Meg som person, og hvordan døden har påvirket meg

Har bare noen tanker jeg må få skrevet ned. Det handler om meg som person. Det skal sies at dette innlegget er litt dypt.

(I dag er det forresten akkurat ett år siden jeg testet positivt. Hvorfor tok jeg ikke vare på graviditetstesten?)

Jeg har alltid følt at jeg er god til å ordlegge meg, i hvert fall skriftlig, men noen ganger kan selvfølgelig ting komme ut feil. Jeg har sikkert også gjort meg misforstått på bloggen før, for misforståelser skjer jo overalt. Ikke at jeg tror at det kan ha vært noen store misforståelser i disse tilfellene.

Det jeg vil frem til er at jeg er en slik person som har utrolig lett for å sette meg inn i andres situasjon (dette betyr ikke at jeg forstår alt, men jeg er rett og slett en person med mye innsikt - og selvinnsikt). Dette er en egenskap jeg er og blir stolt av, uansett hva noe menneske sier til meg.

Likevel kan selvtilliten min synke i blant, særlig etter at datteren min døde.
For nå må jeg plutselig ut i arbeidslivet, noe som ikke var planen - jeg skulle begynne på skole når jeg var ferdig med foreldrepermisjonen - jeg hadde ambisjoner og konkrete
planer. Og så, ved ett fingerknips - er alt forandret! Jeg har ikke lenger noen konkret plan. Livet mitt ble snudd på hodet. Alt humper og går nå, men hvor går veien hend?

- det er masse ting jeg ikke kan gjøre pga helsen - det er mange ting jeg vil gjøre, som jeg må utdanne meg mer for å få til - og det er kunstneriske uttrykk og eget potensiale jeg føler at mange ikke ser hos meg (jeg ble faktisk fortalt det også, av en - trolig - meget klok mann). Ja, jeg føler meg rett og slett usynlig og mislykket til tider. Dette er ting jeg ærlig skal innrømme.
Så heldigvis fikk jeg - som jeg sånn vagt hintet til for ett par setninger siden - en meget hyggelig melding i dag om at i det minste noen ser potensialet mitt, og det letter jo litt på humøret. Er evig takknemlig for det.

Jeg er kjent for å skrive veldig mye tekst, og bruke lite bilder. Bilder er jo det som tiltrekker lesere, noe som igrunn er ganske idiotisk - de sier at ett bilde sier mer enn tusen ord, men jeg er uenig. Ingen av disse følelsene jeg skriver om nå, kan beskrives gjennom ett bilde. Klart, jeg har sterke bilder i besittelse av min lille Linnea Aurora - men ingen vil kunne assosiere seg med de bildene på den måten som jeg kan
- ingen vil kunne forstå hva som skjedde før bildene kom til verden, og hva som skjedde etterpå.
Ingen kan forstå følelsene som oppstod på den måten som jeg kan, hvordan de artet seg ettersom tiden gikk. Hvordan ting som skjedde, påvirket meg psykisk da jeg allerede var nede.
Dette er bare noe som kan fortelles om, og ikke en gang det føles som nok.
Nei, for det er ikke nok, ikke i det hele tatt.
Ingen kan virkelig sette seg inn i det, uansett hvor mye de leser.

Jeg har endelig forstått, at ingen virkelig kan forstå.
Ingen kan føle det jeg føler. For alle mennesker er selvsentrerte, ingen kan føle andres følelser på kroppen på den virkelige måten. Vi kan føle empati, men hvor lenge varer det?
Vi føler jo egentlig bare våre egne følelser likevel.

Jeg har endelig forstått, at ingen virkelig kan forstå.
Så hvorfor er jeg da så opptatt av at andre skal forstå meg?
Jeg forstår det ikke.
Nei, nå forstår jeg faktisk ikke meg selv en gang.

Og når alt kommer til alt, er jo hele denne bloggen meget selvsentrert.

Og nå innbiller jeg meg faktisk at andre skal forstå dette innlegget like godt som meg.
Pfft...