Linnea med åpne øyne

I natt drømte jeg at vi hadde bilder av Linnea der hun hadde åpne øyne, hun satt på fanget til en eller annen, jeg vet ikke hvem. Hun var død, men med åpne øyne. Øynene var blå og nydelige, ikke fulle av blod slik jeg husker dem fra virkeligheten. I drømmen var hun død, men hun så helt levende ut. Jeg satt og gjentok dette gang på gang: Hun ser jo helt levende ut! Så perfekt! Hvordan kunne hun død? Jeg husker at jeg også spurte noen: Ville ikke du tatt henne for å være levende på disse bildene hvis du ikke visste bedre?

Vi fikk aldri se øynene hennes. Aldri skal vi få se dem heller. Hvordan så de ut? Hvilken øyefarge skulle hun hatt? Grønn, slik som både meg og pappaen? Dette får jeg aldri vite.

Det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag var; hvordan kunne hun bare død? Hva døde

Det overnaturlige, det skremmende...

Jeg fikk ikke sove nå på morgenkvisten, så jeg har sittet og lest litt på gamle innlegg her på bloggen. Vil bare sitere meg selv fra et av dem, og komme med noen rare tanker rundt det;

"Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over..." 

 - Fra innlegget "Tøff dag", 14. des 2010

Kanskje skulle jeg tatt det som et tegn? Det faktum at Linnea ble så livlig på sykehuset? Jeg tenkte jo så klart at det var tilfeldig, men hvis hun har arvet mine merkelige evner (dette skal jeg gå nærmere inn på etterpå), så kan det fort være at det var av motvilje. Forstod hun hvor hun var? Hadde hun en forutanelse om framtiden? Visste hun hva som ville skje?

Dette høres kanskje usannsynlig ut, men les bare videre... Og dere vil sikkert ikke tro på mye av det jeg skriver, men jeg sverger på at hvert ord er sant.

Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;

Skulle ønske jeg kunne leve i en drøm

Hver eneste natt de siste par ukene, har jeg hatt masse drømmer. Jeg ser på de som drømmer med det samme jeg husker dem, men mareritt når jeg tenker over det, for det er så vondt å tenke på hvor fine drømmene var..

Det at jeg husker masse jeg har drømt, tilsier vel bare at jeg sover dårlig. De fleste drømmene, kobler jeg til Linnea Aurora. Jeg vil begynne med den utrolig såre drømmen jeg hadde i natt, det var så utrolig vondt å våkne fra den og oppdage at det bare var en drøm...

Jeg drømte at Linnea skulle begraves, et helt år etter at hun døde. Det var en tung stemning i kirken, masse lys var tent, og det var veldig pent der. Blomster overalt, og fargene fra bildet til venstre fylte rommet. Da jeg skulle til å begynne å lese opp noen minneord, hørte jeg en underlig lyd, som om det var fjern barnelatter bakerst i kirken. Så var det noen som sa: "Det er Linnea! Og hennes tvilling Ingrid!" Barna spratt opp av et hull som åpnet seg i gulvet. Tvilling? Hadde Linnea en tvilling? (Vi har "kun" mistet ei jente, men i drømmen mistet vi tydeligvis tvillinger). Barna kom springende mot meg, med store lykkelige smil om munnen (de kunne tydeligvis både gå og snakke, og var like store som ett-åringer). Barna sprang inn i favnen min, jeg lo og gråt. "Dere lever!" sa jeg. "Hvordan er det mulig?!?" jeg kysset de begge på pannen og klemte de inntil meg. Ble så overveldet og lykksalig.

De forklarte at de hadde klart å overtale Han på den andre siden til å la de få leve, for mamma hadde det så vondt. Men det hadde tatt lang tid å overbevise Han på den andre siden om at de måtte få komme tilbake til Livet. De hadde vært ved det hvite lyset i ett helt år, der hadde de snakket med hvite, vakre engler og andre barn. Det hadde vært en stor grønn eng der med masse trær, og de hadde lekt i en stor trehuske med blomsterbånd. De hadde hatt det fint der, men savnet mammaen og pappaen sin. Jeg begynte å

Hodeløse babyer og tsunami i Tromsø

Jeg hadde noen rare drømmer i natt, og jeg starter med de som er mest saklig i forhold til denne bloggen...

