Hei, alle lesere. Nå er det lenge siden sist jeg skrev, men det betyr ikke at ting går bedre eller noe. Jeg har rett og slett manglet internett, og gjør det egentlig fortsatt, men er hos mamma nå, så da benytter jeg sjansen til å skrive noen ord.
Å mangle internett har hemmet meg veldig mye, ikke har jeg fått delt følelsene mine med andre - og ikke en gang halvparten av tankene mine, egner seg for omverdenen, - ikke har jeg fått oppdatert meg på ting, ikke har det vært lett å sjekke reiseruter osv. Men nå er jeg altså her, og da kan jeg vel oppdatere litt på hvordan det går.
Vel, skal jeg være ærlig, går det ikke særlig bra. Og jeg prøver, virkelig, jeg gjør det! Men det er så mye for tiden. Og alt som skjer, forsterker sorgen min ovenfor Linnea, og
motsatt. Linnea forsterker alt det andre vonde, også blir det en ond sirkel. Det er problemer som kunne vært unngått, også er det eksemen min. Noen maser på at jeg skal jobbe for å ha noe gjøre, andre igjen sier at jeg ikke må stresse med å finne jobb og gjøre slike valg midt oppi sorgen, men ingen av delene er riktig grunn til at jeg ikke orker å lete meg jobb nå.
Jeg har faktisk lyst til å jobbe, jeg har faktisk lyst på inntekt. Nå har jeg skikkelig lite penger, men jeg kunne faktisk hatt ganske god inntekt. Problemet er eksemen og allergiene mine. Pga det er det lite jeg kan jobbe med uten utdannelse. Jobben på Burger King trivdes jeg med selv om det ikke er det jeg har aller mest lyst til - den var en så enkel rutinejobb, dagene gikk fort, og mange av menneskene i arbeidsmiljøet er på min egen alder. Jeg trivdes faktisk ganske godt, og følte at jeg gjorde en god jobb. Noen dager var så klart tunge, men slik er det vel i alle jobber? Hadde jeg bare ikke hatt den eksemen å stri med, ville jeg antakeligvis ha jobbet meg opp ganske godt der nå, ville sikkert hatt flere arbeidsdager, for ikke å snakke om netter, i uka. Jeg ville hatt en helt grei inntekt å leve med, selv om jeg ville ha et barn å forsørge.
Men akk, ting går aldri som de skal her i livet. Veier krysses hele tiden, ting kræsjer og blir vanskeligere enn man hadd tenkt. Jeg ba ikke om denne eksemen, jeg ba ikke om å miste Linnea... Eksemen blusser opp bare jeg tar oppvasken hjemme, eller går i 3 dager uten å smøre meg med kortison. Hudlegene skulle ta meg opp til diskusjon, han snakket om noen immunstyrkende tabletter eller noe som skulle hjelpe meg til å bli mindre avhengig av kortison. Også spurte han meg om jeg planlegger nytt svangerskap. Jeg måtte jo bare svare ærlig... "Muligens". Og da sa han at det var ikke vits i å sette meg på noen medisiner jeg ikke kan bruke under ett svangerskap hvis planen var å bli gravid.
Ja, for nå hadde jeg jo gode planer og motivasjon for fremtiden. Også ble alt bare snudd på hodet, ved ett fingerknips! Jeg forstår ikke hvorfor ting må være så urettferdig. Jeg har så lyst til å være gravid nå. Jeg trodde ærlig talt jeg var gravid her for litt sida, men sorgen over Linnea ble ikke noe mildere for det. Jeg følte meg like ensom uansett. Nå merker man jo ikke noe liv i magen før langt uti graviditeten, og det vil antakelig ikke dempe sorgen å få ett barn før barnet er ute, eller før du føler deg sikker på at alt vil gå bra denne gangen. Sorgen vil alltid sitte der, på en måte, men å få brukt morsinstinktet, vil nok lette litt på den.
Her om dagen så jeg en rosa kaninbamse som lå i veikanten, og fikk vondt av barnet som har mistet den, men barn savner ikke alltid leker, jeg tror det er få leker unger blir så knyttet til, de har sikkert en haug med kosedyr. Men kaninen så nesten helt ny ut. Også minte det meg om en film vi laget, "Softis med jordbærstrø" (hvis nysgjerrig, så finner du den her.), som handlet om en en jentes etterlengtede barndom. Jenta mistet kaninbamsen sin...
Vel, uansett, tilbake til dette med framtiden.
