Et rom i hjertet mitt

Dette har jeg sikkert skrevet om en gang før, men får vel gjenta meg selv litt...

Jeg skriver jo ikke så ofte her lenger, og hovedgrunnen til det er at det føles som om folk tror jeg er helt opphengt i sorgen og Linnea og engstelsen i det nye svangerskapet. De tror at jeg ikke har øye for annet, men det har jeg faktisk.

Gått på en smell

For tiden sliter jeg litt psykisk, av forskjellige grunner. Det har mye med undertrykkete følelser å gjøre. Jeg har ikke fått anledning til å bearbeide sorgen min ordentlig, for alt har gått i ett kjør de siste ukene. Trenger en pust i bakken, kjenner jeg.


Kopierer litt fra den andre bloggen min, som er veldig relevant for Linnea-bloggen:

Når det gjelder søvnen, så er det netter da jeg ikke får sove ordentlig, tross i at huden ikke klør. De siste tre nettene, har jeg sovet urolig. Hatt masse herslige drømmer i halvsøvne, - ikke direkte mareritt, bare herslige drømmer. Jeg kan ligge en hel natt og drømme om julepynt samtidig som jeg tenker på Linnea og det nye svangerskapet. Jeg tror jeg er redd for barnet i magen, mye reddere enn jeg har innsett tidligere, og derfor sliter jeg psykisk både om dagen og natten.


Jeg tror jeg har skjøvet unna sorg og redsel, for å være glad for barnet sin skyld, for å prøve å gå videre med livet mitt. Saken er at det skjer så mye for

Mister troa på meg selv

Oppdatert 23.08.2011: Jeg BRYR meg ikke om at dere ikke kommenterer kunstbloggen min, jeg HAR troa på meg selv, jeg klarer meg alltids. Hadde bare en dårlig dag da jeg skrev det originale innlegget. 

Oppdatert 09.08.2011: Jeg vurderte å slette dette innlegget, inntil jeg så kommentarene under. Jeg er ikke den som lar meg kue, så da lar det stå inntil videre. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ville slette dette, var at jeg ikke følte at jeg fikk fram det jeg ville. Ofte bruker jeg å skrive enda et innlegg om samme tema dagen etter for å understreke poengene mine bedre, da jeg føler at noen kanskje tror at det jeg skriver om er 10 ganger verre enn det det egentlig er, og at jeg ikke eier selvinnsikt overhodet (det beviser vel gjerne kommentarene under her). Jeg trenger å resonnere og reflektere rundt noe ved å skrive, det er terapi for meg - ofte må jeg skrive om noe flere ganger før jeg greier å sette fullstendig ord på det jeg mener. Jeg har i ettertid tenkt over andre måter jeg kunne ordlegge meg bedre på i dette innlegget. Men gjort er gjort, og jeg orker ikke fikse, så les i vei, men vennligst ikke kom med personangrep og angrep på min psyke, eller analyse av min psyke. Det er det siste jeg trenger. Og såkalte "oppvekkere" - vel, det tar jeg kun imot fra mine nærmeste, for de vet hvor stor selvinnsikt jeg faktisk har (og om man har lest hele bloggen min, burde man også vite at jeg har stor selvinnsikt, ikke uttal dere om noe eller noen dere ikke vet noe om). Slike "oppvekkere" blir bare fornærmende når det kommer fra andre, det blir bare opprivende. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre, og jeg er ikke den som gir opp. Jeg hadde bare en dårlig dag, men den skal jeg skrive om senere. Inntil mandagen hadde jeg faktisk en veldig bra og positiv uke.

Jeg kjenner jeg begynner å miste troa på meg selv, innenfor kunstens verden. Jeg la ut disse maleriene som jeg følte var mitt "gjennombrudd" ( i gåseøyne, et personlig gjennombrudd, jeg føler at jeg begynner å oppnå originalitet, det er det jeg mener) på en måte - dvs. starten på noe spesielt, en egen stil, noe som folk liker, eller blir provosert av, eller sjokkert over (kanskje ikke helt sjokkert, føler ikke selv at disse maleriene er såå ille, men det kommer jo an på øyet som ser). Disse maleriene er viktige for meg, basert på en personlig opplevelse, nemlig tapet av datteren min. De viser mine følelser og tanker, en vrede mot Gud. De er malt i sorg og desperasjon, og når resultatet selv da ikke blir godt nok til at folk vil kommentere (andre enn nærmeste venner og familie selvfølgelig, for det har lett for å bli falskt), da føler jeg meg mislykket.

