Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de

Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.

Drømmen om det som skulle vært + bilder

Dagene går, og tankene om Linnea er der hele tiden nå. Klarer ikke slippe de, ikke en dag, ikke en time, ikke ett minutt, ikke ett sekund... Jeg vet at overalt der ute i verden, sitter det lykkelige mødre med vakre små babyer, og barn som vokser opp... Og alt jeg sitter igjen med er en lusen hårlokk, ett par hånd og fotavtrykk, og rundt 800 bilder i påminnelse om hva som skulle ha vært. Lykkelige gravidebilder, ett ulykkelig gravidebilde, nyfødtbilder, både fine, såre og sterke, bilder fra sykehusbesøk - veldig sterke -, bilder fra begravelsen og Linneasouvenirer...

Dikt og minner, minnet om hvordan det var å stryke henne over håret, kjenne den kalde hånden rundt fingeren min, det er som brent fast i hukommelsen, når jeg lukker øynene, kan jeg nærmest føle hennes kulde, hennes glatte hud og hår, hennes myke hender.

Men det er alt jeg har. Jeg må gjenoppleve disse minnene hele tiden, og får ikke mulighet til å skape nye, føle hennes nærhet på ordentlig, kjenne hennes varme... Det nærmeste jeg kommer mitt første barn, er å føle på disse minnene, og å se på en liten hårlokk... En hårlokk jeg ikke kan holde mellom fingrene, for den er teipet fast. Skulle ønske jeg kunne kjenne på den, men jeg vil ikke ta bort teipen og risikere å miste deler av Linnea på gulvet, for at det så skal forsvinne i støvsugeren.. Nei, aldri.

Her kommer noen bilder som forteller litt av historien... Følte for å dele dem.

  Et forelsket par, uvitende om fremtiden...

JEG VIL BARE DØØØ..... (endret!)

Dette innlegget er endret litt, av personlige grunner, men jeg får meg ikke til å slette det på grunn av alle de fine kommentarene under... Tanker om at jeg ikke vil leve, har kommet og gått etter at vi mistet Linnea, bare så det er sagt, det jeg har skrevet under her, har utrolig mange grunner, og noen ganger er det triggere som utløser sterke følelser, slik som disse. Nå skal det sies at det er min egen feil, det som skjedde da jeg skrev dette innlegget, men det er noe jeg ikke vil gå nærmere innpå. Kommentarene under, er kommentarer jeg vil komme til å lese gjennom igjen og igjen, for å minne meg på hvor heldig jeg er som har så fantastiske mennesker i livet mitt.



Linnea, mamma skulle ønske hun var hos deg nå.
Savner deg så skrekkelig. Hva har jeg å leve for uten deg?
Livet er altfor hardt. Hva er vitsen i det hele tatt....
Vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Tårer og snørr triller her. Vil ikke leve mer.
Jeg vil dø, sier jeg, DØØ!!! Jeg vil til Linnea min, der jeg hører hjemme, sammen med min vakre datter....

Linneaaaa miiin.... Mamma elsker deg. Skulle ønske jeg kunne komme etter deg dit du er nå!!! <3<3<3<3