Jeg skulle som sagt gjerne jobbet nå, med noe jeg liker og tåler, noe som ikke gir meg utslett eller angst. Jeg jobbet litt som vikar i barnehage før jeg ble gravid og under graviditeten, men etter en tid, fikk jeg nesten angst når jeg ble tilkalt, trodde det hadde med hormoner å gjøre, men nå er jeg ikke så sikker. Følte ikke jeg passet inn, jeg kan ikke jobbe med andre sine unger, i tillegg ble jeg plassert i forskjellige barnehager og avdelinger fra gang til gang, og det ble for meg vanskelig, bli kjent med nye unger hver gang. Jeg har jo ikke en gang erfaring med egne barn, bare søsken, og det er jo annerledes. Dessuten er jeg ikke mer enn 20, nærmer meg 21. Hvordan skal jeg klare å ta meg av ukjente unger?
Kunne faktisk tenke meg å jobbe med LIVE-filming av konserter og sånt, rett og slett. Det hadde vært noe, jeg behersker det veldig godt. Slik jeg jobber nå, så samler jeg sammen egentlig ett ganske uerfarent filmteam, og filmer med 2 eller 3 kameraer som jeg låner fra Filmhuset Tvibit. Siden jeg låner forskjellige kameraer hver gang, så byr det på komplikasjoner ofte, enten med strøm, lyd eller skifting av tape... Ikke vits i å gå mer i detaljer på dette, det jeg egentlig vil fram til er at jeg bruker masse tid på å redigere kanskje 18 timer med råmateriale til sammen ned til rundt 5-6 timer med film, og hva tjener jeg på det? Har filmet litt frivillig på UKM 2010 og 2011 for å teste bare, og jeg har solgt til hele 5 personer! Ellers har jeg bestillinger hos 4 til. Veldig morsomt å jobbe livet av seg da, når nesten ingen bryr seg om å ha en 3-kameraproduksjon fra UKM. I tillegg hentet jeg lyden fra mixebordet, sist, og likevel får jeg klager på lydbilde. Enten er de ikke fornøyd med sin egen prestasjon, rett og slett, ellers så er det lydmannen sitt arbeid som var dårlig. Det var litt skurr, det veit jeg, men er tydeligvis greit med skurringen, det var klangen som manglet. Et mobilopptak er tydeligvis mer verd enn filmen min, så da mister jeg bare motivasjonen.......
Jeg må prøve noe helt nytt. Jeg skal begynne å synge og laste opp på youtube, selv om jeg egentlig ikke kan synge. Trenger en sangpedagog. Uansett, føler jeg meg motivert til akkurat det, synge. Jeg må det, for å øke min egen selvtillit, pga dette med alt filmarbeidet som føles bortkastet, synker selvtilliten min. Hvis det er rotete hjemme over lengre tid, synker selvtilliten min, hvis det lukter søppel, synker selvtilliten min.
Ja , jeg har fått skikkelig dårlig selvtillit i det siste, føler meg småtjukk og herjet, alt virker bare meningsløst og jeg vet ikke hvor jeg skal starte for å komme meg opp igjen. Jeg er jo ikke tjukk i det hele tatt, har bare litt shabby mage etter at jeg var gravid, men det er jo bare ett minne etter Linnea. Strekkmerkene også. Og de er det mange av, sannsynligvis fordi jeg tok desinfiserende bad mot eksemen min, noe som tørket ut huden. Og jeg smurte, jeg smurte godt! Men nok om det...
Tilbake til selvtilliten min... Det henger jo så klart sammen med at jeg mistet Linnea, når noe først har gått galt, føles det som alt annet også gjør det. Og kanskje er det akkurat som før, bare at jeg tar det enda mer til meg, tar det skikkelig personlig - sånn som at jeg ikke får solgt DVD-er - sånn som at det er rotete hjemme og lukter mat til tider. Når det gjelder DVD-ene mine, så har jeg faktisk drevet ganske god markedsføring, folk er rett og slett bare ikke interessert i å ha på film - med nærbilder som viser detaljer! - hva ungene deres gjør. Jeg skal vedde på, at om 10 eller 20 år, kommer ungene og spør om ikke jeg har opptak fra det året de danset eller sang.
Nei, det får være nok tekst nå...
Er bare lenge siden jeg har skrevet.
Ble sittende oppe altfor lenge i natt, det var ikke meningen, men hadde en meget hyggelig samtale med ei jeg knapt kjenner, føltes faktisk som det mest positive som har skjedd den siste tiden :-)
God natt, eller burde jeg si morgen?