Så som sagt merker jeg jo at jeg får meeeget lite kommentarer, blir like deprimert hver gang jeg klikker meg inn både her, og på kunstbloggen min og ser at det ikke er noen nye kommentarer. Angrer nesten på at jeg la ut dette maleriet, for har vært skeptisk til å legge det ut tidligere, og nå får jeg nesten ingen reaksjoner en gang, enda jeg oppmuntrer til kommentarer på blogginnlegget.

Jeg forsøker jo å etablere meg som kunstner, men det er nok en tung vei å gå. Jeg kjenner

Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de

Dødt barn i magen...

Nå er jeg tilbake, klarte ikke holde kjeft mer enn ei uke... Har så masse tanker, og her kommer dagens klage og syteinnlegg. Bær over med meg, denne bloggen er tross alt en syteblogg..

Tenk at jeg gikk rundt i hele to dager med et dødt barn i magen, et dødt barn i magen?! Også offentlig! Jeg levde som normalt i to dager med et dødt barn i magen; handlet i byen, snakket med folk, tok bussen fram og tilbake, lagde middag, snakket med kjæresten og hadde det gøy, dusjet, stelte meg som normalt og la meg som normalt. Hvordan er det

Hun skulle jo levd!

Beyond the door
There's peace I'm sure.
And I know there'll be no more...
Tears in heaven 
                                                                    - Eric Clapton

Føler meg litt i ubalanse for tiden. I det ene øyeblikket syns jeg at jeg har kontroll på alt, og at nå skal alt bli bra. I det neste sitter jeg og lurer på hvor babyen min ble av.

Jeg skjønner noen ganger ikke helt at hun skulle ha levd. At hun skulle rørt på seg, pustet, lekt, flirt, smilt, grått, spist, vokst. Til nå skulle hun ha lært seg å krabbe!!! Og jeg forstår det ikke helt, har jo aldri vært mamma til en levende liten bylt, så jeg vet ikke hvordan det er. Min eneste erfaring er en død

Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.

Så mye press

Sorgen og smerten ligger som en sten i magen i dag, en demper på en dag som ellers kunne blitt så bra. Lengselen suger all energi ut av meg. Jeg har så mye jeg skulle ha gjort, men som jeg bare ikke har overskudd til å orke. Jeg er kvalm og sliten og har hodepine, men jeg fikk ikke sove noe mer på morgenkvisten. Kai Håvard min dro på jobb, og jeg kjente at hvis jeg sovnet, ville jeg antakelig få grusomme mareritt. Det hender det at jeg får når jeg er alene. Allerede da hadde jeg vrangforestillinger om edderkopper som kom smygende inn gjennom vinduet fra boden og krøp inn i munnen min. Rommet føltes mørkere og skumlere, og trangen til å stå opp og slå på lys og musikk for å føle meg tryggere, overvant lysten til å sove. Så da stod jeg altså opp, leiligheten er nå i full belysning, jeg har tent lys for Linnea Aurora, hører på musikk og har drukket en kopp kakao.

Og her sitter jeg da, føler presset, alt som henger over meg som jeg burde ha gjort, men som jeg

På denne merkelige dag, er jeg fjern

I dag har jeg en merkelig dag. Jeg er ikke meg selv - skulle til å si "overhodet" - men det ville være å lyve, for litt meg selv er jeg jo. Innimellom. Akkurat nå for eksempel.

Det har seg sånn at jeg er ganske borte i dag, jeg gjør ting, slik som Connie ville ha gjort. Vel, i hvert fall nesten. Jeg tok bussen til byen, og gikk inn på Kaigata legekontor hvor jeg endte opp med å fortelle en lege om at jeg klarer å gjøre min egne ting, men jeg greier for tiden ikke å gjøre ting der jeg må forholde meg til andre, for da føler jeg plutselig at det kreves så mye av meg. Nå til dags så kreves det et tonn krefter hos meg bare for å gå en tur.

Jeg ordnet meg en sykemelding med sykemeldingsgrunnlaget "Psykisk ubalanse situasjonsbetinget" og "Eksem atopisk". Det er første gang "Psykisk ubalanse" har stått som grunnlag og diagnose hos meg i tillegg til eksemen. Jeg ble nesten litt sjokkert.

Det skal IKKE ties i hjel...

