Kjenner jeg bærer på litt sinne nå om dagen. Jeg tåler f.eks. ikke at folk med barnevogn ser biskt på meg (ikke sikkert de gjør det en gang, det bare føles sånn iblant). Jeg var i en butikk med Viveka, vi koste oss faktisk, også går det en mann med barnevogn forbi i en butikk. Vi skulle over til "andre sida" av gangen, men lot han passere først, og da så han biskt på oss, føltes det som. - Som om vi var to ungdommer som stod i veien. Og da mumla jeg: "Ja, bare se surt på en som nettopp har mista ungen sin..."
Jeg tenkte ikke over det før det var sagt, men er ikke sikker på om han hørte meg. Samtidig føltes det godt å ha det sagt. Jeg vil ikke tie om dette. Folk trenger sikkert en liten støkk uansett, tenker jeg. De har godt av å høre at menneskene de går forbi, kanskje ikke er som de tror. Sånn sett vet jo ikke jeg noe om den mannen heller, kanskje han også har mistet ett barn? Eller noen nære? Jeg aner jo ikke hva han har opplevd.
Heller liker jeg ikke død og sykdom og sånt, likevel ser jeg på krim fordi det er spennende. Da føler jeg meg som en sviker. Synes det er rart å se filmer om død og elendighet når datteren min er død. Likevel ser jeg på det, for jeg tenker at "det er jo bare fantasi". Da det gikk ett program på TV om uløste mordmysterier, slo jeg av. Orket ikke. I tillegg handlet det om mordet på ett barn. Nei, fysj... Det igjen ble jo for virkelig for meg.
Den første perioden etter at Linnea døde, klarte jeg ikke ting på TV som handlet om død i det hele tatt. Jeg så nylig den norske filmen "De usynlige" som handler om et barn som ble drept. Det er faktisk en bra film. Men hele greia var litt sår for meg pga. temaet. Likevel så jeg den.
Jeg tåler heller ikke ord om begravelse og gravlegging, det gir meg gysninger. Det var en liten diskusjon inne på facebook om hvorvidt Justin Bieber kunne oppnå samme suksess som Michael Jackson. Jeg syns jo Bieber er en helt vanlig kid, egentlig. Bare et tenåringsidol foreløpig. Dette kan jo sikkert forandres, men jeg skrev at han hadde vel ingen voksne idoler (som var voksne i hodet), bortsett fra foreldrene. Føler meg litt slem igrunn, han er jo bare ett menneske han også. Tenkte på det etter jeg hadde sendt det, men så lot jeg det være. Men så kommer noen og skriver at vi ikke må GRAVLEGGE Justin. Jeg fant det for godt å svare, og klarte jo ikke dy meg: " Ikke for å gravlegge noen (jeg har vært i en begravelse for mye), jeg bare syns han virker helt vanlig :)"
Sinnet som snakker igjen...
Da jeg logget inn på facebook her om dagen, lå det masse meldinger om babyer, graviditet og fødsel der. Og dette er jo ikke noe vondt ment mot noen, jeg tenker bare mye mer over ting nå. Så da jeg leste om en som fikk epidural på "den her tiden for 4 måneder siden", tenkte jeg "på den her tiden for 4 måneder siden skulle vi på sykehuset for å kle på babyen vår ett siste antrekk og legge henne i kista". Det stod også om folk som har født nylig, det var lagt ut bilder av babyer, og akkurat i dag er venninnen min på ultralyd... Dessuten dukket det i neste øyeblikk opp ett graviditetsinnlegg på en blogg jeg følger, og de venter også en jente.
Livet er så utrolig urettferdig, hvorfor kunne ikke vakre lille Linnea Aurora få leve???
Jeg skal tenne henne ett lys nå, her hjemme vel og merke, siden graven hennes er snødd ned. Dessuten er det DEN snøfokken ut nå... Ikke vits å bevege seg ut i dag med mindre man må.
Jeg tenkte ikke over det før det var sagt, men er ikke sikker på om han hørte meg. Samtidig føltes det godt å ha det sagt. Jeg vil ikke tie om dette. Folk trenger sikkert en liten støkk uansett, tenker jeg. De har godt av å høre at menneskene de går forbi, kanskje ikke er som de tror. Sånn sett vet jo ikke jeg noe om den mannen heller, kanskje han også har mistet ett barn? Eller noen nære? Jeg aner jo ikke hva han har opplevd.
Heller liker jeg ikke død og sykdom og sånt, likevel ser jeg på krim fordi det er spennende. Da føler jeg meg som en sviker. Synes det er rart å se filmer om død og elendighet når datteren min er død. Likevel ser jeg på det, for jeg tenker at "det er jo bare fantasi". Da det gikk ett program på TV om uløste mordmysterier, slo jeg av. Orket ikke. I tillegg handlet det om mordet på ett barn. Nei, fysj... Det igjen ble jo for virkelig for meg.
Den første perioden etter at Linnea døde, klarte jeg ikke ting på TV som handlet om død i det hele tatt. Jeg så nylig den norske filmen "De usynlige" som handler om et barn som ble drept. Det er faktisk en bra film. Men hele greia var litt sår for meg pga. temaet. Likevel så jeg den.
Jeg tåler heller ikke ord om begravelse og gravlegging, det gir meg gysninger. Det var en liten diskusjon inne på facebook om hvorvidt Justin Bieber kunne oppnå samme suksess som Michael Jackson. Jeg syns jo Bieber er en helt vanlig kid, egentlig. Bare et tenåringsidol foreløpig. Dette kan jo sikkert forandres, men jeg skrev at han hadde vel ingen voksne idoler (som var voksne i hodet), bortsett fra foreldrene. Føler meg litt slem igrunn, han er jo bare ett menneske han også. Tenkte på det etter jeg hadde sendt det, men så lot jeg det være. Men så kommer noen og skriver at vi ikke må GRAVLEGGE Justin. Jeg fant det for godt å svare, og klarte jo ikke dy meg: " Ikke for å gravlegge noen (jeg har vært i en begravelse for mye), jeg bare syns han virker helt vanlig :)"
Sinnet som snakker igjen...
Da jeg logget inn på facebook her om dagen, lå det masse meldinger om babyer, graviditet og fødsel der. Og dette er jo ikke noe vondt ment mot noen, jeg tenker bare mye mer over ting nå. Så da jeg leste om en som fikk epidural på "den her tiden for 4 måneder siden", tenkte jeg "på den her tiden for 4 måneder siden skulle vi på sykehuset for å kle på babyen vår ett siste antrekk og legge henne i kista". Det stod også om folk som har født nylig, det var lagt ut bilder av babyer, og akkurat i dag er venninnen min på ultralyd... Dessuten dukket det i neste øyeblikk opp ett graviditetsinnlegg på en blogg jeg følger, og de venter også en jente.
Livet er så utrolig urettferdig, hvorfor kunne ikke vakre lille Linnea Aurora få leve???
Jeg skal tenne henne ett lys nå, her hjemme vel og merke, siden graven hennes er snødd ned. Dessuten er det DEN snøfokken ut nå... Ikke vits å bevege seg ut i dag med mindre man må.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar