14 år siden du reiste, 12 år siden jeg publiserte noe her

Hei, nå er det over 14 år siden jenta mi tok på seg vinger og reiste. I dag er jeg her for å dele noen tanker for ettertiden. 

14 år er lenge siden, men samtidig er det som om det var i går. Jeg har forsonet meg med det, hun har blitt en naturlig del av meg. Hun bor i meg. 

En dag satt jeg her og lurte på om det var noen andre engleforeldre som søker «trøst» i barnet de mistet når de er lei seg for andre ting som skjer i livet? 

Så jeg publiserte noe i et lukket forum med andre mennesker med samme erfaringer, og det kom jo frem at det ikke bare er meg, og det var litt godt å kjenne på. Her er det jeg delte med de andre engleforeldrene om hvordan det oppleves, noe modifisert for bloggen:

Det er litt som om jeg snakker med henne inni meg og søker til henne. Det er ikke en usunn ting, hvis noen tror det – ikke sorgdyrking eller noe sånt. Det skjer bare en gang iblant når ting rundt meg oppleves vanskelig og ting faller i grus, spesielt på denne tiden av året da datoen hennes, 13. november, nærmer seg, og det i tillegg er mørketid og D-vitamin-nivået og energien faller. Da setter jeg på spillelisten jeg dedikerte til henne på Spotify og jeg blir rolig inni meg. Søker en slags styrke i at jeg har vært gjennom verre kanskje? Bare en liten refleksjon i natten. De nydelige barna våre er alltid med oss ❤️🥰 

Når jeg hører på spillelisten, kommer jeg liksom litt «nærmere» henne. Det er musikk som ble spilt i begravelsen hennes, under minnemarkeringen. Når jeg hører på den er dette min lille stund med henne - siden jeg ikke har kunnet gi henne kjærlighet fysisk. 

Jeg snakker ikke så altfor mye om Linnea Aurora, men det går ikke en dag uten at hun er i tankene mine. Jeg har liksom ikke noe behov for ekstern validering av sorgen min lenger, ikke noe behov for å få verden til å forstå, min sorg er bare min sorg – ingen andres. På et tidspunkt forsonet jeg meg med at ingen andre (eller hvem som helst / mannen i gata) kunne forstå akkurat min sorg. Og på et vis ville jeg beskytte minnet av Linnea ved å ikke snakke om det fordi folk ble ukomfortable og bare syntes det var trist eller makabert da hun døde i magen min i 8. mnd og de eneste bildene jeg har av henne er etter at hun døde. Selv om jeg en stund bare ønsket å bli anerkjent som en mamma uten et barn. Nå er jeg en mamma med til sammen fire barn ❤️👶🏻👶🏻👶🏻👼🏻

Til slutt her håper jeg at dette innlegget kanskje kan gi litt trøst og et håp til ferske englemammaer her inne om at det blir bedre. ❤️