Jeg fikk ikke sove nå på morgenkvisten, så jeg har sittet og lest litt på gamle innlegg her på bloggen. Vil bare sitere meg selv fra et av dem, og komme med noen rare tanker rundt det;
"Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over..."
Kanskje skulle jeg tatt det som et tegn? Det faktum at Linnea ble så livlig på sykehuset? Jeg tenkte jo så klart at det var tilfeldig, men hvis hun har arvet mine merkelige evner (dette skal jeg gå nærmere inn på etterpå), så kan det fort være at det var av motvilje. Forstod hun hvor hun var? Hadde hun en forutanelse om framtiden? Visste hun hva som ville skje?
Dette høres kanskje usannsynlig ut, men les bare videre... Og dere vil sikkert ikke tro på mye av det jeg skriver, men jeg sverger på at hvert ord er sant.
Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;
