Redd

Jeg kom på noe. I går satt vi på bussen fra kirken, på nest-bakerste rad og pratet med ei vi kjenner som satt bak oss igjen. Plutselig skjedde det noe, ett slags svakt støt, og bussen stoppet brått i en liten nedoverbakke i en sving. Folk begynte å se bakover og mumle. Jeg kjente redselen stige da venninnen vår strakte hals for å se ut av bakvinduet. Etter at vi mistet Linnea, ble jeg livredd for at sjåføren skulle ha kjørt over noen, jeg satt i en salgs transe og fikk alle mulige rare bilder i hodet, var på grensen til panikk. Da jeg fikk høre at bussjåføren hadde tatt speilet på bilen til noen, skyllet lettelsen gjennom meg og jeg mumlet; "åhh, takk Gud at det ikke var verre..."

Slik ville jeg aldri ha reagert før. Tanken at han skulle ha kjørt over noen, ville nok ikke ha slått meg en gang hvis ikke vi hadde mistet Linnea. Ironien er jo det at vi ikke ville vært på den bussen hvis vi ikke mistet Linnea, siden nettopp det å tenne lys på graven, var grunnen til at vi var på den bussen.

Helgens lille traumatiske opplevelse

På lørdag skulle jeg og min kjære inn til byen. På vei til bussen passerer vi ett par med en liten jente i kanskje 1-2 års alderen på slep. Det vil si, de gikk vel tur (ja, uten vogn). Jeg beundrer den lille og kommenterer at småbarn som nettopp har lært seg å gå, vagger akkurat som E.T. Det er jo så morsomt. Man ser hvor Steven Spielberg har inspirasjonen sin ifra...

Idet vi passerer, viser det seg at vi vet hvem de er, så vi hilser.

Når vi har nådd fram til busstoppet, passerer den lille familien - jentungen går bakerst, moren et stykke foran, og faren rett foran ungen. Akkurat i det han ser framover, ser jeg at jentungen begynner å svinge ut mot

Å nei... Nei, nei, nei!

Nei! Det kan ikke være sant... Nei, nei, nei, jeg nekter å tro det.. Jeg nekter å tro at jeg har mistet den! Den er borte! Den lille rosa pusestrikken jeg har hatt rundt armen helt siden vi leverte babyen tilbake på sykehuset, er ikke få finne noe sted her! Jeg kan ikke fatte det. Hun hadde den rundt armen, men jeg tok den av og beholdt den selv, så fikk hun den andre.. Og nå er denne borte! Jenta mi har jo hatt den på seg... Hvordan kan jeg miste den?? Det siste jeg husker, er at jeg tok den av meg en gang jeg skulle smøre armene mine, og da mener jeg at jeg var på tur å legge meg eller satt ved PC-en. Etter det husker jeg ikke mer. Kan heller ikke huske at jeg har hatt den med på sykehuset når jeg har vært der.. Jeg må jo ha gått i flere dager uten strikken uten å merke det. Hvordan har jeg greid noe sånt?? :-(

Sosionomen ringte forresten nettopp, og jeg ble bare så lettet! Lille jenta vår ligger hel nede i kisten sin, hun har fått med seg alt som tilhører henne. Takk, Gud, nå ble jeg lettet!

Men HVOR er strikken????
Alltid skal det være noe...