Nydelig gravsten på plass ♥

Føler at dette innlegget er litt rotete, men men...

Nordlys, nattehimmel, blomster og Linnea Aurora ♥

På lørdag dro jeg og min kjære for å rydde graven til gravstenen skulle komme opp, men til vår forbauselse var stenen allerede montert da vi kom fram. Jeg tenkte på veien dit "tenk om han allerede har satt den opp?", men slo det fra meg fordi jeg hadde jo sagt ifra at vi ville være der når det skjedde.

Jeg fikk mistanke allerede da vi kom med bussen (om at stenen var på plass), for vi kan se

Å gjenoppleve minner

I går ble en tøff dag for meg. Jeg sitter enda med en klump i halsen. For i går skulle vi i møte med sykehuspresten for å snakke om minnestund. Jeg hadde forberedt meg mentalt på å snakke om dette, jeg så fram til det, - til å få klarhet i ting og begynne å planlegge.

Min kjære og jeg dro altså til sykehuset, men jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle møte hen. Hadde innbilt meg at det var på sosinomavdelingen, men fant ut at det kanskje ikke stemte, så jeg forsøkte å ringe til sykehuspresten. Han svarte ikke, - derimot svarte en annen dame som forsøkte å finne ut av hvor presten var, siden han hadde sperret telefonen for innkommende anrop fram til kl. 15.

Mens jeg snakket i telefonen, fant min kjære ut at vi skulle ta heisen ned til sykehuskapellet, - prestekontoret måtte jo være der. Da vi kom ned dit, fant damen i tlf akkurat ut at presten var værfast på Svalbard. I samme øyeblikk oppdaget kjæresten min en lapp på døra til prestens kontor, hvor det stod at han var bortreist.

Da jeg hadde lagt på og skjønte at vi ikke skulle få planlegge minnestund allikevel, begynte tårene å renne. Jeg ble vel så skuffet. I tillegg var jeg ikke mentalt forberedt på å være i nærheten av sykehuskapellet igjen. Sykehuskapellet hvor vi besøkte datteren vår. Alle

Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de

På denne merkelige dag, er jeg fjern

I dag har jeg en merkelig dag. Jeg er ikke meg selv - skulle til å si "overhodet" - men det ville være å lyve, for litt meg selv er jeg jo. Innimellom. Akkurat nå for eksempel.

Det har seg sånn at jeg er ganske borte i dag, jeg gjør ting, slik som Connie ville ha gjort. Vel, i hvert fall nesten. Jeg tok bussen til byen, og gikk inn på Kaigata legekontor hvor jeg endte opp med å fortelle en lege om at jeg klarer å gjøre min egne ting, men jeg greier for tiden ikke å gjøre ting der jeg må forholde meg til andre, for da føler jeg plutselig at det kreves så mye av meg. Nå til dags så kreves det et tonn krefter hos meg bare for å gå en tur.

Jeg ordnet meg en sykemelding med sykemeldingsgrunnlaget "Psykisk ubalanse situasjonsbetinget" og "Eksem atopisk". Det er første gang "Psykisk ubalanse" har stått som grunnlag og diagnose hos meg i tillegg til eksemen. Jeg ble nesten litt sjokkert.

I kveld danser Linnea

I kveld danser Linnea fordi mamma er glad. Jeg liker iallfall å tenke at det er sånn, når jeg ser nordlyset legge seg over en vindstille Tromsø by. Himmelen er fin og klar, luften frisk. Det er slike dager, som er gode dager, når jeg kan være lenge ute med en god venninne, uten å bli helt frossen. Når jeg kommer inn etter en lang dag og synes hjemmet er koselig, selv om det er litt rotete. Jeg får lyst til å sette meg ned med en varm kopp kakao, stearinlys, en god bok og følelsen av datteren min som våker over meg, og over pappa på andre siden av vannet. Hun knytter oss sammen, vi kan se henne fra hver vår plass. Jeg skal derfor nå tenne ett lys for henne, og håpe at hun ser det fra der hun er, og skjønne at jeg tenker på henne. For ikke vet jeg, om hun kan lese tankene mine.

Redd

Jeg kom på noe. I går satt vi på bussen fra kirken, på nest-bakerste rad og pratet med ei vi kjenner som satt bak oss igjen. Plutselig skjedde det noe, ett slags svakt støt, og bussen stoppet brått i en liten nedoverbakke i en sving. Folk begynte å se bakover og mumle. Jeg kjente redselen stige da venninnen vår strakte hals for å se ut av bakvinduet. Etter at vi mistet Linnea, ble jeg livredd for at sjåføren skulle ha kjørt over noen, jeg satt i en salgs transe og fikk alle mulige rare bilder i hodet, var på grensen til panikk. Da jeg fikk høre at bussjåføren hadde tatt speilet på bilen til noen, skyllet lettelsen gjennom meg og jeg mumlet; "åhh, takk Gud at det ikke var verre..."

