Ja, da er vi altså 40 minutter inn i det nye året, 2011. Og når jeg tenker tilbake på de siste 4 årene, så er det de som på sin måte har vært de vondeste, men også beste årene i mitt liv. Tiden før vi flyttet nordover hadde jeg litt sosiale problemer, men det var også det største problemet. Hadde egentlig bare ei venninne.
Men i ettertid tenker jeg at jeg levde jo igrunn et ganske kjedelig å ensformig liv fram til jeg flyttet nordover fra Toten i 2005. Selv om jeg var veldig kreativ - spesielt sammen med min søster - gjorde jeg ikke så mye utav tilværelsen, egentlig. Skole - data - tullfilming/kreativitet på hjemmebane - lekser - og, så klart - Ingvild! Min beste venninne. Som jeg savner å tilbringe tid med henne forresten.. Jeg er glad i deg, Ingvild, selv om jeg har vært litt fjern i det siste kanskje. Så vil bare du skal vite det, at jeg er glad i deg. Du er der for meg gjennom tykt og tynt. Det setter jeg stor pris på! Håper du kan komme nordover snart. Vet du har litt økonomiske problemer...
Vel, over til tiden etter jeg flyttet nordover. Jeg må bare si at disse 5 årene har vært de mest opplevelsesrike i mitt liv. Det startet da jeg var 15 år, i ungdommens uskyldighet og
fjollethet (fjollete har jeg vel sikkert vært litt bestandig, har nok ikke helt klart å riste den av meg enda, iallfall ikke når jeg er sammen med søsteren min Lynn Helen, eller venninne Viveka, men - vi er bare kreative!)
Så, da jeg gikk i 10. klasse fikk jeg noen gode venninner og begynte å delta på ting. Jeg fikk også min første ordentlige kjæreste. Vi var sammen i 8 uskyldige mnd til sammen med ett lite brudd imellom. Siden har jeg opplevd ett par kjærlighetssorger til. I det ene forholdet, var det visse omstendigheter som ødela for oss, slik at jeg levde i bitter selvdestruktivitet i hele 2 år.
Siden gikk det over til større ting, starten på voksenlivet. Jeg måtte flytte fra Storfjord til Tromsø for å gå på skole. De 2 første årene, ble jeg igrunn sosialt utilpass igjen, spesielt da jeg led av kjærlighetssorg i denne tiden. Jeg hadde også helsemessige problemer, og fikk mononuckleose (kyssesyke) rundt jul 2. året på VGS, noe som preget meg hardt - det gikk utover immunforsvar, vekt, styrke og hørsel - jeg risikerte faktisk å bli døv da viruset hadde festet seg på begge hørselsnervene, noe som skjer i svært sjeldne tilfeller (tror sjansen for å få viruset på én hørselsnerve, ligger på ca 3%, mens sjansen for å få det på begge, ligger på 0,2%), men nå er heldigvis hørselen min normal. Det er også flere ting som skjedde i løpet av de første 3 årene i byen, men de vil jeg ikke gå nærmere innpå her. Det var iallfall tungt, men det gjorde meg kreativ, og det førte jo til gode ting på sin måte. Det var forsåvidt også her nattmarerittene mine startet, og hudinfeksjonene slo til for fullt. (Jeg har jo hatt eksem hele livet, i bunn og grunn, så hudavdelingen er jeg godt kjent på).
Uansett, kan jo nevne at jeg fikk meg en kjæreste da jeg begynte 3. året på VGS, og jeg ble gjennom han mer sosial. På denne tiden flyttet jeg inn med søsteren min også - som begynte på VGS, og vi gikk på samme skole. Slik ble jeg kjent med Viveka gjennom Lynne, og min sosiale tilværelse tok seg opp (nå vet jeg hvem sånn ca alle i byen er... Satt litt på spissen så klart, men kan ikke gå noe sted uten å se kjentfolk).
Men så skjedde det ting som gjorde meg passe forbannet, og jeg "flyttet inn" hos min kjære tremenning Liv Andrea i ca 2 uker for å komme meg vekk en stund. Jeg begynte også på TenSing i domkirka, hvor jeg søkte ett nytt nettverk for å ikke bli selvdestruktiv igjen pga kjærlighetssorg. Der møtte jeg selvfølgelig en type som viste interesse for meg. Men dette gikk heller ikke så bra, etter 2 uker i statusen "forhold", var det over. I løpet av de 2 ukene, ble jeg i byen første helga av påskeferien for å tilbringe tid med den nye kjæresten. Da havnet jeg tilfeldigvis på samme buss som Kai Håvard innover til mine foreldre, og alle ser jo hva det førte til, på både godt og vondt.
