne ikke gå rundt med ett dødt barn i magen... Ett dødt barn i magen! Jeg hadde et DØDT BARN I MAGEN! Det kunne ikke være mulig...

Da jordmor plutselig nevnte at vi kunne dra hjem og hente noen eiendeler, fikk jeg enda ett sjokk. Hjem? Med ett dødt barn i magen? Jeg hadde forventet at vi skulle bli innlagt med en gang, og siden jeg ikke tenkte klart, innbilte jeg meg at babyen ville være ute før natta kom... Selvfølgelig kunne jo dette ta dager.

Nytt sjokk meldte seg da jordmora sa at vi burde ta med oss kamera. Kamera? Ja, til å ta bilde av babyen, hvis vi ønsket det. Det var viktig i sorgprosessen, å ha bilder av babyen, masse bilder. Det var de som ikke hadde villet ha noe med babyen å gjøre etter fødsel, og de hadde angret seg. De sørget om enn enda tyngre.

Jeg satt og lurte på hva som ville skje når babyen kom ut. Det ville jo ikke bli som en normal fødsel, med ett skrikende barn som blir lagt i mors trygge favn, og drikke morsmelk. Ville de ta henne bort fra meg? Ville de ta bilder for oss?
Som om jordmora hadde lest tankene mine, sa hun at jeg kunne velge å få babyen på brystet når hun kom ut. Babyen på brystet? Hun var jo død? Skulle jeg holde ett dødt barn? Ha det inntil meg? Jeg var så utrolig forvirret.

Så sa hun at når vi dro fra sykehuset, kunne vi ha med oss babyen hjem hvis vi ønsket det. Enda ett sjokk. Ha med babyen hjem? Hvordan kunne vi det? Hvordan skulle vi frakte? "Vi har jo ikke vogn her!" husker jeg at jeg tenkte... Kunne jo uansett ikke ha med barnet på bussen, det er jo galskap! Og av en eller annen syk grunn så jeg for meg at vi skulle ha babyen hjemme i kanskje flere dager, og i hvert fall en natt. Jeg så også for meg at vi skulle få ha henne på rommet vårt så lenge vi var innlagt. Døgnet rundt. Jeg tenkte ikke så langt som til at et lik.... et lik? Herregud, hun var jo ett lik! Et lik skal ligge kjølig...

Å omtale babyen min som ett lik, er smertefullt... Et lik er liksom ikke ett menneske, høres det ut som. Hun var død, og døde mennesker må ligge kjølig, ellers går forråtnelsen altfor fort. Forråtnelsen... Det er så grusomt. Jeg tar meg ofte i å lure på hvordan hun ser ut nå, nede under jorden.. Jeg burde ikke lure på det, men kan ikke for det.

Vel, da vi hadde snakket med både jordmora og prestestudent Eirik Junge - som var veldig godt forresten, fine mennesker å prate med - måtte jeg ringe mamma og fortelle hva som hadde hendt. Kai hadde allerede ringt noen, men jeg hadde ikke klart, måtte fordøye sjokket litt. Mamma var visst på jobb, men hadde heldigvis tid til å prate. "Mamma... Vi.. Vi har mistet hjerterytmen på ungen..."
"Ka du sir for nåkka?!" sa mamma vantro og sjokkert. Jeg forklarte situasjonen, og mamma ble kjempelei seg, heldigvis hadde hun bare ca en time igjen på jobb.. Dagen etter, kom hun til byen - det skulle hun uansett, pga øyelege eller noe... Når hun først kom til byen, ble hun hele helgen, fram til mandagen. Det var utrolig godt å ha henne i nærheten!

Vel, etter å ha snakket med de på sykehuset og ha vært der noen timer, dro vi hjem for å hente nødvendige eiendeler, og noe babytøy. Det var ikke så nøye nå om tøyet var varmt nok. Vi tok bussen både fram og tilbake. Da satt jeg og tenkte: "Ingen her vet at jeg har ett dødt barn i magen... Alle tror sikkert at alt er i orden..." Siden har jeg forresten fått dårlige vibber av å se gravide kvinner som ikke smiler på legekontor og sykehus... Har flere ganger tenkt; tenk om det er noe galt med barnet? Og dersom jeg har sett en glad, gravid kvinne, har jeg tenkt: "Håper alt går bra for dem..."

