Hodeløse babyer og tsunami i Tromsø

Jeg hadde noen rare drømmer i natt, og jeg starter med de som er mest saklig i forhold til denne bloggen...

Vel, jeg var altså gravid for andre gang. Og av en eller annen grunn opererte legene ut barnet da jeg var noen måneder på vei for å gi henne noe medisin eller undersøke henne, tror jeg (?!). De skulle operere henne tilbake i magen min igjen etterpå.
Hun lå på en sykehusbenk og så egentlig ut som en fullt utviklet baby, bortsett fra at hun var veldig liten. Hun smilte så vakkert til meg, og jeg kommenterte til Kai: "Hun kan jo allerede smile!"
Etter en stund, ble jeg urolig, jeg syns det tok så lang tid før de opererte henne på plass i magen. Kunne hun være så lenge utenfor livmoren i "den alderen"?

Plutselig, da legen tok i hodet hennes, sprakk det! Det bare sprakk liksom, nesten som en røyksopp. Det var helt sykt, og jeg ble forbannet på legen og fylt av sorg... Det var andre gangen noe gikk galt!
Det falt meg selvfølgelig ikke inn at det var noe rart ved hele scenarioet.

Så ble jeg gravid for tredje gang. Og denne delen av drømmen var litt innviklet, dvs. jeg hadde en innviklet tankegang. Jeg var vel 2 måneder på vei da vi innbilte oss at jeg var nær fødsel. Kulen på magen var ikke så stor, og derfor ble jeg forvirret, og prøvde å spørre Kai hvorfor kulen var så liten. Deretter prøvde jeg å regne litt på hvor langt jeg var på vei, og fant ut at det var jo bare en måned siden jeg fant ut at jeg var gravid, men jeg prøvde på alle mulige måter å få det til å bli 8 måneder siden jeg fant det ut. Det gikk bare ikke. Plutselig begynte magen å bule litt mer, og jeg fant en liten kul som jeg tok tak i. Det måtte være hodet til babyen. Jeg ba Kai om å kjenne på den, og det gjorde han. Han tok tak rundt hodet og fikk fram ansiktsformen til barnet under huden min, ett bittelite ansikt. Vi smilte til hverandre. Plutselig skjedde det noe - det sa bare popp, så holdt Kai hodet i hendene, med huden fra magen min rundt, hodet hadde røket av babyens kropp. Jeg ble sint fordi han måtte ha vært for hardhendt, og lei meg igjen. Hvorfor gikk det galt bestandig?!

I begge drømmene mistet barnet hodet... Huff, for noen fæle drømmer.

Det var en annen drøm, som handlet om død. Jeg har nok blitt litt påvirket av tsunamien i Japan. Drømte nemlig at det var tsunami i Tromsø...

I drømmen bodde visst Karoline og jeg sammen, like ved Tromsøbrua på Tromsøya (ikke der hun bor nå). Vi var på tur hjem da vi hørte en høy bruselyd, og forstod at det var en tsunami. Vi slengte fra oss tunge ting og sprang oppover alle bakkene for å komme oss til toppen av Tromsøya (som for øvrig var mye høyere i drømmen min enn i virkeligheten). Bygningene var heller ikke de samme, ikke veiene heller. Vi sprang nemlig oppover en hel gressbakke, og opp en tretrapp forbi ett kapell (merkelig, dette kapellet, gressbakken og tretrappen har jeg drømt om mange ganger, og de eksisterer ikke en gang). Mange andre sprang også i panikk oppover i håp om at ikke tsunamien skulle nå til toppen av Tromsøya. Jeg fikk øye på Viveka. Men etter en stund, var jeg alene, Karoline var også borte. Jeg fortsatte å springe, og til slutt var jeg nesten på toppen da vannet plutselig nådde føttene mine - så rant det ned igjen, det kom ikke høyere opp. Jeg var berget, men redd. Hvor ble av Karoline og Viveka? Jeg så meg rundt, og kom plutselig til å tenke på Kai, han hadde jeg sett i det hele tatt, hvor var han? I neste øyeblikk fikk jeg øye på han, han vinket og smilte, og jeg smilte gjennom tårer, han var i live! Takk, Gud!
- For en drøm...

Jeg drømmer virkelig mye om død og slikt for tiden. For litt siden drømte jeg om at jeg etterforsket mordet på huden og helsa mi... Huff.