Å mangle internett har hemmet meg veldig mye, ikke har jeg fått delt følelsene mine med andre - og ikke en gang halvparten av tankene mine, egner seg for omverdenen, - ikke har jeg fått oppdatert meg på ting, ikke har det vært lett å sjekke reiseruter osv. Men nå er jeg altså her, og da kan jeg vel oppdatere litt på hvordan det går.
Vel, skal jeg være ærlig, går det ikke særlig bra. Og jeg prøver, virkelig, jeg gjør det! Men det er så mye for tiden. Og alt som skjer, forsterker sorgen min ovenfor Linnea, og
motsatt. Linnea forsterker alt det andre vonde, også blir det en ond sirkel. Det er problemer som kunne vært unngått, også er det eksemen min. Noen maser på at jeg skal jobbe for å ha noe gjøre, andre igjen sier at jeg ikke må stresse med å finne jobb og gjøre slike valg midt oppi sorgen, men ingen av delene er riktig grunn til at jeg ikke orker å lete meg jobb nå.
Jeg har faktisk lyst til å jobbe, jeg har faktisk lyst på inntekt. Nå har jeg skikkelig lite penger, men jeg kunne faktisk hatt ganske god inntekt. Problemet er eksemen og allergiene mine. Pga det er det lite jeg kan jobbe med uten utdannelse. Jobben på Burger King trivdes jeg med selv om det ikke er det jeg har aller mest lyst til - den var en så enkel rutinejobb, dagene gikk fort, og mange av menneskene i arbeidsmiljøet er på min egen alder. Jeg trivdes faktisk ganske godt, og følte at jeg gjorde en god jobb. Noen dager var så klart tunge, men slik er det vel i alle jobber? Hadde jeg bare ikke hatt den eksemen å stri med, ville jeg antakeligvis ha jobbet meg opp ganske godt der nå, ville sikkert hatt flere arbeidsdager, for ikke å snakke om netter, i uka. Jeg ville hatt en helt grei inntekt å leve med, selv om jeg ville ha et barn å forsørge.
Men akk, ting går aldri som de skal her i livet. Veier krysses hele tiden, ting kræsjer og blir vanskeligere enn man hadd tenkt. Jeg ba ikke om denne eksemen, jeg ba ikke om å miste Linnea... Eksemen blusser opp bare jeg tar oppvasken hjemme, eller går i 3 dager uten å smøre meg med kortison. Hudlegene skulle ta meg opp til diskusjon, han snakket om noen immunstyrkende tabletter eller noe som skulle hjelpe meg til å bli mindre avhengig av kortison. Også spurte han meg om jeg planlegger nytt svangerskap. Jeg måtte jo bare svare ærlig... "Muligens". Og da sa han at det var ikke vits i å sette meg på noen medisiner jeg ikke kan bruke under ett svangerskap hvis planen var å bli gravid.
Ja, for nå hadde jeg jo gode planer og motivasjon for fremtiden. Også ble alt bare snudd på hodet, ved ett fingerknips! Jeg forstår ikke hvorfor ting må være så urettferdig. Jeg har så lyst til å være gravid nå. Jeg trodde ærlig talt jeg var gravid her for litt sida, men sorgen over Linnea ble ikke noe mildere for det. Jeg følte meg like ensom uansett. Nå merker man jo ikke noe liv i magen før langt uti graviditeten, og det vil antakelig ikke dempe sorgen å få ett barn før barnet er ute, eller før du føler deg sikker på at alt vil gå bra denne gangen. Sorgen vil alltid sitte der, på en måte, men å få brukt morsinstinktet, vil nok lette litt på den.
Her om dagen så jeg en rosa kaninbamse som lå i veikanten, og fikk vondt av barnet som har mistet den, men barn savner ikke alltid leker, jeg tror det er få leker unger blir så knyttet til, de har sikkert en haug med kosedyr. Men kaninen så nesten helt ny ut. Også minte det meg om en film vi laget, "Softis med jordbærstrø" (hvis nysgjerrig, så finner du den her.), som handlet om en en jentes etterlengtede barndom. Jenta mistet kaninbamsen sin...
Vel, uansett, tilbake til dette med framtiden.
