2 måneder siden

I dette øyeblikk er det nøyaktig 2 måneder siden jeg var på vei til sykehuset for å finne ut om babyen min var i live, og helvetet startet...

Kan jo skrive litt om den dagen, for det har jeg ikke gjort enda..
Spill gjerne av sangen mens du leser dette innlegget.



Jeg var i 8nde mnd, nesten nøyaktig en måned til termin, som var 11. desember. Vi gledet oss sånn til å treffe babyen vår, det var jo bare en måned igjen! Så lenge vi hadde ventet, og så fort tiden likevel hadde gått.

Vi skulle få treffe henne snarere enn det vi hadde ventet... Men det ble slettes ikke den lykkelige situasjonen vi hadde sett for oss.

Døgnrytme og en samtale med legen

Sist gang skrev jeg at jeg må skjerpe døgrytmen, og nå tror jeg at det går :)
Er nemlig tilbake i byen nå, og samboeren har startet i lærlingeplassen sin (og han er så glad for å ha fått den jobben, det unner jeg ham!). Nå må han legge seg tidlig og stå opp tidlig 5 dager i uka, og jeg klarer jo ikke å sove uten ham, ikke tør jeg heller, får jo mareritt når jeg er alene, syns det er guffent med en gang han drar om morgenen, også er det jo så mørkt her nå i mørketiden.

I dag var jeg forresten ute før det ble lyst, og hjemme igjen før det ble mørkt! Og det ga

Uten livslyst

Jeg eier ikke livslyst for tiden, dvs. jeg kan ikke si at jeg ikke har livslyst "lenger", for da høres det ut som om jeg aldri vil få livslysten tilbake, for det vet jeg at vil. Altså få den tilbake. Men nå om dagene føles alt helt håpløst og meningsløst. Har for det meste bare holdt sengen fordi det har føltes tryggere. Da vet jeg at da vil jeg ligge der,  og det vil ikke skje noenting. Hvis jeg står opp, ender jeg med å sitte og gjøre meningsløse ting likevel, og håpe på å få gjort noe meningsfylt, og det slipper jeg å håpe på ved å holde sengen. Da vet jeg at det ikke vil skje noe meningsfylt uansett.

Er liksom det at alt er galt for tiden. Enten får jeg ikke sett de rette filmene, for det er ingen som vil se de filmene jeg har lyst til å se. Det høres egoistisk  ut, jeg vet det, men jeg mener det ikke sånn. Er bare det at jeg føler at det er meningsløst å se en film