Vanskelig livssituasjon

Sitter og leser på den vakre bloggen Amélie, og kjenner jeg blir svimmel. Alle følelsene som blir beskrevet... Mye av det hun opplever, kjenner jeg så utrolig godt igjen; følelsene fra uroen meldte seg, til dødsbudskapet, til dødfødselen og til begravelsen var overstått. De blusser opp igjen. Og jeg er så lei meg for at flere må gjennom det samme som vi gikk gjennom... Og går gjennom enda.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, sorgen bare preger meg så hardt om dagen. Nå er jeg helt ør, verden bare svirrer rundt meg, kjenner meg helt metallisk. Sikkert ingen av dere som skjønner hva jeg mener med det uttrykket; jeg er bare rett og slett tung i hodet, det kjennes tungt som bly. Føler meg som en gjenstand eller noe. Hvis gjenstander kan føle da. Huff, jeg er virkelig nødt til å spise noe.

Jeg er alene hjemme nå, min kjære har reist for å være vakt på Havnnesfestivalen og blir borte til søndag. Nei, nå blir jeg kvalm kjenner jeg. Kan være fordi jeg bare har spist nachos i dag... Jeg er så matlei. Sjelden maten smaker godt for tiden.

Vet ikke helt hvorfor, men jeg sitter med julefølelse nå. I begynnelsen av august, kanskje det rett og slett er fordi det begynner å skumre om kvelden her i nord, at det er litt kjølig her inne, og koselig med kakao og lys, og kanskje også fordi jeg hører på denne sangen, som minner meg om sorgen min, den er så fin (noen i familien er forsåvidt med i koret, Kor-90):

Hør gjerne på sangen mens du leser videre :)

Jeg er så opprørt på grunn av boligprisene her i Tromsø og omegn (må helt opp i rundt 10.000 kr i måneden for å finne en leilighet på rundt 80 kvm eller mer, 15.000 kr om vi er riktig uheldige, så hvis dere vet om noe, ROP UT!).

Vi har nemlig funnet ut at vi kanskje burde flytte, det sitter for mye vondt i veggene her,

Så mye press

Sorgen og smerten ligger som en sten i magen i dag, en demper på en dag som ellers kunne blitt så bra. Lengselen suger all energi ut av meg. Jeg har så mye jeg skulle ha gjort, men som jeg bare ikke har overskudd til å orke. Jeg er kvalm og sliten og har hodepine, men jeg fikk ikke sove noe mer på morgenkvisten. Kai Håvard min dro på jobb, og jeg kjente at hvis jeg sovnet, ville jeg antakelig få grusomme mareritt. Det hender det at jeg får når jeg er alene. Allerede da hadde jeg vrangforestillinger om edderkopper som kom smygende inn gjennom vinduet fra boden og krøp inn i munnen min. Rommet føltes mørkere og skumlere, og trangen til å stå opp og slå på lys og musikk for å føle meg tryggere, overvant lysten til å sove. Så da stod jeg altså opp, leiligheten er nå i full belysning, jeg har tent lys for Linnea Aurora, hører på musikk og har drukket en kopp kakao.

Og her sitter jeg da, føler presset, alt som henger over meg som jeg burde ha gjort, men som jeg

Skisse til gravstein... Nedsnødd gravplass...

Nå har jeg endelig summet meg til å tegne en kullstiftskisse av gravsteinen vi har tenkt ut. Jeg håper bare det lar seg gjøre, uten at det blir for dyrt..

Her er ett bilde av skissen:

Det grønne på toppen skal symbolisere nordlys, og utskjæringen i høyre hjørne blomsten linnea borealis. Blomsten skal være lilla. Nederst i venstre hjørne; avtrykk av hendene og føttene til Linnea. Gravsteinen ser halvveis ut som ett hjerte.

Vi skal også ha med ett vers om nordlys og blomster som vinker til oss, men har ikke helt bestemt hvordan verset skal være enda. Det originale verset virker litt langt.

Sendte en e-post nettopp til IMI begravelsesbyrå, og ba de om å sette opp ett møte slik at vi kan snakke om gravstein. Håper vi får det slik vi ønsker. Jeg har noen andre ideer også, men i første omgang

Lenge siden sist

Hei, alle lesere. Nå er det lenge siden sist jeg skrev, men det betyr ikke at ting går bedre eller noe. Jeg har rett og slett manglet internett, og gjør det egentlig fortsatt, men er hos mamma nå, så da benytter jeg sjansen til å skrive noen ord.

