Hun skulle jo levd!

Beyond the door
There's peace I'm sure.
And I know there'll be no more...
Tears in heaven 
                                                                    - Eric Clapton

Føler meg litt i ubalanse for tiden. I det ene øyeblikket syns jeg at jeg har kontroll på alt, og at nå skal alt bli bra. I det neste sitter jeg og lurer på hvor babyen min ble av.

Jeg skjønner noen ganger ikke helt at hun skulle ha levd. At hun skulle rørt på seg, pustet, lekt, flirt, smilt, grått, spist, vokst. Til nå skulle hun ha lært seg å krabbe!!! Og jeg forstår det ikke helt, har jo aldri vært mamma til en levende liten bylt, så jeg vet ikke hvordan det er. Min eneste erfaring er en død

Det overnaturlige, det skremmende...

Jeg fikk ikke sove nå på morgenkvisten, så jeg har sittet og lest litt på gamle innlegg her på bloggen. Vil bare sitere meg selv fra et av dem, og komme med noen rare tanker rundt det;

"Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over..." 

 - Fra innlegget "Tøff dag", 14. des 2010

Kanskje skulle jeg tatt det som et tegn? Det faktum at Linnea ble så livlig på sykehuset? Jeg tenkte jo så klart at det var tilfeldig, men hvis hun har arvet mine merkelige evner (dette skal jeg gå nærmere inn på etterpå), så kan det fort være at det var av motvilje. Forstod hun hvor hun var? Hadde hun en forutanelse om framtiden? Visste hun hva som ville skje?

Dette høres kanskje usannsynlig ut, men les bare videre... Og dere vil sikkert ikke tro på mye av det jeg skriver, men jeg sverger på at hvert ord er sant.

Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;

Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.

2 måneder siden

I dette øyeblikk er det nøyaktig 2 måneder siden jeg var på vei til sykehuset for å finne ut om babyen min var i live, og helvetet startet...

Kan jo skrive litt om den dagen, for det har jeg ikke gjort enda..
Spill gjerne av sangen mens du leser dette innlegget.



Jeg var i 8nde mnd, nesten nøyaktig en måned til termin, som var 11. desember. Vi gledet oss sånn til å treffe babyen vår, det var jo bare en måned igjen! Så lenge vi hadde ventet, og så fort tiden likevel hadde gått.

Vi skulle få treffe henne snarere enn det vi hadde ventet... Men det ble slettes ikke den lykkelige situasjonen vi hadde sett for oss.

Død og elendighet.. Ulykka i Lavangsdalen...

Jeg får ikke sove mer, våkna og hadde drømt noe, om ulykka i Lavangsdalen på fredag... Tenker mye på den. Klarer ikke sette helt fingeren på hva jeg drømte, tror det handlet om at jeg forsøkte å vise medfølelse for de som ble berørt av ulykken. For jeg har så stor medfølelse med de, selv om jeg ikke kjenner de. Selv om jeg ikke kjente noen av de som omkom. Jeg skulle ønske jeg kunne uttrykke min medfølelse for dem, men det kan jeg jo ikke, ønsker ikke bombardere de heller.. (Det er jo opprettet en tenn lys-gruppe på facebook). Så jeg får skrive det her, og håpe at det blir godt mottatt...

Etter jeg selv mistet datteren min, har døden satt sitt preg. Jeg tenker mye mer over den enn jeg ellers ville ha gjort. Jeg tenker på alle de som dør helt unødvendig, helt friske mennesker, alle med en viktig rolle. De som bare dør i ulykker og sender en hel haug med mennesker ut i eviglang sorg. Hvor er poenget?? Har hørt om ulykker før, om folk jeg vet

Hva innebærer døden?

Har bare noen tanker, litt knytta til innlegget mitt "De siste år".

Jeg skrev at man trodde ikke at man skulle få oppleve de "unike" tingene - de "utenom det vanlige". Jeg trodde ikke at jeg selv skulle få oppleve å miste noen jeg har kjær, for de menneskene er så kjære for meg at jeg turte ikke forestille meg det å miste dem. Selv om jeg nå har mistet datteren min, betyr ikke det at jeg kan forestille meg å miste noen andre, det er jo for uvirkelig.

Men, i alle fall; før skjønte jeg vel ikke helt at død er en ting som faktisk foregår i virkeligheten, for jeg ante ingenting om hva døden innebar. Vet jo fortsatt ikke hva som