torsdag 31. mars 2011

Meg som person, og hvordan døden har påvirket meg

Har bare noen tanker jeg må få skrevet ned. Det handler om meg som person. Det skal sies at dette innlegget er litt dypt.

(I dag er det forresten akkurat ett år siden jeg testet positivt. Hvorfor tok jeg ikke vare på graviditetstesten?)

Jeg har alltid følt at jeg er god til å ordlegge meg, i hvert fall skriftlig, men noen ganger kan selvfølgelig ting komme ut feil. Jeg har sikkert også gjort meg misforstått på bloggen før, for misforståelser skjer jo overalt. Ikke at jeg tror at det kan ha vært noen store misforståelser i disse tilfellene.

Det jeg vil frem til er at jeg er en slik person som har utrolig lett for å sette meg inn i andres situasjon (dette betyr ikke at jeg forstår alt, men jeg er rett og slett en person med mye innsikt - og selvinnsikt). Dette er en egenskap jeg er og blir stolt av, uansett hva noe menneske sier til meg.

Likevel kan selvtilliten min synke i blant, særlig etter at datteren min døde.
For nå må jeg plutselig ut i arbeidslivet, noe som ikke var planen - jeg skulle begynne på skole når jeg var ferdig med foreldrepermisjonen - jeg hadde ambisjoner og konkrete
planer. Og så, ved ett fingerknips - er alt forandret! Jeg har ikke lenger noen konkret plan. Livet mitt ble snudd på hodet. Alt humper og går nå, men hvor går veien hend?

- det er masse ting jeg ikke kan gjøre pga helsen - det er mange ting jeg vil gjøre, som jeg må utdanne meg mer for å få til - og det er kunstneriske uttrykk og eget potensiale jeg føler at mange ikke ser hos meg (jeg ble faktisk fortalt det også, av en - trolig - meget klok mann). Ja, jeg føler meg rett og slett usynlig og mislykket til tider. Dette er ting jeg ærlig skal innrømme.
Så heldigvis fikk jeg - som jeg sånn vagt hintet til for ett par setninger siden - en meget hyggelig melding i dag om at i det minste noen ser potensialet mitt, og det letter jo litt på humøret. Er evig takknemlig for det.

Jeg er kjent for å skrive veldig mye tekst, og bruke lite bilder. Bilder er jo det som tiltrekker lesere, noe som igrunn er ganske idiotisk - de sier at ett bilde sier mer enn tusen ord, men jeg er uenig. Ingen av disse følelsene jeg skriver om nå, kan beskrives gjennom ett bilde. Klart, jeg har sterke bilder i besittelse av min lille Linnea Aurora - men ingen vil kunne assosiere seg med de bildene på den måten som jeg kan
- ingen vil kunne forstå hva som skjedde før bildene kom til verden, og hva som skjedde etterpå.
Ingen kan forstå følelsene som oppstod på den måten som jeg kan, hvordan de artet seg ettersom tiden gikk. Hvordan ting som skjedde, påvirket meg psykisk da jeg allerede var nede.
Dette er bare noe som kan fortelles om, og ikke en gang det føles som nok.
Nei, for det er ikke nok, ikke i det hele tatt.
Ingen kan virkelig sette seg inn i det, uansett hvor mye de leser.

Jeg har endelig forstått, at ingen virkelig kan forstå.
Ingen kan føle det jeg føler. For alle mennesker er selvsentrerte, ingen kan føle andres følelser på kroppen på den virkelige måten. Vi kan føle empati, men hvor lenge varer det?
Vi føler jo egentlig bare våre egne følelser likevel.

Jeg har endelig forstått, at ingen virkelig kan forstå.
Så hvorfor er jeg da så opptatt av at andre skal forstå meg?
Jeg forstår det ikke.
Nei, nå forstår jeg faktisk ikke meg selv en gang.

Og når alt kommer til alt, er jo hele denne bloggen meget selvsentrert.

Og nå innbiller jeg meg faktisk at andre skal forstå dette innlegget like godt som meg.
Pfft...