Sammen med Kai, har jeg opplevd veldig mange ting jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve, og jeg forventet aldri at ting skulle bli så seriøst. Nå bor vi sammen, og har fått ett barn sammen, som dessverre ikke fikk overleve. Det er det vondeste jeg noensinne har opplevd, og alle problemer jeg har hatt, blekner i forhold til dette. Det betyr ingenting.
For det andre er jeg en person som setter pris på både gode og vonde opplevelser, uansett. Jeg liker på en måte å leve ett spennende liv, men jeg trodde aldri at jeg skulle bli en sånn som fikk oppleve de unike tingene. Har nesten hele mitt liv levd med å være helt normal og kjedelig, og visste ikke at det fantes ting "utenom det vanlige" - dvs, jeg trodde jo ikke at slike uvanlige ting man leste om, kunne hende en selv. Spesielt ikke ting som virker helt bak mål. Men det har jeg altså opplevd, og det er egentlig alt dere trenger å vite.
Jeg føler meg veldig erfaringsrik på mine siste år, og det er erfaring jeg ikke ville byttet ut for noe i verden, uansett hvor vondt det har gjort. Mine erfaringer er viktige for meg, og jeg skyver de ikke unna. Jeg husker på dem iblant, særlig kanskje når jeg ser tilknyttede steder eller andre ting jeg assosierer med fortiden, men jeg dør ikke innvendig av det. Min fortid, er min inspirasjon, ville nok aldri vært så kreativ og full av ord å skrive, om livet hadde fortsatt på den enkle måten det gjorde før i tiden. Jeg har lært å sette pris på det livet jeg har levet, for det er mitt liv, og ingen andre kan ta det fra meg. Det er mine erfaringer, mine følelser, det mest personlige jeg eier, og jeg gjemmer det dypt inne i hjertet mitt, for jeg har livet mitt så kjært. Jeg elsker jo egentlig å leve, tross i det vonde som nå har skjedd.
Ja, jeg har mistet datteren min, og det er en sorg som aldri kommer til å forsvinne helt. Jeg vil aldri slutte å tenke på min kjære lille Linnea, for hun har vært her, i magen min, i armene mine, og eksistert i magen min, og i armene mine. Hun har eksistert her, i min og min kjære Kai Håvard sin verden. Hun er datteren vår, og vil for alltid leve videre som et sårt og vakkert minne, brent inn i hjertene våre. At hun forsvant fra oss, betyr ikke at jeg ikke setter pris på livet, for det gjør jeg. Kanskje til og med enda mer enn før. Problemer som betydde noe før, betyr egentlig ingenting lenger. Den tragiske hendelsen, har vist meg hva man kan miste, noe som gjør livet enda mer dyrebart og viktig å ta vare på. Jeg trodde aldri at det ville gjøre så vondt å miste ett menneske som står deg så nært. Turte vel ikke forestille meg det en gang, man forventer jo ikke at det skjer en selv, man tør ikke tenke så langt, for det er for uvirkelig.
Jeg har aldri mistet noen så nære før, noe jeg burde være glad for, og det er jeg. Jeg elsker de fleste og setter pris på alle mennesker i livet mitt (ja, jeg trenger jo ikke å elske alle, men jeg unner de livet uansett). Ingen fortjener å bli hatet, for innerst inne er de gode, helt på bunnen, uansett hva som skjer. Alle har en grunn for sine handlinger, ingenting er tilfeldig. Og for ethvert menneske, er det de gjør logisk - hvert fall i øyeblikket. Det betyr ikke at det ikke kan finnes anger etterpå. Handlingen de gjorde, bunner i fortiden og erfaringer, hva livet har lært en - slik er livets skole. Jeg vil dra fram en kjent tekst som er veldig betydningsfullt og viktig å huske på:
HVIS ET BARN
Hvis et barn lever med kritikk,
lærer det å fordømme.
Hvis et barn lever med fiendskap,
lærer det å slåss.
Hvis et barn lever med spott,
lærer det å bli sky.
Hvis et barn lever med skam,
lærer det å føle skyld.
Hvis et barn lever med toleranse,
lærer det å bli tålmodig.
Hvis et barn lever med oppmuntring,
lærer det tillit.
Hvis et barn lever med lovord,
lærer det å verdsette.
Hvis et barn lever med ærlighet,
lærer det å verdsette.
Hvis et barn lever med trygghet,
lærer det å tro.
Hvis et barn lever med anerkjennelse,
lærer det å like seg selv.
Hvis et barn lever med bifall og vennskap,
lærer det å finne kjærligheten i verden.
- Dorothy Law Nolte (oversatt av André Bjerke)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar