Okay, her kommer ett litt opplysende innlegg;
Hvis dere leser noe dere føler er bekymringsfullt på bloggen min, så vær så snill, kommenter i innlegget istedet for å ringe meg eller gå til mammaen min eller pappaen min eller kjæresten min. Jeg foretrekker at bekymringer eller kommentarer til det jeg skriver, holdes her på bloggen (bloggen er åpen for at hvem som helst kan kommentere!), da kan jeg selv forklare senere hvorfor jeg skrev det jeg skrev og berolige. For øvrig er det ikke så mye å bekymre seg for - jeg kommer meg alltids på beina igjen, jeg har bare overveldende øyeblikk der jeg skriver "dumme" ting offentlig, men jeg klarer ikke la være, for jeg trenger tilbakemeldinger, ros, oppløftende ord, jeg trenger å vite at jeg ikke er unormal. Jeg trenger å høre det. Jeg er faktisk ikke unormal, men det kan føles sånn når jeg er blant folk som ikke har mistet barn. Noen ganger tar jeg meg i å tenke "skulle ønske alle hadde mistet ett barn, for da hadde jeg i det minste vært normal blant hvem som helst, og kunnet si hva jeg ville uten at det ble 'pinlig'. Uten å være midtpunkt. Uten at det ble like vemodig." Vemodig vil det jo være uansett. Men selvfølgelig unner jeg ingen å oppleve dette. Ikke i det hele tatt.
Hvis dere leser noe dere føler er bekymringsfullt på bloggen min, så vær så snill, kommenter i innlegget istedet for å ringe meg eller gå til mammaen min eller pappaen min eller kjæresten min. Jeg foretrekker at bekymringer eller kommentarer til det jeg skriver, holdes her på bloggen (bloggen er åpen for at hvem som helst kan kommentere!), da kan jeg selv forklare senere hvorfor jeg skrev det jeg skrev og berolige. For øvrig er det ikke så mye å bekymre seg for - jeg kommer meg alltids på beina igjen, jeg har bare overveldende øyeblikk der jeg skriver "dumme" ting offentlig, men jeg klarer ikke la være, for jeg trenger tilbakemeldinger, ros, oppløftende ord, jeg trenger å vite at jeg ikke er unormal. Jeg trenger å høre det. Jeg er faktisk ikke unormal, men det kan føles sånn når jeg er blant folk som ikke har mistet barn. Noen ganger tar jeg meg i å tenke "skulle ønske alle hadde mistet ett barn, for da hadde jeg i det minste vært normal blant hvem som helst, og kunnet si hva jeg ville uten at det ble 'pinlig'. Uten å være midtpunkt. Uten at det ble like vemodig." Vemodig vil det jo være uansett. Men selvfølgelig unner jeg ingen å oppleve dette. Ikke i det hele tatt.
