Oppdatert 23.08.2011: Jeg BRYR meg ikke om at dere ikke kommenterer kunstbloggen min, jeg HAR troa på meg selv, jeg klarer meg alltids. Hadde bare en dårlig dag da jeg skrev det originale innlegget.
Oppdatert 09.08.2011: Jeg vurderte å slette dette innlegget, inntil jeg så kommentarene under. Jeg er ikke den som lar meg kue, så da lar det stå inntil videre. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ville slette dette, var at jeg ikke følte at jeg fikk fram det jeg ville. Ofte bruker jeg å skrive enda et innlegg om samme tema dagen etter for å understreke poengene mine bedre, da jeg føler at noen kanskje tror at det jeg skriver om er 10 ganger verre enn det det egentlig er, og at jeg ikke eier selvinnsikt overhodet (det beviser vel gjerne kommentarene under her). Jeg trenger å resonnere og reflektere rundt noe ved å skrive, det er terapi for meg - ofte må jeg skrive om noe flere ganger før jeg greier å sette fullstendig ord på det jeg mener. Jeg har i ettertid tenkt over andre måter jeg kunne ordlegge meg bedre på i dette innlegget. Men gjort er gjort, og jeg orker ikke fikse, så les i vei, men vennligst ikke kom med personangrep og angrep på min psyke, eller analyse av min psyke. Det er det siste jeg trenger. Og såkalte "oppvekkere" - vel, det tar jeg kun imot fra mine nærmeste, for de vet hvor stor selvinnsikt jeg faktisk har (og om man har lest hele bloggen min, burde man også vite at jeg har stor selvinnsikt, ikke uttal dere om noe eller noen dere ikke vet noe om). Slike "oppvekkere" blir bare fornærmende når det kommer fra andre, det blir bare opprivende. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre, og jeg er ikke den som gir opp. Jeg hadde bare en dårlig dag, men den skal jeg skrive om senere. Inntil mandagen hadde jeg faktisk en veldig bra og positiv uke.
Jeg kjenner jeg begynner å miste troa på meg selv, innenfor kunstens verden. Jeg la ut disse maleriene som jeg følte var mitt "gjennombrudd" ( i gåseøyne, et personlig gjennombrudd, jeg føler at jeg begynner å oppnå originalitet, det er det jeg mener) på en måte - dvs. starten på noe spesielt, en egen stil, noe som folk liker, eller blir provosert av, eller sjokkert over (kanskje ikke helt sjokkert, føler ikke selv at disse maleriene er såå ille, men det kommer jo an på øyet som ser). Disse maleriene er viktige for meg, basert på en personlig opplevelse, nemlig tapet av datteren min. De viser mine følelser og tanker, en vrede mot Gud. De er malt i sorg og desperasjon, og når resultatet selv da ikke blir godt nok til at folk vil kommentere (andre enn nærmeste venner og familie selvfølgelig, for det har lett for å bli falskt), da føler jeg meg mislykket.
Så som sagt merker jeg jo at jeg får meeeget lite kommentarer, blir like deprimert hver gang jeg klikker meg inn både her, og på kunstbloggen min og ser at det ikke er noen nye kommentarer. Angrer nesten på at jeg la ut dette maleriet, for har vært skeptisk til å legge det ut tidligere, og nå får jeg nesten ingen reaksjoner en gang, enda jeg oppmuntrer til kommentarer på blogginnlegget.
Jeg forsøker jo å etablere meg som kunstner, men det er nok en tung vei å gå. Jeg kjenner
Oppdatert 09.08.2011: Jeg vurderte å slette dette innlegget, inntil jeg så kommentarene under. Jeg er ikke den som lar meg kue, så da lar det stå inntil videre. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ville slette dette, var at jeg ikke følte at jeg fikk fram det jeg ville. Ofte bruker jeg å skrive enda et innlegg om samme tema dagen etter for å understreke poengene mine bedre, da jeg føler at noen kanskje tror at det jeg skriver om er 10 ganger verre enn det det egentlig er, og at jeg ikke eier selvinnsikt overhodet (det beviser vel gjerne kommentarene under her). Jeg trenger å resonnere og reflektere rundt noe ved å skrive, det er terapi for meg - ofte må jeg skrive om noe flere ganger før jeg greier å sette fullstendig ord på det jeg mener. Jeg har i ettertid tenkt over andre måter jeg kunne ordlegge meg bedre på i dette innlegget. Men gjort er gjort, og jeg orker ikke fikse, så les i vei, men vennligst ikke kom med personangrep og angrep på min psyke, eller analyse av min psyke. Det er det siste jeg trenger. Og såkalte "oppvekkere" - vel, det tar jeg kun imot fra mine nærmeste, for de vet hvor stor selvinnsikt jeg faktisk har (og om man har lest hele bloggen min, burde man også vite at jeg har stor selvinnsikt, ikke uttal dere om noe eller noen dere ikke vet noe om). Slike "oppvekkere" blir bare fornærmende når det kommer fra andre, det blir bare opprivende. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre, og jeg er ikke den som gir opp. Jeg hadde bare en dårlig dag, men den skal jeg skrive om senere. Inntil mandagen hadde jeg faktisk en veldig bra og positiv uke.
Jeg kjenner jeg begynner å miste troa på meg selv, innenfor kunstens verden. Jeg la ut disse maleriene som jeg følte var mitt "gjennombrudd" ( i gåseøyne, et personlig gjennombrudd, jeg føler at jeg begynner å oppnå originalitet, det er det jeg mener) på en måte - dvs. starten på noe spesielt, en egen stil, noe som folk liker, eller blir provosert av, eller sjokkert over (kanskje ikke helt sjokkert, føler ikke selv at disse maleriene er såå ille, men det kommer jo an på øyet som ser). Disse maleriene er viktige for meg, basert på en personlig opplevelse, nemlig tapet av datteren min. De viser mine følelser og tanker, en vrede mot Gud. De er malt i sorg og desperasjon, og når resultatet selv da ikke blir godt nok til at folk vil kommentere (andre enn nærmeste venner og familie selvfølgelig, for det har lett for å bli falskt), da føler jeg meg mislykket.
Så som sagt merker jeg jo at jeg får meeeget lite kommentarer, blir like deprimert hver gang jeg klikker meg inn både her, og på kunstbloggen min og ser at det ikke er noen nye kommentarer. Angrer nesten på at jeg la ut dette maleriet, for har vært skeptisk til å legge det ut tidligere, og nå får jeg nesten ingen reaksjoner en gang, enda jeg oppmuntrer til kommentarer på blogginnlegget.
Jeg forsøker jo å etablere meg som kunstner, men det er nok en tung vei å gå. Jeg kjenner