Først klokken 01.00 natt til torsdag ble fødselen satt i gang. Tror nok jeg utsatte det litt ubevisst. I det ene øyeblikket var det at jeg skulle spise, i det neste ville jeg dusje, for hadde ikke dusjet på 2 dager, også måtte Kai hjelpe meg med eksembehandling. Deretter måtte jeg spise igjen... De ba meg ringe på når jeg var klar. Ringte vel på i elleve - halv tolv tiden, men da ble det likevel ventetid. Så klokken 01.00 fikk jeg den første modningspillen, og da måtte jeg ligge i hvert fall en time for at den skulle virke. På bildet til venstre, venter vi på at fødselen skal starte. Jeg prøvde egentlig å ta ett siste bilde av meg med gravidemagen, selv om det ble litt spesielt. Jeg klarte ikke å få magen med på bildet, men jeg vet iallfall at jeg var gravid med min lille Linnea i 8. måned her.

Jeg fortsatte å stryke på magen de neste dagene, håpet stadig på å kjenne liv, ventet på bevegelse. Hun måtte jo leve! Hjertet kunne ikke ha stanset for alltid! Og mens vi ventet på at fødselen skulle starte, hadde vi besøk av moren og søsknene til Kai, min mamma og vår trofaste og vidunderlige Karoline, som skulle være - og også er - gudmor til lille Linnea Aurora...

Fikk ny modningspille ca hver 6. time, men ting tok mye lenger tid enn jeg hadde trodd. Jeg begynte ikke å merke mensmurring før sent torsdag kveld, hadde litt svake smerter på natta, men sterkere smerter kom ikke før i kanskje 17-tiden på fredag. Så ga det seg igjen. Fikk forsåvidt en del smertestillende igjen. Først i 10-tiden morgenen etter, altså lørdag 13. november, begynte de smertene som jeg forstod var ordentlig rier. Etterpå gikk alt veldig fort, og Kai spurte meg om han skulle ringe mamma og be henne komme. Men dette har jeg allerede skrevet om i ett tidligere innlegg: Fødsel

Det er likevel noe jeg ikke har tatt med der. Jeg snakket med Karoline da det hele var overstått, og hun spurte om hun skulle komme. Jeg sa at hun måtte bare komme når hun ville. Da klokka var nærmere 23, snakket jeg med Karoline igjen. Hun visste ikke om hun skulle komme, hun ville ikke forstyrre eller plage oss. Jeg sa at det gjorde hun da ikke, nei, for det gjorde hun jo ikke! Jeg ville veldig gjerne ha henne der. Hun sa at hun kunne komme, hun kunne komme når som helst, med en gang om så. Det skulle vise seg at hun faktisk var på sykehuset, og hadde vært der en stund. Hun hadde bare ikke turt å ringe eller finne oss. Jenta var jo i sjokk selv.

Hun kom til oss, på fødestua hvor vi var. Hun sa nesten ingenting, virket helt forfjamset. Stirret på den lille i babysenga. Jeg husker ikke om det var jeg, mamma eller Kai Håvard som ba Karoline om å sette seg ned. Hun satte seg i alle fall. Jeg var antakelig i dypt sjokk enda, men oppførte meg ganske normalt akkurat da. Hvis en kan regne det for normalt å se for seg at de besøkende skulle ville holde mitt lille døde barn i armene... Ja, for det spurte jeg Karoline om hun ville. Hun ville ikke, og det er jo fullt forståelig. Men akkurat da ble jeg skuffet, og det var jo ganske teit, jeg tenkte bare ikke klart. Jeg ønsket så klart at alt skulle være normalt, at babyen skulle være i live, og at alle skulle ville holde henne og beundre henne. Sannheten gikk liksom ikke helt opp for meg. Jeg forstod ikke riktig. Alle som så babyen, så jo for det meste på henne med vemod og triste øyne, det var ikke slik jeg ville at det skulle være. Jeg ønsket jeg kunne vise henne fram og smile; se, for et perfekt og vakkert barn jeg har fått... Vil du holde henne? ....

Karoline dro derfra litt over midnatt, etter at siste bussen hadde gått, hun mente at hun skulle gå hjem, for det var så dyrt med taxi. Jeg kunne jo ikke hindre henne i gå. Det måtte bli opp til henne.

I 2-tiden på natta, ringte vi på til jordmødrene og sa at de kunne ta med seg lille Linnea til kjølerommet... Det var vondt å innse at hun ikke skulle være på rom med oss om natten, men samtidig tror jeg ikke at jeg ville fått ro på meg hvis hun var der. Jeg ville bare stirre på henne og tenke enda mer, stå opp hvert fall hvert kvarter for å røre ved henne, også ville jeg ikke komme til å sove. Kanskje jeg til og med ville holde Kai våken. Det var nok til det beste at hun ikke var der om natten...  
Dagen etter fikk jeg vite at Karoline hadde lagt seg på en sofa et eller annet sted inne på sykehuset, men blitt jaget ut klokken halv 4 på natta... Da tok hun drosje, men måtte vente en stund i kulda før drosja kom. Jeg ble litt paff da jeg fikk vite det, men det var antakelig sjokket som gjorde at hun ikke hadde kommet seg hjem. Hun sa at hun ikke likte å forlate oss. Vidunderlige, omsorgsfulle Karoline...!

Da vi hadde fått i oss noe frokost, og babyen var trillet inn til oss, fant jeg fram babytøyet, og jordmora hjalp oss å kle på. Linnea fikk på seg det fine babytøyet, og ett par armbånd (det ene har vært mitt, og det andre broren min sitt). Bodyen var hvit med ett englehjerte på (et rosa hjerte med vinger), den var en del av 2 bodysett som Kai og jeg kjøpte. Buksa fikk vi hos Kai sin mor. Vi kledde også på "I love mum and dad"-sokkene, som Kai Håvard kjøpte en gang. Vi planla å kle de på henne når vi skulle dra fra sykehuset, en av hver, også skulle vi finne ut hvilken hun kom til å sparke av først. Dessverre skulle hun ikke få sparke av noen av sokkene...

Jeg hadde egentlig håpet vi kunne kle på henne en bleie også, slik at hun ble mer "babyaktig", men det ble ikke slik... Vi hadde jo ikke hatt noen bleier hjemme. Kom ikke så langt som til å kjøpe det. Jeg prøvde å nevne det for de på sykehuset, men de syntes visst ikke at det var nødvendig først - etterpå sa de at de skulle se hva de kunne ordne, men de må ha glemt det, for lillejenta vår fikk aldri ha bleie på seg... Det synes jeg er trist.

Det er så mange ting rundt det hele jeg angrer på at jeg ikke gjorde. Mange ting ble veldig feil i det hele tatt... Alt ble jo så unaturlig, at man klarte ikke å gjøre det man ville. Som å filme henne (høres bisarr ut). . Som å gå tur med henne.  Som å synge for henne da jeg holdt henne i armene mine. Som å kysse henne på pannen da jeg skulle ta det siste farvel...

Jeg spurte faktisk Kai om vi ikke kunne ta med gitar og videokamera til sykehuskapellet en dag vi skulle dit. Så kunne jeg sette kameraet på opptak, og han spille gitar for Linnea mens vi sang "Hvem kan segla forutan vind" og "Tears In Heaven". Høres ganske absurd ut, men jeg fikk et sterkt behov for det, siden vi ikke kan synge og spille gitar for henne som vi ville gjort hvis hun fikk leve... Da kunne jeg ta det fram en gang jeg følte behov for det, og vite at vi har sunget for henne. Huff, det høres fortsatt absurd ut... Vel, eneste trøst er i alle fall at vi kan sitte ved grava til sommeren og synge og spille for henne.

Skulle egentlig ha skrevet omda vi forlot sykehuset og tok med Linnea hjem, men det får bli siden... Syns jeg har skrevet mye nok nå. Dette er hittil det lengste innlegget her på bloggen.. Jeg er forundret over hvor langt det egentlig ble, det var jo ikke meningen.. Har skrevet i noen timer i alle fall. Men det er godt å endelig å få skrevet det. Kan snart utgi bok på dette...

Ha en fin dag videre.
Karoline, jeg er glad i deg!