Vel, jeg var altså gravid for andre gang. Og av en eller annen grunn opererte legene ut barnet da jeg var noen måneder på vei for å gi henne noe medisin eller undersøke henne, tror jeg (?!). De skulle operere henne tilbake i magen min igjen etterpå.
Hun lå på en sykehusbenk og så egentlig ut som en fullt utviklet baby, bortsett fra at hun var veldig liten. Hun smilte så vakkert til meg, og jeg kommenterte til Kai: "Hun kan jo allerede smile!"
Etter en stund, ble jeg urolig, jeg syns det tok så lang tid før de opererte henne på plass i magen. Kunne hun være så lenge utenfor livmoren i "den alderen"?

Nok en drøm

Jeg hadde enda en drøm. Den gikk ut på at jeg bar en baby i magen, men jeg er usikker på om det var Linnea Aurora, eller en søster som vi kalte Linnea. Innbiller meg at i drømmen skulle jeg føde for andre gang. Jeg lå i en sykehusseng, en TV stod på og mamma var der. Det var ingen bevegelser i magen. Det hadde det ikke vært på en stund, så jordmødrene trodde barnet var dødt. Plutselig kjentes det ut som om barnet la seg med hodet i ned (man kjenner jo ikke det, og barnet legger seg vanligvis med hodet ned lenge før fødsel). Hun begynte å sparke i magen, og det var akkurat som om hun forsvant lenger og lenger ned i magen, jeg hadde ingen smerter, men sa likevel: "Jeg tror fødselen er i gang!" Mamma skulle til å tilkalle en jordmor, da ungen plutselig var ute, og jeg kommenterte at jeg ikke hadde kjent noenting, og at det var rart.

Babyen var lang, kunne tydeligvis snakke og likte programmet som gikk på TV. Hun var

Videre med Linneas minne

(Dikt: Connie, foto: Viveka, redigering: Lynn Helen) Klikk på bildet for å se større!

Dette er noe jeg overhodet ikke har skrevet om før, men for å vise fram sorgen min, påvirke andre og dele følelser, så meldte jeg på følgende til UKM (Ungdommens kulturmønstring) i Storfjord; bildet med diktet "I våre hjerter, i våre sinn" fra begravelsen og en liten diktsamling til Linnea, der både jeg og venninner har skrevet dikt. Vi er flere som deltar med bildet, siden flere har bidratt til innholdet. Litt lenger ned i innlegget kommer bilder av diktheftet.

Kanin-lillebror-baby-drøm...

Hadde en rar drøm igjen, den gikk i prinsippet ut på noe av det samme som den forrige som jeg skrev om, bare at denne gangen var den mye rarere, og mye mer unaturlig egentlig...

Jeg og kjæresten var i en eller annen samling i ett bedehus eller noe. Jeg kjenner ingen av personene i drømmen, i virkeligheten. Jeg hadde bedt en venninne av meg ta med Linnea Aurora dit, jeg hadde så behov for å se henne nå. Selv om jeg visste at hun var død. Hun lå visst oppbevart i en dyp-dypfryser, om jeg kan kalle det det... Jeg hadde ikke sett henne på 2 måneder, og nå ønsket jeg å holde henne og vise henne fram. Veldig merkelig...

