Linnea Aurora sine ultralydbilder ♥

Jeg har endelig (!!) fått scannet inn Linnea sine ultralydbilder fra 14. juli 2010. Gode minner ♥ Bildene er hentet fra minneboken hennes. Klikk på bildene for å se større. (Klikk på "les mer" for flere bilder)

TIL LINNEA AURORA

Vi ventet og kjente

på livet der inne

Han spilte gitar

og du hørte meg synge

Det kriblet og kilte

Du danset - jeg lo

Hvem er du, vennen?

Hva skal bli av deg, tro?

Dine armer rundt halsen,

vi gledet oss vilt!

Men først skal du ammes,

og vokse deg til.

Du lekte og sparket,

og alt var helt topp!

Men så sist november,

da stoppet alt opp...

Hvor tok du veien,

vår elskede venn?

Vi ventet så lenge,

ville gi deg en klem!

Alt står så stille,

tida ubegripelig lang.

Er du vår unge?

Var du her noen gang?

Hva var det som hendte?

Hvor ble du av?

Så full av spørsmål,

kan vi få svar..?



Hilsen 
mamma og pappa

Tegning av Linnea Aurora

Jeg skrev tidligere om at da jeg var i Trondheim på UKM, begynte jeg på en tegning av Linneaen min. Den er enda ikke ferdig, men har et så sterkt behov for å vise fram jenta mi, at jeg klarer ikke dy meg. Så her kommer den foreløpige tegningen - føler at det er tryggere å vise henne fram på en tegning enn de ekte bildene (pga. av omstendighetene), så slik ser hun altså ut, er hun ikke aldeles nydelig?

 

Tenk at dette er min vakre lille datter!

Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.

Drømmen om det som skulle vært + bilder

Dagene går, og tankene om Linnea er der hele tiden nå. Klarer ikke slippe de, ikke en dag, ikke en time, ikke ett minutt, ikke ett sekund... Jeg vet at overalt der ute i verden, sitter det lykkelige mødre med vakre små babyer, og barn som vokser opp... Og alt jeg sitter igjen med er en lusen hårlokk, ett par hånd og fotavtrykk, og rundt 800 bilder i påminnelse om hva som skulle ha vært. Lykkelige gravidebilder, ett ulykkelig gravidebilde, nyfødtbilder, både fine, såre og sterke, bilder fra sykehusbesøk - veldig sterke -, bilder fra begravelsen og Linneasouvenirer...

Dikt og minner, minnet om hvordan det var å stryke henne over håret, kjenne den kalde hånden rundt fingeren min, det er som brent fast i hukommelsen, når jeg lukker øynene, kan jeg nærmest føle hennes kulde, hennes glatte hud og hår, hennes myke hender.

Men det er alt jeg har. Jeg må gjenoppleve disse minnene hele tiden, og får ikke mulighet til å skape nye, føle hennes nærhet på ordentlig, kjenne hennes varme... Det nærmeste jeg kommer mitt første barn, er å føle på disse minnene, og å se på en liten hårlokk... En hårlokk jeg ikke kan holde mellom fingrene, for den er teipet fast. Skulle ønske jeg kunne kjenne på den, men jeg vil ikke ta bort teipen og risikere å miste deler av Linnea på gulvet, for at det så skal forsvinne i støvsugeren.. Nei, aldri.

Her kommer noen bilder som forteller litt av historien... Følte for å dele dem.

  Et forelsket par, uvitende om fremtiden...

Borte

Har så mye jeg skulle ha gjort, men akkurat nå mista jeg "gjøre-lysta". Har bare lyst til å legge meg og sove. Eventuelt legge meg og se på film. Men da blir jo ingenting gjort. Og jeg får så dårlig samvittighet. Og dessuten er viktige eiendeler borte. Noe viktig film som jeg har bruk for, og dessuten strikken lillejenta mi hadde rundt armen, som jeg hadde tenkt til å gå med rundt armen liksom resten av livet... Bare borte. Det var jo vår felles eiendel som bringer oss sammen, hun har den andre strikken i settet rundt armen... Også er min borte. BARE BORTE. Hvordan er det mulig? Har noen funnet en rosa pusestrikk mens de har labbet rundt i Tromsø? På Jekta? På bussen, rute 24, 28, 26? I sentrum? I Tromsdalen? På Coop Prix? Pyramiden?

Alt blir bare borte for tiden. Film. Øredobber. Ting. Strikken til Linnea. Linnea.
Hvorfor er du borte, Linnea? HVORFOR MÅTTE DU BARE BLI BORTE? Vel, teknisk er du jo ikke helt borte, men du er likevel borte på en måte. Borte. BARE BORTE.... Har mest lyst til å gråte akkurat nå.

