Linnea med åpne øyne

I natt drømte jeg at vi hadde bilder av Linnea der hun hadde åpne øyne, hun satt på fanget til en eller annen, jeg vet ikke hvem. Hun var død, men med åpne øyne. Øynene var blå og nydelige, ikke fulle av blod slik jeg husker dem fra virkeligheten. I drømmen var hun død, men hun så helt levende ut. Jeg satt og gjentok dette gang på gang: Hun ser jo helt levende ut! Så perfekt! Hvordan kunne hun død? Jeg husker at jeg også spurte noen: Ville ikke du tatt henne for å være levende på disse bildene hvis du ikke visste bedre?

Vi fikk aldri se øynene hennes. Aldri skal vi få se dem heller. Hvordan så de ut? Hvilken øyefarge skulle hun hatt? Grønn, slik som både meg og pappaen? Dette får jeg aldri vite.

Det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag var; hvordan kunne hun bare død? Hva døde

Å gjenoppleve minner

I går ble en tøff dag for meg. Jeg sitter enda med en klump i halsen. For i går skulle vi i møte med sykehuspresten for å snakke om minnestund. Jeg hadde forberedt meg mentalt på å snakke om dette, jeg så fram til det, - til å få klarhet i ting og begynne å planlegge.

Min kjære og jeg dro altså til sykehuset, men jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle møte hen. Hadde innbilt meg at det var på sosinomavdelingen, men fant ut at det kanskje ikke stemte, så jeg forsøkte å ringe til sykehuspresten. Han svarte ikke, - derimot svarte en annen dame som forsøkte å finne ut av hvor presten var, siden han hadde sperret telefonen for innkommende anrop fram til kl. 15.

Mens jeg snakket i telefonen, fant min kjære ut at vi skulle ta heisen ned til sykehuskapellet, - prestekontoret måtte jo være der. Da vi kom ned dit, fant damen i tlf akkurat ut at presten var værfast på Svalbard. I samme øyeblikk oppdaget kjæresten min en lapp på døra til prestens kontor, hvor det stod at han var bortreist.

Da jeg hadde lagt på og skjønte at vi ikke skulle få planlegge minnestund allikevel, begynte tårene å renne. Jeg ble vel så skuffet. I tillegg var jeg ikke mentalt forberedt på å være i nærheten av sykehuskapellet igjen. Sykehuskapellet hvor vi besøkte datteren vår. Alle

Minnestund på et-årsdagen?

Jeg var i samtale med sosionomen min, og vi snakket om denne minnestunden som jeg vurderte å droppe. Jeg har fått fornyet lyst til å ha minnestund, men jeg vet ikke med hvor mange gjester. Hvem skal vi invitere? Sosionomen min og sykehuspresten kommer til å være der, men bortsett fra de?

På mine vegne, - skal jeg invitere bare mamma? Eller skal jeg invitere flere i familien? Nærmeste venner? Jeg er ikke sikker på hva som blir riktig. Jeg føler at det kan bli rart å ha for mange der, føle seg i sentrum, føle seg beglodd. Jeg er så usikker.

Jeg ser i alle fall for meg en del ting i forhold til et-årsdagen til Linnea. Jeg vil tenne mange lys den dagen, jeg vil at verandaen hjemme skal være belyst med fakler og gravlys. Jeg håper noen andre enn meg og Linneas pappa vil dra og tenne lys på graven den dagen. Det

Minnestund 13. november 2011 ?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si nå, egentlig. Blir vel en av disse vanlige ordflommene mine...

Jeg satt og leste gjennom innlegget "Den siste tiden med Linnea", og da kom jeg på noe viktig jeg glemte å fortelle. Etter at jeg hadde skrevet innlegget, ble jeg nemlig fortalt hvem som senket kisten med vår lille vakre datter ned i jorden. Jeg trodde jo det var begravelsesagentene, for jeg fikk ikke med meg noe, på grunn av sjokket, irritasjonen og fornektelsen. Inntil jeg fikk beskjed om at det var Kai Håvard sin bestefar, Linneas oldefar, som var en av de to som senket kisten. Det er godt å vite - at det var han - og at det ikke var bare fremmede. Fint at han ble såpass inkludert! Det er jeg såå glad for..
Tenk at jeg ikke fikk med meg det, at det var han som senket ned kisten? Det er altså rart... Jeg så liksom bare føttene på de som senket kisten ned i jorden...
Vi skulle vel gjerne ha senket kisten selv, men det slo oss vel ikke at det var vanlig. Tenkte ikke på det i det hele tatt...

Jeg var hos sosionomen her om dagen. Da fikk jeg snakke med sykehuspresten - en utrolig god mann å prate med. Han satte ord på noe jeg selv ikke hadde klart å sette ord på, når