De fant ikke årsaken...

Ja, da har vi vært i ettersamtale med fødelegen, og de hadde ikke funnet ut noenting, alle prøvene var normale. Det var ingen spor av at navlestrengen skulle være årsaken, ei heller morskakesvikt. I prinsippet er dette å regne som "krybbedød", sa han, i gåseøyne fordi krybbedød egentlig er begrepet på uforklarlig barnedød etter fødsel. De gode nyhetene er at når de ikke finner ut årsaken til hvorfor fosteret døde, så er det mindre risiko for at det skal skje igjen, særlig når jeg gikk så langt i svangerskapet før det skjedde noe. Han sa at en vanlig årsak til at sånt skjer så sent i svangerskapet, er morskakesvikt, men da skal man også få litt eller mye blødninger, og jeg hadde ingen blødninger i det hele tatt...
Han sa også at legene er overrasket over at svangerskapene går bra så ofte som de gjør, til tross for at det er så stor risiko å gå gravid!

Vi skal altså få litt tettere oppfølging neste gang jeg eventuelt blir gravid. De påviste heldigvis ingen misdannelser på barnet, så da er det stor sjanse for at det ikke skjer igjen, og han mente også at jeg skulle kunne bli gravid rimelig fort hvis vi ville prøve igjen :)

Ettersamtale

Da er dagen her - dagen da vi skal til ettersamtale om obduksjonsrapporten (antar jeg ikke tar feil) klokka 11. Vi drar snart. Kjenner jeg gruer meg, aner ikke hva slags beskjed vi kommer til å få, og kanskje vi ikke får vite noe en gang. I tillegg skal vi dit hvor jeg sist bar datteren min i magen. Dette blir en hard dag. Ønsk oss lykke til!

Å nei... Nei, nei, nei!

Nei! Det kan ikke være sant... Nei, nei, nei, jeg nekter å tro det.. Jeg nekter å tro at jeg har mistet den! Den er borte! Den lille rosa pusestrikken jeg har hatt rundt armen helt siden vi leverte babyen tilbake på sykehuset, er ikke få finne noe sted her! Jeg kan ikke fatte det. Hun hadde den rundt armen, men jeg tok den av og beholdt den selv, så fikk hun den andre.. Og nå er denne borte! Jenta mi har jo hatt den på seg... Hvordan kan jeg miste den?? Det siste jeg husker, er at jeg tok den av meg en gang jeg skulle smøre armene mine, og da mener jeg at jeg var på tur å legge meg eller satt ved PC-en. Etter det husker jeg ikke mer. Kan heller ikke huske at jeg har hatt den med på sykehuset når jeg har vært der.. Jeg må jo ha gått i flere dager uten strikken uten å merke det. Hvordan har jeg greid noe sånt?? :-(

Sosionomen ringte forresten nettopp, og jeg ble bare så lettet! Lille jenta vår ligger hel nede i kisten sin, hun har fått med seg alt som tilhører henne. Takk, Gud, nå ble jeg lettet!

Men HVOR er strikken????
Alltid skal det være noe...

Uten organer...

Nå finner jeg ut at jenta vår mest sannsynlig ble gravlagt uten enkelte indre organer... Som hjerte og hjerne... Det verker litt å tenke på... Hvorfor fikk ikke jeg informasjon om det? Kai visste tydeligvis hvordan en obduksjon foregår, men mente det var best å skåne meg for å lese om det. Han var redd det skulle gjøre for vondt for meg. Han mente det jo så klart godt, men det han kanskje ikke helt har forstått, er at jeg er en sterk person, man kan ikke holde sånt fra meg... Jeg går ikke under av den grunn... Og organene er en del av jenta mi di også.. Det plager meg at de skal være adskilt fra henne, og kanskje bare forsvinne uten at vi får vite noe som helst.. Ikke slo det meg at organer skulle fjernes fra datteren vår under obduksjon heller, de må visst ligge i en eller annen væske en stund... Lurer på hvor organene er nå.... Leste om noen som fikk begravet hjertet sammen med sønnen sin ett halvt år senere, men hjernen var allerede kremert uten at de hadde fått vite noe......

I dag er forresten termindagen vår... Det var i dag lille Linnea vår skulle ha kommet til verden.. Hun kom nesten en mnd for tidlig, og døde enda tidligere... Det blir mange vonde merkedager neste år :(