Fint vers

Fant dette fine verset inne på Englesiden, ville dele det med dere. <3
 

Et barn vi ventet,
en engel vi fikk.
Livet er skjørt,
ta det ikke forgitt

Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.

De knuste drømmers rom (anbefalt artikkel!)

Akkurat nå føler jeg meg ganske egoistisk å selvsentrert, klarer ikke helt å glede meg på andres vegne, le av morsomheter og tørre vitser, eller føle medlidenhet med noen, med mindre de er i samme situasjon som meg... Knapt nok da. Men jeg prøver, så hardt jeg kan. Vet bare ikke om jeg klarer nok en skuffelse nå. Eller, jeg vet jo at jeg alltids kommer meg igjennom ting, men  det med tungt hjerte, akkurat nå kan det minste problemet bli stort. Som å gjøre en mus om til en elefant. Men jeg synes virkelig ingen burde klandre meg, jeg har nå gått inn i "De knuste drømmers rom", og der kommer jeg nok til å bli en stund...

Ja, jeg leste en veldig fin artikkel på nettet, fant den via bloggen til Plomma - de knuste drømmers rom. Artikkelen heter altså "De knuste drømmers rom", og handler om at sorgen inneholder ikke bare ett, men to rom. - Det ene rommet er sorgen over tapet, over det vi mistet, det andre rommet er "De knuste drømmers rom", sorgen over den drømmen som ikke kunne realiseres, den drømmen som ble knust, den drømmen vi ikke fikk gjennomført. Det som ikke skjedde. I det ene rommet, har vi med oss venner og familie, i sorgen over tapet, i det andre rommet går vi som oftest alene - altså "de knuste drømmers rom". De planene som ble lagt i grus... Jeg trenger jo ikke å skrive mer her. Bare les artikkelen, den er veldig, veldig viktig! Den var utrolig sterk lesning for meg, den fikk meg faktisk til å gråte.. Kanskje nettopp fordi den er skrevet av en "utenforstående", en prest som aldri har mistet noe barn. At ett utenforstående menneske kan sette seg så mye inn hva en sorg innebærer, er utrolig rørende, inspirerende og fantastisk. Artikkelen anbefales virkelig! Noe til ettertanke.

Jeg vil avslutte med ett vers jeg fant på Englesiden for englemammaer og englepappaer (ett lukket forum):

"They say memories are golden
well maybe that is true.
I never wanted memories,
I only wanted you.
A million times I needed you,
a million times I cried.
If love alone could have saved you
you never would have died."

Morsdagsgaver

I dag fikk jeg to morsdagsgaver, i form av tekst vel og merke, men det var så utrolig snilt. Jeg vil gjerne dele gavene jeg fikk med dere lesere.

Her er linken til et vakkert blogginnlegg skrevet av Siri, som rørte meg til tårer, mennesker er så utrolig snille;  Til ettertanke

Vet at det er mange der ute som av forskjellige årsaker har vonde mareritt, sliter med det selv, og synes det var utrolig fint av Sara å sende meg dette som brev på facebook:

De siste årene

Godt nytt år, alle sammen! Håper alle får ett bedre år enn jeg har hatt nå.

Ja, da er vi altså 40 minutter inn i det nye året, 2011. Og når jeg tenker tilbake på de siste 4 årene, så er det de som på sin måte har vært de vondeste, men også beste årene i mitt liv. Tiden før vi flyttet nordover hadde jeg litt sosiale problemer, men det var også det største problemet. Hadde egentlig bare ei venninne.

Trenger ingen engler...

Jeg trenger ingen engler på mitt juletre.
Jeg har allerede en i himmelen som ser ned på meg...

Visdomsord og dikt til ettertanke

Noen kinesiske visdomsord:

"Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantens spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,

overskygger savnet av det du har mistet, når du vet

at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,

selv om du var klar over at du en gang

kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser

avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte."

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut'slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti'n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si'ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti'n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti'n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla'er
men dufter ekstra sterkt på fine da'er.

La gå at det kan komme vonde ti'er
da sti'n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.

 

Margaret Skjelbred

If tears could build a stairway...

Jada, tredje innlegg i dag, men lev med det. Enkelte andre får jo ikke beholde livet...
Fant et veldig pent vers:


If tears could build a stairway,
and heartache make a lane,
I'd walk the path to heaven
and bring you back again.


Også er det dette diktet da;



PERSPEKTIV

"Mennesket vokser i livets strid",
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska lure på det…..

Sjøl har jeg faktisk minket;
Snart er jeg så liten at
jeg ser himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine.

(Hans Børli)