Nå kommer ett lite innlegg i natten. Har forstått at noen bare ser på dette jeg har opplevd nå, som trist og sørgelig, og nettopp det er jo grunnen til at emnet blir tabu. Folk tør ikke å snakke om det, de tror kanskje at det blir bedre av å tie det i hjel... Har opplevd at jeg ikke tør å ta opp temaet selv noen ganger, redd for å støte, og la det oppstå en vanskelig situasjon. Føler ofte at folk mener jeg burde vært mye lenger i sorgprosessen nå. De sier at sørgetiden er på ett år, pga. alle fasene og merkedagene man skal igjennom, men dette betyr ikke at sorgen har gått over etter det ene året. Sorgen vil alltid være der, men den vil forandre karakter over tid, har jeg hørt. Det stemmer nok også. Jeg vil alltid ha ett barn for lite.

Vel, det jeg vil fram til er at dette skal aldeles ikke ties i hjel, for da tenker jeg jo mye mer på det. Det gjør om enn bare sorgen enda vondere å bære. Jeg vil at det skal være noe fint ved dette også, ikke bare trist å sørgelig. Hun er min datter, min lille nydelige datter. Jeg vil snakke om Linnea min på en fin måte, vise bilder, fortelle hvor mye hår hun hadde, hvor myke kinnene var, hvor perfekt og velskapt hun så ut, og at hun liknet på pappaen sin. Og på sin nye tante på farsiden, lille Kaia. For de ligner, og det gir meg på en måte en god følelse. En liten pikebaby med vakre åpne øyne, lyser imot meg på ett nyfødtbilde fra februar. Hun har akkurat den samme nesen, de samme ørene og kinnene som Linnea, og nesten like mye hår på hodet. Det er nydelig, aldeles vakkert. Håper det er ok at jeg skriver dette, gi meg beskjed om jeg gjør noe galt :)
Kaia er en nydelig jente!

Det var vel det jeg hadde på hjertet i kveld. God natt, alle.
God natt, Kai Håvard min ♥
Og god natt, Linnea vår ♥

De knuste drømmers rom (anbefalt artikkel!)

Akkurat nå føler jeg meg ganske egoistisk å selvsentrert, klarer ikke helt å glede meg på andres vegne, le av morsomheter og tørre vitser, eller føle medlidenhet med noen, med mindre de er i samme situasjon som meg... Knapt nok da. Men jeg prøver, så hardt jeg kan. Vet bare ikke om jeg klarer nok en skuffelse nå. Eller, jeg vet jo at jeg alltids kommer meg igjennom ting, men  det med tungt hjerte, akkurat nå kan det minste problemet bli stort. Som å gjøre en mus om til en elefant. Men jeg synes virkelig ingen burde klandre meg, jeg har nå gått inn i "De knuste drømmers rom", og der kommer jeg nok til å bli en stund...

Ja, jeg leste en veldig fin artikkel på nettet, fant den via bloggen til Plomma - de knuste drømmers rom. Artikkelen heter altså "De knuste drømmers rom", og handler om at sorgen inneholder ikke bare ett, men to rom. - Det ene rommet er sorgen over tapet, over det vi mistet, det andre rommet er "De knuste drømmers rom", sorgen over den drømmen som ikke kunne realiseres, den drømmen som ble knust, den drømmen vi ikke fikk gjennomført. Det som ikke skjedde. I det ene rommet, har vi med oss venner og familie, i sorgen over tapet, i det andre rommet går vi som oftest alene - altså "de knuste drømmers rom". De planene som ble lagt i grus... Jeg trenger jo ikke å skrive mer her. Bare les artikkelen, den er veldig, veldig viktig! Den var utrolig sterk lesning for meg, den fikk meg faktisk til å gråte.. Kanskje nettopp fordi den er skrevet av en "utenforstående", en prest som aldri har mistet noe barn. At ett utenforstående menneske kan sette seg så mye inn hva en sorg innebærer, er utrolig rørende, inspirerende og fantastisk. Artikkelen anbefales virkelig! Noe til ettertanke.

Jeg vil avslutte med ett vers jeg fant på Englesiden for englemammaer og englepappaer (ett lukket forum):

"They say memories are golden
well maybe that is true.
I never wanted memories,
I only wanted you.
A million times I needed you,
a million times I cried.
If love alone could have saved you
you never would have died."

Dårlig matlyst, dårlig dag

Nå om dagen, så spiser jeg ikke med mindre jeg virkelig må. Jeg er så matlei, men er usikker på om det henger sammen med det som har skjedd. Mener å huske at jeg spiste helt normalt for over en måned siden...

