Redd

Jeg kom på noe. I går satt vi på bussen fra kirken, på nest-bakerste rad og pratet med ei vi kjenner som satt bak oss igjen. Plutselig skjedde det noe, ett slags svakt støt, og bussen stoppet brått i en liten nedoverbakke i en sving. Folk begynte å se bakover og mumle. Jeg kjente redselen stige da venninnen vår strakte hals for å se ut av bakvinduet. Etter at vi mistet Linnea, ble jeg livredd for at sjåføren skulle ha kjørt over noen, jeg satt i en salgs transe og fikk alle mulige rare bilder i hodet, var på grensen til panikk. Da jeg fikk høre at bussjåføren hadde tatt speilet på bilen til noen, skyllet lettelsen gjennom meg og jeg mumlet; "åhh, takk Gud at det ikke var verre..."

Slik ville jeg aldri ha reagert før. Tanken at han skulle ha kjørt over noen, ville nok ikke ha slått meg en gang hvis ikke vi hadde mistet Linnea. Ironien er jo det at vi ikke ville vært på den bussen hvis vi ikke mistet Linnea, siden nettopp det å tenne lys på graven, var grunnen til at vi var på den bussen.