Jeg skulle som sagt gjerne jobbet nå, med noe jeg liker og tåler, noe som ikke gir meg utslett eller angst. Jeg jobbet litt som vikar i barnehage før jeg ble gravid og under graviditeten, men etter en tid, fikk jeg nesten angst når jeg ble tilkalt, trodde det hadde med hormoner å gjøre, men nå er jeg ikke så sikker. Følte ikke jeg passet inn, jeg kan ikke jobbe med andre sine unger, i tillegg ble jeg plassert i forskjellige barnehager og avdelinger fra gang til gang, og det ble for meg vanskelig, bli kjent med nye unger hver gang. Jeg har jo ikke en gang erfaring med egne barn, bare søsken, og det er jo annerledes. Dessuten er jeg ikke mer enn 20, nærmer meg 21. Hvordan skal jeg klare å ta meg av ukjente unger?
Kunne faktisk tenke meg å jobbe med LIVE-filming av konserter og sånt, rett og slett. Det hadde vært noe, jeg behersker det veldig godt. Slik jeg jobber nå, så samler jeg sammen egentlig ett ganske uerfarent filmteam, og filmer med 2 eller 3 kameraer som jeg låner fra Filmhuset Tvibit. Siden jeg låner forskjellige kameraer hver gang, så byr det på komplikasjoner ofte, enten med strøm, lyd eller skifting av tape... Ikke vits i å gå mer i detaljer på dette, det jeg egentlig vil fram til er at jeg bruker masse tid på å redigere kanskje 18 timer med råmateriale til sammen ned til rundt 5-6 timer med film, og hva tjener jeg på det? Har filmet litt frivillig på UKM 2010 og 2011 for å teste bare, og jeg har solgt til hele 5 personer! Ellers har jeg bestillinger hos 4 til. Veldig morsomt å jobbe livet av seg da, når nesten ingen bryr seg om å ha en 3-kameraproduksjon fra UKM. I tillegg hentet jeg lyden fra mixebordet, sist, og likevel får jeg klager på lydbilde. Enten er de ikke fornøyd med sin egen prestasjon, rett og slett, ellers så er det lydmannen sitt arbeid som var dårlig. Det var litt skurr, det veit jeg, men er tydeligvis greit med skurringen, det var klangen som manglet. Et mobilopptak er tydeligvis mer verd enn filmen min, så da mister jeg bare motivasjonen.......
Jeg må prøve noe helt nytt. Jeg skal begynne å synge og laste opp på youtube, selv om jeg egentlig ikke kan synge. Trenger en sangpedagog. Uansett, føler jeg meg motivert til akkurat det, synge. Jeg må det, for å øke min egen selvtillit, pga dette med alt filmarbeidet som føles bortkastet, synker selvtilliten min. Hvis det er rotete hjemme over lengre tid, synker selvtilliten min, hvis det lukter søppel, synker selvtilliten min.
Ja , jeg har fått skikkelig dårlig selvtillit i det siste, føler meg småtjukk og herjet, alt virker bare meningsløst og jeg vet ikke hvor jeg skal starte for å komme meg opp igjen. Jeg er jo ikke tjukk i det hele tatt, har bare litt shabby mage etter at jeg var gravid, men det er jo bare ett minne etter Linnea. Strekkmerkene også. Og de er det mange av, sannsynligvis fordi jeg tok desinfiserende bad mot eksemen min, noe som tørket ut huden. Og jeg smurte, jeg smurte godt! Men nok om det...
Tilbake til selvtilliten min... Det henger jo så klart sammen med at jeg mistet Linnea, når noe først har gått galt, føles det som alt annet også gjør det. Og kanskje er det akkurat som før, bare at jeg tar det enda mer til meg, tar det skikkelig personlig - sånn som at jeg ikke får solgt DVD-er - sånn som at det er rotete hjemme og lukter mat til tider. Når det gjelder DVD-ene mine, så har jeg faktisk drevet ganske god markedsføring, folk er rett og slett bare ikke interessert i å ha på film - med nærbilder som viser detaljer! - hva ungene deres gjør. Jeg skal vedde på, at om 10 eller 20 år, kommer ungene og spør om ikke jeg har opptak fra det året de danset eller sang.
Nei, det får være nok tekst nå...
Er bare lenge siden jeg har skrevet.
Ble sittende oppe altfor lenge i natt, det var ikke meningen, men hadde en meget hyggelig samtale med ei jeg knapt kjenner, føltes faktisk som det mest positive som har skjedd den siste tiden :-)
God natt, eller burde jeg si morgen?
Jeg ville bare si at jeg synes du er flink til å synge jeg. ^^
SvarSlettSå jaaa, du burde spille inn noe å legge ut. Hadde vært gøy og hørt!
<3
Tusen takk, Viveka <3
SvarSlett