Sorgstøttegruppe i går

Har en sånn dag i dag hvor jeg egentlig ikke orker noe, hvor ingenting annet enn Linnea betyr noe. Også kjenner jeg at jeg blir misunnelig på en tenåring-og-mamma-toppblogger, både fordi hun virker så lykkelig, er gravid for andre gang og faktisk ER toppblogger. Hun som er helt "vanlig" - jeg mener - det er mindre vanlig å miste barn, så hvordan kan det være mer "spennende" å lese om de helt vanlige tilfellene hvor det går bra - om det helt vanlige hverdagslivet med barn - enn å lese om de barna som ikke fikk leve? Nå høres det ut som jeg vil være toppblogger, og det er ikke det jeg mener. Jeg bare føler at de barna som ikke fikk leve, blir glemt. De ble liksom ingenting, så folk bryr seg ikke lenger. Jeg merker at lesertallene på bloggen min synker nå, og det frustrerer meg, ikke fordi jeg vil være populær, det er ikke det i det hele tatt, jeg blir bare lei meg fordi det virker som folk bryr seg mindre. Det er ikke sjokkerende eller "spennende" lenger, hun døde, og sånn var det, face it, get over it. Jeg blir så SINNA! Åhhh..... Skulle ønske folk bare kunne kjenne følelsene mine slik jeg kjenner de! Det hadde de hatt godt av...

Kai Håvard og jeg var i sorgstøttegruppe for første gang i går. Han har bestemt seg for å bli med hver gang. Det foregår på lærings-og mestringssenteret ved UNN, og da vi dro derifra, kom jeg selvfølgelig på at sist gang jeg var der - i akkurat det rommet vi var i - bar jeg Linnea i magen. Da var jeg 4 måneder på vei. Jeg var der i forbindelse med eksemskole, og jeg husker jeg lurte på om noen av de som var der kunne se på meg at jeg var gravid.


Så framover skal jeg altså diskutere sorgen over Linnea med "ukjente" folk i ett rom som Linnea har vært i en gang. Det er jo veldig rart for meg. Bare tanken på at hun har vært der - det er nesten som om hun tar del i møtene, på en måte. Mitt barn er kanskje det eneste av de avdøde barna som har vært der. Jeg mener av de avdøde barna til de andre i sorgstøttegruppa, uansett hvor rart det kanskje er å nevne de også - håper ikke jeg støter noen. For det er faktisk flere som mister barn enn man skulle tro, selv om det allikevel er liten sjanse for at det skjer. Følte at dette ble rotete skrevet, men tror dere forstår hvor jeg vil hend.

Uansett var det veldig fint å snakke med andre som har vært gjennom det samme, bare det å komme dit for å snakke om sorgen, uten å være redd for å "mase" eller være til bry, uten å være redd for å være midtpunkt eller den som man synes synd på. For der er det like synd på alle. Der er vi likestilt og deler følelser og tanker og forstår hverandre. De sier også at alt er lov når man er i sorg, men det virker ikke som om alle forstår det, bare de som har vært gjennom det å miste ett barn. Plutselig får JEG beskjed om å være forsiktig med hva JEG sier! Jeg kjenner jeg blir irritert! Kanskje det å skrive f.eks. "ikke for å begrave noen (jeg har vært i en begravelse for mye)" er min måte å takle ting på? Vise at jeg ikke bryr meg om Justin Bieber, at jeg tenker mer på Linnea min enn Justin Bieber? Vise at jeg ikke har glemt, og da skal ikke andre få lov til å glemme det heller? (For å forstå det om Justin Bieber, les dette innlegget: "Ja, bare se surt på en som nettopp har mistet ungen sin..." )

Ja, jeg høres sint ut, og kanskje er jeg det også. Det er ikke personlig ment mot noen, så klart, jeg mener ikke noe vondt, jeg har bare veldig mange tanker og følelser som gjør at jeg noen ganger ikke klarer å holde det inne.

Nå skal jeg spise for første gang i dag, og senere skal jeg dra og se Kongsbakkens forestilling "RENT" på kulturhuset i Tromsø. Ha det bra, så lenge.