Det var ikke venninnen min som kom med henne, det var en annen, men som gikk veldig likt kledd. Så det oppstod ett øyeblikks forvirring om det var min baby hun bar på, og det var

"Mor og barn" - og nattens drøm

Det står mor og barn overalt. "Mor og barn", "mor og barn", "mor og barn"... Jeg blir halvgærn. I dag har jeg sittet på legekontoret og lest plakater og fulgt med på  lysbildeskjermen - "barn og brannskader" - "hjemmefødsel" osv... I  tillegg var jeg på apoteket, og der satt jeg selvfølgelig like ved en "mor og barn"-hylle og ventet på min tur. Det er så frustrerende. Kan hende jeg er på vei inn i en dårlig periode nå også, for jeg har ikke brukt å reagere så sterkt på å lese slike overskrifter tidligere. Jeg har så lyst til å være mamma... Linnea Aurora, du magiske lille jente med et fortryllende navn... Kan du ikke trylle deg tilbake til oss?

I natt hadde mamma en drøm om deg. Du var død, og vi tok deg med hjem (ett oppdiktet hjem, har aldri vært i det huset før), mange var der for å se deg, du lå på en dobbeltseng. Ved siden av deg lå av en eller grunn min kusine Cecilie og sov. Tror hun passet på deg. Din pappa dro på butikken for å kjøpe tobakk og Cola, for å komme seg litt vekk fra alt det vonde, og for å kjøpe noe som ville "senke stresset". Mens han var borte, kom jeg inn til deg, og du våknet plutselig og så på meg,

En vanskelig julekonsert, og et mareritt

(Foto: Hanna Olsen, blogg her)

Jul, jul, jul og atter jul! Det er skikkelig ikke jul i år. Jula er bare... ingenting. Skikkelig ingenting. Jeg blir sprø av alt snakket om julefred og julestemning, og "jeg ønsker meg en ordentlig jul"... Ja, var på Jardars julekonsert i går på Kulturhuset, ikke at det var noe galt med selve konserten, snarere tvert i mot! Men jeg var i utgangspunktet skeptisk til å dra, føler liksom ikke at det er tida for moro. Sitte der og vite at alle rundt meg koser seg og gleder seg over jula liksom (eller, hva vet jeg egentlig om det, noen kan jo ha hatt det som meg). Jeg tenkte at det skulle sikkert gå fint, hvor ille kunne det bli liksom? Vanligvis er jeg jo så glad i slike ting, så det kunne jo hende at det ville bli fint.

Men det ble egentlig ikke så fint. Jeg ble rett og slett trist av alt pratet om julestemning og at

Sykeste drømmen...

I natt hadde jeg en utrolig rar drøm.. Det er ikke mye jeg husker av den, men at overalt hvor jeg gikk, bar jeg den livløse lille kroppen med meg - i håndvesken... Ikke skjønner jeg hvordan hun skulle ha plass der, måtte i tilfelle være den utvidelsesformelen fra Harry Potter. I drømmen min var det helt naturlig å ha henne i vesken min. Og hver kveld lå jeg på en madrass på gulvet med vesken ved min side. Jeg åpnet den og kysset den lille på pannen til god natt.

Da jeg hadde gått slik i vel en uke, og begravelsen skulle stå dagen etter, begynte jeg å tenke: "Er det ikke litt rart å ha henne i vesken?" Det var da jeg plutselig kom på at en livløs kropp ville jo gå inn i forråtnelse... Jeg åpnet vesken i full fart og tittet oppi, og da hadde den lille blødd gjennom luen. Den var fullstendig gjennomtrukket av blod.

I sjokk lukket jeg igjen vesken, visste ikke hva jeg skulle gjøre,sa ingenting til noen. Her hadde jeg gått med henne i vesken, ett dødt barn, også hadde det ikke slått meg at det ikke var bra. Hun måtte jo ha kulde for å bevares best mulig! Og hva med vesken, den måtte jo være full av blod? Jeg turte ikke se etter. (Ja, av en eller annen grunn, så tenkte jeg på vesken i en slik stund, tenkte nesten mer på den enn på noe annet). Og etter det, husker jeg ikke mer...

Da jeg våknet, husket jeg ikke drømmen med det samme, men da jeg første memoriserte den, grøsset jeg. Da føltes det som ett mareritt, enda det ikke var det for meg mens jeg drømte den.