Å mangle internett har hemmet meg veldig mye, ikke har jeg fått delt følelsene mine med andre - og ikke en gang halvparten av tankene mine, egner seg for omverdenen, - ikke har jeg fått oppdatert meg på ting, ikke har det vært lett å sjekke reiseruter osv. Men nå er jeg altså her, og da kan jeg vel oppdatere litt på hvordan det går.

Vel, skal jeg være ærlig, går det ikke særlig bra. Og jeg prøver, virkelig, jeg gjør det! Men det er så mye for tiden. Og alt som skjer, forsterker sorgen min ovenfor Linnea, og

Påkjenninger

Jeg prøver så hardt jeg kan å leve livet mitt på normal måte, men jeg føler meg ærlig talt helt ødelagt. Sitter i dag med tårer til randen. Det skjer så mye for tiden, mitt oppi sorgen min. Det finnes folk i verden, som lager helt unødvendige problemer. Det finnes folk som kan virke kontrollerende. Jeg forstår ikke at livet skal innebære så mye dritt, og likevel er det så mye verd. Jeg mener, det er ting i livet som bare må være der, døden blant annet, men det er også problemer som er menneskeskapt. Mange dødsfall kommer jo forsåvidt av menneskeskapte framkomstmidler, når jeg tenker over det. Ting som fører til husbranner, er også menneskeskapt. Det er sikkert mange flere ting man kan nevne her.

I dag var jeg inne på nav.no for å se etter jobb, og jeg søkte opp og leste om reklamefirmaer på nettet, men jeg kjenner at jeg ikke har lyst til dette. Er ikke klar. Holder på å bryte sammen bare ved tanken på å jobbe akkurat nå. Tanken på å ha mindre frihet, frustrerer meg. Jeg vil være fri, jeg vil gjøre ting jeg liker og har behov for.

Det er valentinsdag i dag. Håper det blir en fin dag.
Tenkte jeg skulle vaske og rydde i dag til kjæresten kom hjem, men er så sliten i kropp og sjel. Vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg har hatt nok påkjenninger nå.

Knust drøm

Sitter med en sterk mammalengsel for tiden. Jeg vil så gjerne være mamma. Den store drømmen om min førstefødte ble bare knust i flere biter, spylt ned i vasken. Jeg føler meg så tom for tiden. Sliter fortsatt med å stå opp om dagene hvis jeg er alene hjemme. Har fortsatt en slags tvangstanke om å holde sengen, men står opp med en gang jeg kommer til meg selv, selv om klokka kan være 14.00 på dagen når det endelig skjer...

Likevel får jeg på ett vis gjennomført det jeg må gjøre. Alt unntatt å finne meg jobb. Jeg ønsker ikke å jobbe akkurat nå, men jeg må nok det. I juni har jeg vært sykemeldt i ett år sammenhengende, og må søke om rehabiliteringspenger, som er 60% av lønnen. Det er jo altfor lite, med tanke på at jeg levde på 7000 kroner i måneden i fjor, med ett skattetrekk på 10%, og i år er skattetrekket mitt høyere. Så nesten halvvert lønn, og høyere skattetrekk, er ikke mye å skryte av... Dekker knapt min del av husleien.

Nå skulle jeg jo vært permittert i 9 måneder i første omgang med vanlig inntekt og tid til å lete meg jobb eller søke på skole, noe jeg ville gjøre for den lille engelen vår. For at hun skulle få det bra, for at vi skulle ha noe å leve av, jeg ønsket å gi alt. Og nå går ikke det.

Jeg må nok finne meg noe å gjøre... Dette går ikke. Men hva skal man gjøre, når det er så mye man ikke kan jobbe med av helsemessige årsaker? Jeg hadde hatt bruk for en god utdanning nå...

 

Mamma elsker deg / Regines bok / Eksem / Jobb

Ååh... Lille venn, hvorfor kunne du ikke få leve? Mamma savner deg sånn. Sparkene dine på innsiden av magen min, ta tak i foten eller hånda di utenpå magen, det beste jeg har opplevd. Det var så søtt med alle bevegelsene på innsiden av magen min. Og jeg gledet meg sånn til du skulle komme ut og hilse på verden. Få hilse på pappa. Besteforeldre. Oldeforeldre. Gudforeldre. Vennene våre. Hvorfor??? Kunne du ikke bare få leve da? Hvorfor måtte du dø? Du døde bare... Helt plutselig... Alt skulle jo gå bra! Det var bare en måned til fødsel! Hvordan kunne du bare dø? Linnea, jenta mi... Mamma elsker deg. Vil alltid elske deg.

Nå er det en stund siden jeg har vært og tent lys. Det har vært så utrolig dårlig vær, glatt i bakken, og jeg har hatt mye å tenke på. Det skjer så mye rundt meg for tiden, masse jeg