 

Julegaven

Sitter her og tenker tilbake på julaften, og den eneste julegaven Linnea fikk. Den eneste hun noensinne rakk å få, knapt det, hun var jo ikke i live, i stand til å være fullstendig tilstede når den ble åpnet. Under påkledningen og nedleggelsen i kisten, hadde vi med oss gaven, og det var med vemod vi åpnet den, både pga omstendighetene, og fordi det ikke var i anledning julaften. Vi pakket den forsiktig opp, for å bevare

Gravide damer... Linnea har fått ny lykt på hvilestedet sitt :)

Alle blir gravide rundt meg for tiden.. Jeg verker sånn etter å prøve igjen, men enn om vi tør. Tror vi er like usikre begge to.. Kanskje best å la være når vi er så usikre.

Uansett, fikk tent to lys på graven i dag. Helle, moren til Kai var så snill å kjøpe en hvit lykt på stang til Linnea sitt hvilested. Så når har vi to lykter, og skal skaffe stang med krok til den andre mot sommeren :)
Helle kjørte oss til graven, og vi hadde med spade slik at vi fikk spadd vekk en del snø, graven var helt nedsnødd. Dessverre hadde lokket på det forrige lyset jeg tente, blåst av og lyset hadde slukket :(
Vi fant ikke lokket, så jeg har med lyset hjem, det var nedsnødd inni uansett.

Her er ett bilde fra da vi tente lys i dag:

 

Joda, ble en fin julaften tross alt

Joda, det ble en fin julaften tross alt. Med noen morsomme brødre som var til å le seg skakk av!

Også fikk jeg den fineste filmen hos søsteren min! En mimrevideo fra barndommen. (Se filmen her; Connie & Lynn's barndom) Åh, Gud, den var herlig, den skulle minne meg på at jeg har en søster som er glad i meg, selv om vi har sklidd litt fra hverandre.. Min kjære lillesøster <3 Jeg er glad i deg også! Alltid!

En vanskelig julekonsert, og et mareritt

(Foto: Hanna Olsen, blogg her)

Jul, jul, jul og atter jul! Det er skikkelig ikke jul i år. Jula er bare... ingenting. Skikkelig ingenting. Jeg blir sprø av alt snakket om julefred og julestemning, og "jeg ønsker meg en ordentlig jul"... Ja, var på Jardars julekonsert i går på Kulturhuset, ikke at det var noe galt med selve konserten, snarere tvert i mot! Men jeg var i utgangspunktet skeptisk til å dra, føler liksom ikke at det er tida for moro. Sitte der og vite at alle rundt meg koser seg og gleder seg over jula liksom (eller, hva vet jeg egentlig om det, noen kan jo ha hatt det som meg). Jeg tenkte at det skulle sikkert gå fint, hvor ille kunne det bli liksom? Vanligvis er jeg jo så glad i slike ting, så det kunne jo hende at det ville bli fint.

Men det ble egentlig ikke så fint. Jeg ble rett og slett trist av alt pratet om julestemning og at

Uten organer...

Nå finner jeg ut at jenta vår mest sannsynlig ble gravlagt uten enkelte indre organer... Som hjerte og hjerne... Det verker litt å tenke på... Hvorfor fikk ikke jeg informasjon om det? Kai visste tydeligvis hvordan en obduksjon foregår, men mente det var best å skåne meg for å lese om det. Han var redd det skulle gjøre for vondt for meg. Han mente det jo så klart godt, men det han kanskje ikke helt har forstått, er at jeg er en sterk person, man kan ikke holde sånt fra meg... Jeg går ikke under av den grunn... Og organene er en del av jenta mi di også.. Det plager meg at de skal være adskilt fra henne, og kanskje bare forsvinne uten at vi får vite noe som helst.. Ikke slo det meg at organer skulle fjernes fra datteren vår under obduksjon heller, de må visst ligge i en eller annen væske en stund... Lurer på hvor organene er nå.... Leste om noen som fikk begravet hjertet sammen med sønnen sin ett halvt år senere, men hjernen var allerede kremert uten at de hadde fått vite noe......

I dag er forresten termindagen vår... Det var i dag lille Linnea vår skulle ha kommet til verden.. Hun kom nesten en mnd for tidlig, og døde enda tidligere... Det blir mange vonde merkedager neste år :(

Når bevegelsene slutter...

Hånden til vår kjære datter... Her "holder" hun meg i hånden...

Da bevegelsene sluttet, ble jeg urolig og oppsøkte jordmor. Vi fikk beskjeden om at hjertet hennes av uviss grunn hadde stanset... Først klarte vi ikke reagere, trodde ikke det var sant. Og i neste vending, følte vi en øyeblikkelig sorg. Den minner på sin måte om kjærlighetssorg, nesten, synes jeg, bare at den er mye verre enn det...

