Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de

Dødt barn i magen...

Nå er jeg tilbake, klarte ikke holde kjeft mer enn ei uke... Har så masse tanker, og her kommer dagens klage og syteinnlegg. Bær over med meg, denne bloggen er tross alt en syteblogg..

Tenk at jeg gikk rundt i hele to dager med et dødt barn i magen, et dødt barn i magen?! Også offentlig! Jeg levde som normalt i to dager med et dødt barn i magen; handlet i byen, snakket med folk, tok bussen fram og tilbake, lagde middag, snakket med kjæresten og hadde det gøy, dusjet, stelte meg som normalt og la meg som normalt. Hvordan er det

Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.

Verden føles annerledes..

Verden føles så forandret.. Så..  Annerledes... Og egentlig så er det bare jeg som har oppdaget nye sider ved livet, vonde sider. Men det har også fått meg til å sette mye større pris på livet og de virkelige gledene som er - jeg merker at jeg blir virkelig sint om noen for eksempel sier at de hater noen uten videre, alle har rett til å leve. Man kan ikke bare hate noen liksom. Alle er mennesker, og jeg tror det bor noe godt i stort sett alle. Livet er for dyrebart til å gå rundt og hate noen. Er det noen som irriterer deg med småting, må du ikke si at du hater de - for å kunne si noe slikt, så må de jo virkelig ha gjort deg noe? Noe ille? Likeså tåler jeg ikke å lese at folk hater filleting heller. Som "hater skolen", "hater lekser".. Hater, hater, hater... Husk på at "hater" er et veldig sterkt ord! For alle disse tingene man sier man hater, er jo på sin måte nødvendig for at livet skal gå framover, at ting ikke skal stoppe opp. Alt er med på å forme oss som individer, og det skal vi egentlig sette pris på - de vonde opplevelsene våre burde gjøre oss til bedre mennesker - for man kan alltid bli bedre. Og uansett hva som skjer, må vi leve videre, og la fortid være fortid, nåtid være nåtid, og fremtid være fremtid. Selvfølgelig kan dette være lettere sagt enn gjort. Det har jo jeg fått erfare...

Dette er forsåvidt et syn jeg egentlig alltid har hatt på livet, man kan ikke bare hate noen uten videre, men jeg har aldri liksom tenkt på det. Det er først nå jeg gjør det, tidligere har det vært mer fornuft, kan du si, nå går jeg mye dypere i det...

Vi er tross alt heldige som har livet i behold, og da er det utrolig synd med disse blærete folkene som kan få seg til å rakke ned på flinke mennesker, eller til og med skrive stygge kommentarer på "R.I.P"-videoer. Ja, for det har jeg faktisk sett. Skal ikke dra fram noen eksempler, hvis menneskene som skrev det kommer til å lese dette, føler de seg sikkert bare beæret over at noen helt fremmede husker kommentarene deres.  Når de først får seg til å skrive noe slikt, tror jeg ikke de menneskene eier noe særlig samvittighet heller, og da har det ingen hensikt å vise at jeg husker det som ble skrevet. Så nå kan dere jo lure på hvem dere er, dere som ikke setter pris på livet, og som heller ikke blir satt pris på når dere gjør slikt. Respektløse fjols.