2 kommentarer:

  1. Veit ikke om du blir støtt av at eg påstår at eg forstår en del, og at eg kjenne det ganske godt på kroppen sjøl kordan du har det.. Håpe ikke du misforstår, eg kan såklart aldri sette meg helt inn i det, for det skjedde med deg og ikke med meg. Det e egentlig ganske så urettferdig. Du fortjente det ikke. Ikke at noen fortjene nokka sånt, men etter min ærlige, egoistiske overbevisning finnes det mange som fortjene det i større grad enn det du gjør. Rett og slett. Eg vil ikke påstå at eg forstår deg fullt og helt, som du sir gjør jo nesten ikke du sjøl det.. Men eg påvirkes av det eg også, eg blir påvirka både fysisk og psykisk av de du har gått igjennom, går igjennom og vil måtte gå igjennom. Eg e svak på den måten. Eg prøve så godt eg kan å være der for deg og støtte deg, men eg føle meg kke tilstrekkelig. Eg klare ofte ikke snakke så mye om det med deg, og det har eg sårlig samvittighet for. Derfor prøve eg å være der på andre måta, eg prøve å engasjere deg i ting, få deg med på ting, bare besøke deg eller treffe deg. Men det i seg sjøl e ikke helt nok. Det blir en slags upersonlig støtte, og eg veit ikke helt om du veit at eg faktisk bryr meg så mye som eg gjør. Du veit jo kordan min situasjon e no, eg antar at mye av grunnen til at eg e "syk" e at du har gått igjennom så mye, og at eg har gått igjennom det med deg. ...Det sa eg slett ikke for å beskylde deg for å drege meg ned med deg! Det e min feil, fordi eg ikke e like sterk som mange andre, fordi eg ikke snakke åpent om kordan EG føle det. Eg har sagt mange gang at eg beundre deg, at du e så sterk selv om du ikke alltid føle det sånn sjøl. Som du nevne har du en enorm selvinnsikt og du virke veldig komfortabel med den du e og trygg på deg sjøl og dine valg. Det gjør deg til en fantastisk person, og til og med når du e på ditt verste ser eg opp til deg, og måten du tolerere alt på. Det her blei plutselig et veldig langt innlegg.. Men eg syntes plutselig det va veldig viktig å fortelle deg kor mye eg bryr meg, kor mye eg lar det gå inn på meg. Eg e veldig gla i deg, og det går ikke en time uten at eg lure på kordan du har det no, og ka du held på med. Og når du skriv på bloggen din (og eg les den, det gjør eg!) sitt eg med et enormt trykk i brystet og skjelven pust og les, fordi eg kjenne det så godt. Eg kjenne følelsan så veldig sterkt, og de følelsan du har e, om mulig i mindre grad, med meg heile tia. Eg sir kanskje ikke så mye om det, men eg tenke det, alltid. Du e veldig viktig for meg, og Linnea e veldig viktig for meg også. Eg ber masse for deg, om at du skal få det bedre. Kanskje det e egoistisk også, for om du får det bedre får nok eg det litt bedre. Kanskje eg bare prøve å fikse deg for å fikse meg. No høres eg bare grusom ut. Uff. Men det betyr i bunn og grunn bare at eg forstår, eg føle MED DEG. Vi føle ilag. Bare at du veit det, at vi kan dele på de tunge følelsan, og hjelpe kverandre med å utvide de små gledan i hverdagen til å bli enda større og fylle opp mer av tomrommet. Eg e faktisk her, eg har vore her heile tia. Men no veit du det. Gla i deg, Connie <3 Ta vare på deg sjøl!

    SvarSlett
  2. Det der var en utrolig fin melding å få, Karoline! <3
    Jeg vil iallfall si at jeg vet at du bryr deg, jeg vet det veldig godt! Og jeg forstår at det kan være vanskelig å snakke med meg om dette. Jeg vet også hvorfor du tar meg med på ting, og at du er empatisk som fy, om jeg kan si det på den måten. Du er kanskje blant de få menneskene jeg vet om som er det, og jeg er så utrolig glad for at jeg har deg! Håper du blir bedre snart! Kjempeglad i deg, Karoline <3
    Kan hende det kommer en litt lengre kommentar på dette senere, men nå har jeg ikke så god tid :)
    Klem fra meg.

    SvarSlett