Slik ville jeg aldri ha reagert før. Tanken at han skulle ha kjørt over noen, ville nok ikke ha slått meg en gang hvis ikke vi hadde mistet Linnea. Ironien er jo det at vi ikke ville vært på den bussen hvis vi ikke mistet Linnea, siden nettopp det å tenne lys på graven, var grunnen til at vi var på den bussen.

Skisse til gravstein... Nedsnødd gravplass...

Nå har jeg endelig summet meg til å tegne en kullstiftskisse av gravsteinen vi har tenkt ut. Jeg håper bare det lar seg gjøre, uten at det blir for dyrt..

Her er ett bilde av skissen:

Det grønne på toppen skal symbolisere nordlys, og utskjæringen i høyre hjørne blomsten linnea borealis. Blomsten skal være lilla. Nederst i venstre hjørne; avtrykk av hendene og føttene til Linnea. Gravsteinen ser halvveis ut som ett hjerte.

Vi skal også ha med ett vers om nordlys og blomster som vinker til oss, men har ikke helt bestemt hvordan verset skal være enda. Det originale verset virker litt langt.

Sendte en e-post nettopp til IMI begravelsesbyrå, og ba de om å sette opp ett møte slik at vi kan snakke om gravstein. Håper vi får det slik vi ønsker. Jeg har noen andre ideer også, men i første omgang

Videre med Linneas minne

(Dikt: Connie, foto: Viveka, redigering: Lynn Helen) Klikk på bildet for å se større!

Dette er noe jeg overhodet ikke har skrevet om før, men for å vise fram sorgen min, påvirke andre og dele følelser, så meldte jeg på følgende til UKM (Ungdommens kulturmønstring) i Storfjord; bildet med diktet "I våre hjerter, i våre sinn" fra begravelsen og en liten diktsamling til Linnea, der både jeg og venninner har skrevet dikt. Vi er flere som deltar med bildet, siden flere har bidratt til innholdet. Litt lenger ned i innlegget kommer bilder av diktheftet.

En liten gåtur i solen - uten min lille engel...

Foto: Anita Knutsen, fotograf
Sjekk ut fotobloggen hennes!

Her om dagen jaget jeg solen, men rakk akkurat ikke å få den med meg. Nettopp fordi jeg sover så lenge som jeg gjør om dagen.

I dag var jeg oppe litt tidligere, så ut av vinduet. Det var overskyet, kanskje ett hint av sollys på et par av bygningene på andre siden av vannet.

Jeg satt og jobbet med nødvendig filmarbeid på maskinen, da kjæresten plutselig utbrøt: "Se! Sol!" Jeg snudde meg og så ut av vinduet, og det første jeg gjorde var å hive på meg yttertøy og få kjæresten med meg ut i solen og på butikken.

Vi bor sånn til at solen akkurat ikke treffer huset på denne tiden av året, og da vi kom ut, måtte jeg bare passe på å kommentere at - nå var jeg i solen! Nå så jeg solen for første gang på lenge. Og det føltes utrolig deilig.

Men både da jeg jaget solen den dagen, og da jeg endelig så solen i dag, ønsket jeg at jeg kunne trille tur med jentungen min i det deilige været. Det er blitt vemodig for meg å se solen nå. Jeg hadde gledet meg sånn til å trille turer med vognen, vise fram jenta mi til verden. Bare gå i byen, eller utenfor her. Og når sommeren nærmet seg skulle vi sitte i kirkeparken med andre mødre. Jeg skulle bli kjent med nye mennesker gjennom å ha ett barn, vi skulle prate og barna våre skulle etterhvert leke med hverandre og spise is sammen.

Ingenting er slik det skal være.

 

Helgens lille traumatiske opplevelse

På lørdag skulle jeg og min kjære inn til byen. På vei til bussen passerer vi ett par med en liten jente i kanskje 1-2 års alderen på slep. Det vil si, de gikk vel tur (ja, uten vogn). Jeg beundrer den lille og kommenterer at småbarn som nettopp har lært seg å gå, vagger akkurat som E.T. Det er jo så morsomt. Man ser hvor Steven Spielberg har inspirasjonen sin ifra...

Idet vi passerer, viser det seg at vi vet hvem de er, så vi hilser.

Når vi har nådd fram til busstoppet, passerer den lille familien - jentungen går bakerst, moren et stykke foran, og faren rett foran ungen. Akkurat i det han ser framover, ser jeg at jentungen begynner å svinge ut mot