Er jeg kaotisk?

Før følte jeg meg som en ryddig og normal person, som hadde orden på livet.
Følte meg egentlig godt likt, og ellers brydde jeg meg ikke så mye om hva andre syntes - om fordommer og slikt. Jeg bare lo av det.

Nå er jeg konstant redd for å bli mistolket, mislikt; oppfattet som kaotisk, nevrotisk,

Fanget

Jeg fant dette diktet som jeg skrev for lenge siden. Fant ut at det nå passer meg bedre enn noen gang... Virkelig, det gjør det.. Det blir en del dikt fra meg for tiden.


Fanget
 

Jeg sitter her. I mørket.
Venter på at du skal dukke opp.

Kom nå
Ta min hand
Dra meg opp
Opp fra dette hullet jeg lever i
Dette sorte, tomme hullet
Hvor ikke en gang mugg vil gro
Hvor ingen ser meg

Kom nå
Jeg venter på deg
Dra meg opp
Legg dine armer rundt meg
Dine store, sterke armer med bløte fingre
Jeg trenger dem
Det gjør jeg virkelig

Kom nå
Legg armene dine rundt meg
Stryk meg over ryggen
Varsomt
Med ømme bevegelser
Slik som pappa brukte å gjøre
Da jeg var liten

Kom nå
Stryk meg over ryggen
Legg leppene dine ved øret mitt
Syng til meg
Nynn noen lave, trøstende toner
Bry deg
Vær så snill

Kom nå
Jeg trenger deg
Dra meg opp fra dette helveteshullet
Og trøst meg
Redd meg
Redd meg fra en grusom skjebne
Dra meg opp før regnet faller
Dra meg opp

Opp
Fra brønnen…

Fint vers

Fant dette fine verset inne på Englesiden, ville dele det med dere. <3
 

Et barn vi ventet,
en engel vi fikk.
Livet er skjørt,
ta det ikke forgitt

Minnestund 13. november 2011 ?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si nå, egentlig. Blir vel en av disse vanlige ordflommene mine...

Jeg satt og leste gjennom innlegget "Den siste tiden med Linnea", og da kom jeg på noe viktig jeg glemte å fortelle. Etter at jeg hadde skrevet innlegget, ble jeg nemlig fortalt hvem som senket kisten med vår lille vakre datter ned i jorden. Jeg trodde jo det var begravelsesagentene, for jeg fikk ikke med meg noe, på grunn av sjokket, irritasjonen og fornektelsen. Inntil jeg fikk beskjed om at det var Kai Håvard sin bestefar, Linneas oldefar, som var en av de to som senket kisten. Det er godt å vite - at det var han - og at det ikke var bare fremmede. Fint at han ble såpass inkludert! Det er jeg såå glad for..
Tenk at jeg ikke fikk med meg det, at det var han som senket ned kisten? Det er altså rart... Jeg så liksom bare føttene på de som senket kisten ned i jorden...
Vi skulle vel gjerne ha senket kisten selv, men det slo oss vel ikke at det var vanlig. Tenkte ikke på det i det hele tatt...

Jeg var hos sosionomen her om dagen. Da fikk jeg snakke med sykehuspresten - en utrolig god mann å prate med. Han satte ord på noe jeg selv ikke hadde klart å sette ord på, når

TIL LINNEA AURORA

Vi ventet og kjente

på livet der inne

Han spilte gitar

og du hørte meg synge

Det kriblet og kilte

Du danset - jeg lo

Hvem er du, vennen?

Hva skal bli av deg, tro?

Dine armer rundt halsen,

vi gledet oss vilt!

Men først skal du ammes,

og vokse deg til.

Du lekte og sparket,

og alt var helt topp!

Men så sist november,

da stoppet alt opp...

Hvor tok du veien,

vår elskede venn?

Vi ventet så lenge,

ville gi deg en klem!

Alt står så stille,

tida ubegripelig lang.

Er du vår unge?

Var du her noen gang?

Hva var det som hendte?

Hvor ble du av?

Så full av spørsmål,

kan vi få svar..?



Hilsen 
mamma og pappa

Tegning av Linnea Aurora

Jeg skrev tidligere om at da jeg var i Trondheim på UKM, begynte jeg på en tegning av Linneaen min. Den er enda ikke ferdig, men har et så sterkt behov for å vise fram jenta mi, at jeg klarer ikke dy meg. Så her kommer den foreløpige tegningen - føler at det er tryggere å vise henne fram på en tegning enn de ekte bildene (pga. av omstendighetene), så slik ser hun altså ut, er hun ikke aldeles nydelig?

 

Tenk at dette er min vakre lille datter!

Det overnaturlige, det skremmende...

Jeg fikk ikke sove nå på morgenkvisten, så jeg har sittet og lest litt på gamle innlegg her på bloggen. Vil bare sitere meg selv fra et av dem, og komme med noen rare tanker rundt det;

"Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over..." 

 - Fra innlegget "Tøff dag", 14. des 2010

Kanskje skulle jeg tatt det som et tegn? Det faktum at Linnea ble så livlig på sykehuset? Jeg tenkte jo så klart at det var tilfeldig, men hvis hun har arvet mine merkelige evner (dette skal jeg gå nærmere inn på etterpå), så kan det fort være at det var av motvilje. Forstod hun hvor hun var? Hadde hun en forutanelse om framtiden? Visste hun hva som ville skje?

Dette høres kanskje usannsynlig ut, men les bare videre... Og dere vil sikkert ikke tro på mye av det jeg skriver, men jeg sverger på at hvert ord er sant.

Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;