Overrasket - jeg har vunnet...

Nå ble jeg i grunn litt overrasket, mamma ringte meg i dag og sa at det var kommet en pakke til meg, og hun spurte om hun skulle åpne den - jeg ante et lite håp om at det kunne være monotypiene som forsvant i Trondheim på kunstworkshopen, men det var jo egentlig ikke logisk, hvor skulle de ha fått adressen min fra? Det stod ikke en gang navn på bildene - noe jeg angrer på. Jeg spurte til og med: "Skal jeg signere?" - "Neida, det trenger du ikke gjøre," svarte lederen. Jeg var jo bare teit som ikke signerte. Og hvorfor skulle jeg ikke? Jeg kunne i det minste signert på baksiden..

Mamma sa at pakken kom fra Nordland fylkesbibliotek, og da tenkte jeg  "hæ? hva har de med disse monotypiene å gjøre? Kanskje de likevel ble sendt ved et uhell til et fylke, Nordland, og ble donert til biblioteket da ingen eide dem, også har de funnet etterlysningen min på ukm.no, sporet opp adressen min og sendt bildene? Men det gikk da uhyre fort, og burde de ikke tatt kontakt med UKM Norge når de fant monotypiene?" 

Tankene gikk i surr. Som dere skjønner, levde håpet lenge.
Helt til mamma åpnet pakken og sa: "Det er en CD her, nei, vent - det står skrivebua på, det ser ut som sjokolade,". Da forstod jeg det med en gang. Jeg har vunnet månedens tekst på skrivebua, for andre gang siden år 2009 - oi!, tenkte jeg. Måtte straks logge inn for å sjekke at det var den teksten jeg trodde det var, og det var det. Det er et dikt. Når jeg nå leser gjennom det etter en god stund, så kan jeg jo skjønne hvorfor det vant. Før jeg leste gjennom det, tenkte jeg "det er jo ikke såå bra?". Men når jeg leser diktet nå, så kan det jo være litt sterkt. Jeg synes det var veldig godt at diktet vant, nettopp på grunn av det viktige budskapet. Her er diktet:

Hun levde, en gang...

Hun har vært her, i dette rommet

Med bankende hjerte

Og øyne som var blindet

Bortgjemt for verden

Så nær livet

Jeg husker det så godt;

Følelsen av en svømmende ål på innsiden

Åh, hvor det kiler

Og som jeg smiler

...For det er jo ikke en ål

Vi får se henne

Hun gnir nesen sin

med den lille hånden

Nikker til oss

«Ja, mamma, jeg er her fortsatt»

Men plutselig en dag

forsvinner signalet

Et lite dump kjennes

Hun ligger stille og urørlig

Vi ser henne ikke

Jeg er hjemme nå

Tenker tilbake

Lurer på hvordan veien ble så kronglete

Hvorfor rommet ble så tomt

...Det finnes ingen svar

Hun pustet aldri

i sitt lille private svømmebasseng

Men levde gjorde hun

Hun har levd her hvor jeg er

Og her var siste gangen hun levde

Hun har vært her, i dette rommet

Men aldri har hun satt en fot her

Og det skal hun ikke gjøre heller

Aldri skal hun komme tilbake

Aldri skal vi få se henne igjen...

- Mamma Connie

For dere som ikke vet hva skrivebua er, så er det et nettsted for skriveglad ungdom, www.skrivebua.no. Min bruker er "Connieib". Jeg tror jeg har vært medlem der siden 2004, men har ikke vært så aktiv de siste par årene - har kommet en tekst i ny og ne. Nå da jeg fyller 21 om ikke lenge, så blir jeg vel automatisk meldt ut av skrivebua. Grensen er egentlig på 20 år, men de drøyer den til man blir 21. Jeg har iallfall reddet alle tekstene mine som ligger der, men det blir synd å ikke kunne benytte seg av nettstedet lenger.

Jeg kan jo oppdatere dere om at monotypiene ikke ble funnet, men at de skal ta kontakt med meg om de dukker opp. De hadde til og med lett i søpla på NOVA-senteret! Det er rart det der, at det bare kan fordufte på den måten. I natt hadde jeg en drøm om at jeg tittet ned i en fylkesforsendelse med kunst, og i bunn, under alle bildene, lå en IKEA-pose. Blokka skulle nemlig ligge i en IKEA-pose, fikk jeg beskjed om. Jeg kjente igjen noen av kunstverkene på toppen (fra kunstutstillingen i Trondheim, 4 malerier; grønt, rosa, blått, rødt), og da jeg våknet, tenkte jeg: "Var det et tegn? Er de sendt til det fylket? Jeg må finne ut hvem kunstneren er og hvor hun kommer fra, slik at jeg vet hvilket fylke monotypiene er sendt til." (- Jeg vet at det var en jente.)


Sukk, det var jo bare en drøm, Connie!
Likevel klarer jeg ikke helt å slippe taket i at jeg burde ha gjort det... Sikkert bare ønsketenkning fra min side, de er jo ikke der! Da ville fylkesleder ha gitt beskjed til UKM Norge...

Jeg tror jeg begynner å få konsentrasjonen tilbake. Jeg husker ting lettere nå, og det er jo et godt tegn!
Jeg merker også at det er lettere å ha med andres små barn å gjøre nå enn før. Noe så rart! Jeg vet ikke om det er noe forbigående, eller om det kommer til å fortsette å være sånn. Jeg håper på det siste, for min egen del. Sorgen har mange sider, det kan gå opp og ned.