Er nemlig tilbake i byen nå, og samboeren har startet i lærlingeplassen sin (og han er så glad for å ha fått den jobben, det unner jeg ham!). Nå må han legge seg tidlig og stå opp tidlig 5 dager i uka, og jeg klarer jo ikke å sove uten ham, ikke tør jeg heller, får jo mareritt når jeg er alene, syns det er guffent med en gang han drar om morgenen, også er det jo så mørkt her nå i mørketiden.
I dag var jeg forresten ute før det ble lyst, og hjemme igjen før det ble mørkt! Og det ga
meg en god følelse. Dagen blir liksom lenger. Også har jeg ordnet en del ting i dag :)
Så hittil er dagen min ganske bra. Men tenker så klart på lille Linnea mellom "skrittene"..
Snakket med hudlegen som kjenner meg da, og han klarte å spørre meg; "og ellers er graviditeten overstått og alt vel?" ... Jeg trodde jo han hadde fått beskjed om hva som hadde skjedd, men men.. Det er jo ikke hans feil. Det er alltid like vanskelig å svare når folk stiller de spørsmålene. I dag svarte jeg: "Jo, ehh.. vel og vel... Altså... Det gikk ikke så bra..."
"Ikke så bra?"
"Nei... Det... Dødfødt." Ja, jeg stammet litt, klarte ikke helt å snakke. Så at legen fikk tårer i øynene, og han sa at han ble fattig på ord, visste ikke hva han skulle si. Jeg sa bare at det var ikke så mye å si egentlig...
Og så renner tårene igjen... Blir nok aldri tomt for Linnea-tårer <3
SvarSlettGodt du får døgnrytmen tilbake, det er viktig! Nå blir dagene bare lysere og lysere, og snart ser vi sola igjen. Håper virkelig at det hjelper på :) Klem