Ååh... Lille venn, hvorfor kunne du ikke få leve? Mamma savner deg sånn. Sparkene dine på innsiden av magen min, ta tak i foten eller hånda di utenpå magen, det beste jeg har opplevd. Det var så søtt med alle bevegelsene på innsiden av magen min. Og jeg gledet meg sånn til du skulle komme ut og hilse på verden. Få hilse på pappa. Besteforeldre. Oldeforeldre. Gudforeldre. Vennene våre. Hvorfor??? Kunne du ikke bare få leve da? Hvorfor måtte du dø? Du døde bare... Helt plutselig... Alt skulle jo gå bra! Det var bare en måned til fødsel! Hvordan kunne du bare dø? Linnea, jenta mi... Mamma elsker deg. Vil alltid elske deg.
Nå er det en stund siden jeg har vært og tent lys. Det har vært så utrolig dårlig vær, glatt i bakken, og jeg har hatt mye å tenke på. Det skjer så mye rundt meg for tiden, masse jeg
burde gjøre, som jeg egentlig ikke vet om jeg orker. Masse jeg må gjøre. Også har jeg påkjenninger i hverdagen, ting jeg egentlig kunne vært foruten akkurat nå. Å miste datteren min, har vært påkjenning nok. Jeg har forandret meg mye. Ser livet på en helt ny måte. Men blir også lettere fornærmet av negativiteten til folk. Døden forandrer en, både det å miste noen nære, eller å selv bli dødssyk... Det gjør veldig mye med ett menneske. Leser for øyeblikket "Regines bok" og den går rett i hjertet på en... Jenta, altså Regine som døde av kreft, har så mange tanker om livet som jeg selv har, føler at hun og jeg er veldig like som mennesker, av syn på livets verdier. Samtidig lærer jeg også mye av å lese boken hennes. Den er sterkt anbefalt!
Nå for tiden holder jeg meg mye hjemme, orker ikke gå ut lenger, ingenting å gjøre ute uansett, og i hvert fall ikke når man knapt har penger. Føler ikke at jeg har noe å stå opp til lenger. Så ender ofte med at jeg sover bort mye av dagen. Står gjerne opp i 12-tiden, men hender også at jeg sover helt til nærmere 14!
Folk maser om at jeg bør finne meg jobb, begynne på utdannelse. Lett for dem å si, det var ikke de som mistet ett barn i 8nde måned og var forberedt på å gå ut i mammapermisjon i 9 måneder, for å bruke de 9 månedene på å forberede barnehageplass og hva man skulle jobbe med, eventuelt studier! Det er ikke de som har eksem eller allergier som hindrer dem i å jobbe med hva som helst. Det beste hadde vel vært å begynne på studier, enten ved filmskole eller ett kunstakademi, slik at jeg kan jobbe med noe jeg tåler, for ikke å snakke om liker. Kanskje kunne jeg gått forfatterskole.
Og jeg burde jo ikke klage, egentlig, ikke når jeg tenker på de dødssyke der ute. Veit om ei jeg kjente en gang, og har forstått utifra en flatskjerm på legekontoret jeg går til, at hun har fått kreft... I ung alder. Hun er vel kanskje 5 år eldre enn meg. Det er fælt...
Jeg er syk jeg også, men har heldigvis ingen dødelig diagnose, så egentlig burde jeg være takknemlig. Allikevel klager jeg. Eksemen er jo et problem. Den hindrer meg i å være den jeg aller helst vil være. Jeg føler meg til tider stygg pga den, jeg kan ikke sminke meg eller bruke hårprodukter. Jeg kan ikke jobbe med det jeg ønsker inntil jeg begynner med studier. Jeg kan ikke spise eller drikke hva jeg vil, for jeg tåler nesten ingenting. Alt jeg tåler, er bare smakløst - det er uten krydder, tilsetningsstoffer, sitrus, laktoseinnholdig melk... Jeg har eksem over hele kroppen, er livredd for hudinfeksjoner som hindrer meg i bevege meg utenfor døren overhodet.. Jeg kan ikke gjøre hva som helst, må til og med være forsiktig med trening, for svette kan gi eksemutbrudd. For det andre har jeg astma, som sikkert er hovedårsaken til at jeg aldri likte gym.
Men som sagt, jeg har heldigvis ingen dødelig diagnose, så jeg skal alltids klare meg, jeg.
Men uansett.... Nå er jeg overhodet ikke motivert til noe som helst. Er bare i mammamodus akkurat nå, også får jeg ikke være mamma. Har så mammanø, ville så gjerne ha ett lite nurk. Men ingen kan erstatte lille Linnea, uansett, jeg vil savne henne. Mitt første barn. Også fikk hun ikke leve en gang.
Jeg burde uansett være takknemlig for at jeg ikke har en dødelig sykdom, og jeg burde også være takknemlig for at jeg ikke har fått beskjed om at jeg ikke kan bli gravid igjen.
Nå er det en stund siden jeg har vært og tent lys. Det har vært så utrolig dårlig vær, glatt i bakken, og jeg har hatt mye å tenke på. Det skjer så mye rundt meg for tiden, masse jeg
Nå for tiden holder jeg meg mye hjemme, orker ikke gå ut lenger, ingenting å gjøre ute uansett, og i hvert fall ikke når man knapt har penger. Føler ikke at jeg har noe å stå opp til lenger. Så ender ofte med at jeg sover bort mye av dagen. Står gjerne opp i 12-tiden, men hender også at jeg sover helt til nærmere 14!
Folk maser om at jeg bør finne meg jobb, begynne på utdannelse. Lett for dem å si, det var ikke de som mistet ett barn i 8nde måned og var forberedt på å gå ut i mammapermisjon i 9 måneder, for å bruke de 9 månedene på å forberede barnehageplass og hva man skulle jobbe med, eventuelt studier! Det er ikke de som har eksem eller allergier som hindrer dem i å jobbe med hva som helst. Det beste hadde vel vært å begynne på studier, enten ved filmskole eller ett kunstakademi, slik at jeg kan jobbe med noe jeg tåler, for ikke å snakke om liker. Kanskje kunne jeg gått forfatterskole.
Og jeg burde jo ikke klage, egentlig, ikke når jeg tenker på de dødssyke der ute. Veit om ei jeg kjente en gang, og har forstått utifra en flatskjerm på legekontoret jeg går til, at hun har fått kreft... I ung alder. Hun er vel kanskje 5 år eldre enn meg. Det er fælt...
Jeg er syk jeg også, men har heldigvis ingen dødelig diagnose, så egentlig burde jeg være takknemlig. Allikevel klager jeg. Eksemen er jo et problem. Den hindrer meg i å være den jeg aller helst vil være. Jeg føler meg til tider stygg pga den, jeg kan ikke sminke meg eller bruke hårprodukter. Jeg kan ikke jobbe med det jeg ønsker inntil jeg begynner med studier. Jeg kan ikke spise eller drikke hva jeg vil, for jeg tåler nesten ingenting. Alt jeg tåler, er bare smakløst - det er uten krydder, tilsetningsstoffer, sitrus, laktoseinnholdig melk... Jeg har eksem over hele kroppen, er livredd for hudinfeksjoner som hindrer meg i bevege meg utenfor døren overhodet.. Jeg kan ikke gjøre hva som helst, må til og med være forsiktig med trening, for svette kan gi eksemutbrudd. For det andre har jeg astma, som sikkert er hovedårsaken til at jeg aldri likte gym.
Men som sagt, jeg har heldigvis ingen dødelig diagnose, så jeg skal alltids klare meg, jeg.
Men uansett.... Nå er jeg overhodet ikke motivert til noe som helst. Er bare i mammamodus akkurat nå, også får jeg ikke være mamma. Har så mammanø, ville så gjerne ha ett lite nurk. Men ingen kan erstatte lille Linnea, uansett, jeg vil savne henne. Mitt første barn. Også fikk hun ikke leve en gang.
Jeg burde uansett være takknemlig for at jeg ikke har en dødelig sykdom, og jeg burde også være takknemlig for at jeg ikke har fått beskjed om at jeg ikke kan bli gravid igjen.
Kondolerer Connie Iren.
SvarSlettEksem er ikke noe gøy og en skal ikke bare blåse av denne sykdommen selvom den ikke er dødlig. Livskvaliteten svekkes betraktelig.
Artikkel fra ukebladet Hjemmet i september:
Nytt fra forskningen / EKSEM
" Barn og unge med hudsykdommer som eksem, psoriasis og kviser føler at sykdommen reduserer livskvaliteten betydelig mer enn man har vært klar over. Reduksjonen er like stor som den barn med for eksempel diabetes angir. Dette viser en ny undersøkelse av nesten 400 barn og unge i alderen 5-16 år.
Barna og deres foreldre ble spurt om søvn, skolegang, lek, venner, mobbing, kosthold, smerter og medisinsk behandling. Resultatene ble sammenlignet med en tilsvarende undersøkelse gjordt blandt barn med ulike kroniske sykdommer.
Psoriasis og eksem var de lidelsene som ga flest bekymringer. Begge reduserte livskvaliteten med 31 prosent. Det er samme reduksjon som en kronisk nyresykdom forårsaker. De store konsekvensene av hudsykdommen skyldes blant annet at de er mest synlige enn for eksempel astma og diabetes. Barna er dermed utsatt for erting og kan ha dårlig selvtillit. Noen hudlidelser forstyrrer i tillegg søvnen.
Studien er viktig fordi den viser at hudsykdommen, i likhet med andre kroniske lidelser, har en dramatisk effekt på bans liv. Disse sykdommene bør dermer ikke bagatelliseres. Selv om de ikke forkorter levetidentil de rammede på samme måte som for eksemlep cystisk fibrose, kan de gi like store plager i hverdagen.
( Kilde: British Journal of Dermatology 2006 )
Du kan lese om vår hverdag med eksem på bloggen vår. Per i dag har begge ungene det ganks bra "bakn i bordet"
Tusen, tusen takk for konstruktiv kommentar. Det letter litt å lese noe slikt. Det virker jo vanligvis ikke som om folk forstår konsekvensene av eksem...
SvarSlettDu får deg jobb når du er klar for det! Det er få som forstår hvordan det er å miste et barn, prøv å ignorer dem, de skjønner jo ingenting! Ta den tiden du trenger :)
SvarSlettMange takk!!
SvarSlett