Jeg spiser dersom noen andre har laget middag, men ellers orker jeg stort sett ikke. Hvis jeg kjenner at magen er sulten, går jeg til kjøleskapet eller matskapet, og dersom jeg da ikke finner noe som ser virkelig godt ut, dropper jeg hele måltidet.

Det er dager der jeg ikke har spist på over ett døgn... Dette er jo overhodet ikke sunt, men ingenting smaker godt lenger. Alt smaker bare... likt. Like stygt. Spiser til nød godteri, men kjøper i tilfelle sjelden selv. Da må jeg være virkelig deprimert og ha hatt en dårlig dag - og i så fall går det i Kvikk Lunsj og sjokolade med marsipan...

Jeg som brukte å være så sunn.

I dag har jeg forresten hatt en til dels tung dag, er i Storfjord. Ikke at jeg ikke trives her, og ikke at det ikke er godt å se familien, for det er det jo! Men det er bare...lite å gjøre.

Tøff dag...

Det var vanskeligere å komme tilbake på hudavdelingen i dag og ta fatt på hverdagslivet enn det jeg hadde trodd. I utgangspunktet tenkte jeg at det måtte være ganske greit å starte i behandling igjen på sykehuset og møte igjen sykepleierne. De vet jo hva som har skjedd, jeg ville slippe å fortelle de det. Men det ble vanskelig allikevel...

Det første som skjedde da jeg gikk inn døren til hudavdelingen, var at jeg møtte en lege som har behandlet meg, og hun så overrasket på meg: "Har du født?" Jeg sendte henne ett usikkert blikk, og et mildt og sørgmodig smil: "Vel, jo.. Men.. Det gikk ikke så bra..." Hun fikk ett trist uttrykk i øynene, og sa: "Åhh, det gjorde ikke det nei.." Så ble hun tilsnakket eller noe, tror jeg, og gikk videre. Dette var jeg mer eller mindre takknemlig for, fikk jo helt kald følelse i kroppen av å snakke om det. Så da jeg gikk videre innover i avdelingen, var jeg kjempenervøs.

Adventslysene streiker...

Ja, det høres kanskje rart ut, adventslys som streiker, men det er faktisk sant. Både nr 1 og 2 har "sluttet å virke". Jeg tror de forstod hvor lite vi egentlig brydde oss om å vente på julen. Kai mente det kom av at lysene stod så tett at det rant stearin fra det ene lyset, oppi det andre, og da ble veika druknet i stearin. Veldig logisk egentlig, men jeg vil ikke være logisk, så i mine tanker, så har adventslysene våre forstått at vi ikke bryr oss! *Trassig*

Forresten tok jeg til vett i dag og handlet noen julegaver i hvert fall, til de nærmeste, også ringte jeg til hudavdelingen hvor jeg avbrøt behandlingen ganske brått for en måned siden, pga det dere vet... Men jeg har nå funnet ut at jeg trenger behandlingen. Hvis jeg venter særlig lenger, vil jeg bare slite enda mer med helsa, og det er noe jeg absolutt ikke trenger akkurat nå altså... Begynner trolig med kaliumpermanganat-bad i morgen. Har forresten inntrykk av at ingen behandling hjelper på eksemen lenger, gikk til og med på apocillin (antibiotika) for brystbetennelsen for litt siden, men det hjalp ikke mye på eksemet altså. Kanskje det rett og slett var fordi brystbetennelsen var såpass kraftig som den var. Det positive er imidlertidig at kløen iallfall har tatt av en del etter avsluttet svangerskap. Også sluttet jeg i tillegg med en forferdelig uvane, som jeg ikke turte innrømme før mange før etter svangerskapet... Siden jeg mens jeg var gravid, var redd for at uvanen ikke ville gå over, og det ville jo være megaflaut hvis noen spurte meg: "Nå, har du sluttet å spise det grove dasspapiret?"

(Ja, litt humor, dere har lov til å le...)

Babyen er våken..

Babyen er våken. Jeg er våken.
Ingen av oss bør være våkne.

Men vi er det likevel.

Jeg får ikke sove. Eksemen plager meg. Jeg blir varm og klam og kløete, enda jeg har på en vifte som peker rett på meg. Min elskede Kai Håvard er ikke her og holder rundt meg, og jeg kan ikke holde rundt han. Det bruker å være en god distraksjon, og med en gang han er der, sover jeg som en stein.