Beinløs...

(Foto: Viveka Rudi Vågene, modell/redigering; Lynn Helen Brenna)

Har med bildene for å illustrere legger, og fordi jeg synes de er særdeles vakre (bildene altså, ikke leggene. Eller, leggene også da, men, haha xD)

Og i dag har jeg kun ett bein å gå på!

Før jeg la meg i går, sa jeg; "huff,  etter å ha gått så mye nå, kommer jeg vel til å våkne med krampe i leggen igjen i morgen" og det gikk troll i ord. Jeg våkna med smerterop pga krampe i leggen (og Kai merket det ikke en gang, tenk om det hadde vært rier, som han spådde med Tarot-kort at jeg skulle få i dag? :O Jeg tror forresten ikke på spådommen). Krampen satt i motsatt legg av sist gang, like ille var den, og den har nå forårsaket at jeg ikke klarer å gå!

Jeg som skulle på halloween-party på

Det klør, det klør, tiddelibom...

Fikk sovet i ca 2 timer, men ikke som en stein akkurat. Til slutt tok kløen overhånd, og jeg var lys våken, så jeg spratt i dusjen for å se om det hjalp. Så lenge jeg er oppe og driver med noe, er det lettere å ignorere kløen, men hvis jeg skal ligge i sengen og sove, så faller all konsentrasjonen på irritasjoner. Jeg sover for så vidt med støttestrømper om natten siden jeg er gravid, for å unngå å våkne med ekstreme krampetrekninger i leggene, men dette blir også klamt og et irritasjonsmoment. Jeg vurderte å klippe over føttene

Gravidebilder og graviditeten!

Nå er jeg altså gravid i 7ende mnd! Terminen er 11. desember! Under 2 mnd igjen! Tiden har flydd, og jeg har så vidt rukket å skrive om hvordan jeg har opplevd graviditeten på bloggen. Dessuten har jeg jo manglet egen PC. Kan jo skrive litt nå, når jeg legger ut bilder.

Den gravide heltinnen!

Den gravide damen tok bussen til Jekta i dag, og gikk ut derifra med ett stykk stellebord på ryggen! Hun gikk helt fra Polarsenteret til Giæverbukta bussterminal! Deretter tok hun bussen til Tromsdalen og gikk fra busstoppet og hjem! ALT DETTE, HELT ALENE! Er hun ikke sterk?!

Stellebordet ser dere på bildet. På bildene under, ser dere badekaret, og hvordan stellebordet ser ut når det er klappet sammen :-)
 

Uke 22!

På bildet ser dere meg med gravidemagen i uke 22 :D

Babyen er våken..

Babyen er våken. Jeg er våken.
Ingen av oss bør være våkne.

Men vi er det likevel.

Jeg får ikke sove. Eksemen plager meg. Jeg blir varm og klam og kløete, enda jeg har på en vifte som peker rett på meg. Min elskede Kai Håvard er ikke her og holder rundt meg, og jeg kan ikke holde rundt han. Det bruker å være en god distraksjon, og med en gang han er der, sover jeg som en stein.

Ultralyden! :D

Ja, da har vi endelig vært på ultralyd, det var så spennende, og gøy - en helt fantastisk opplevelse!
Skal fortelle litt om det,  bedre bilder kommer senere.. Fikk bare ett dårlig bilde før kameraet gikk strømtomt, hadde ikke scanner. Bildet skal iallfall forestille hodet fra siden. Hun har hånden for ansiktet.

Jeg har hatt vanskeligheter med å definere om det har vært bevegelser eller magetrøbbel jeg har kjent til tider, men etter ultralyden i dag, er det lettere. Det var så ufattelig moro å se ungen bevege seg samtidig som jeg kunne kjenne det på innsiden av magen! Da følte jeg liksom endelig at det er noe levende jeg bærer på.

Flyttet inn i ny leilighet!!

Ja, da har jeg altså flyttet inn i ny leilighet sammen med min kjære Kai Håvard! Det er så herlig! 
Det er en sokkelleilighet med beliggenhet i Tromsdalen. 40 kvm, om jeg husker rett. Stue/kjøkken, gang, bad, soverom og et kott. I tillegg har vi en utebod :D Nå skal vi søke boligstøtte. Håper det går bra.
Vi gleder oss noe enormt til desember og håper at alt er i orden da!
En venninne av Kai har tilbudt seg å gå sammen med noen venner og handle inn en "stoor" babygave! :D
Vi gleder oss masse, masse!

Han var bare så utrolig søt her ^^ Elsker deg<3


]-Contastic-[