Mindre blogging

Først vil jeg bare gratulere min kjære venninne Ingvild-Sofie med 22-års dagen, masse til lykke med dagen, vennen min

Så over til det innlegget egentlig handler om...

Jeg kommer til å blogge mindre fremover, for jeg skjønner jo at folk tror jeg sørger hele tiden, og at de tror jeg drar sorgen med meg inn i absolutt alt (noe jeg ikke gjør). Selv om jeg har skrevet flere ganger at bloggen er en arena for sorg, og ikke noe annet, så tror de det, og da føler jeg ikke at denne bloggen har noe hensikt. Den føles helt misforstått - den handler ikke om å sørge hele tiden, men om å formidle et budskap om sorg. Den handler om hvor hardt et slag det er i magen å miste et barn, om jeg kan si det på den måten. Ja, jeg er bevisst på at barnet lå i magen, og det gjør bare uttrykksmåten enda bedre. Vet ikke om jeg orker å blogge noe særlig mer, faktisk. Så misforstått føler jeg at bloggingen min er blitt.


Jeg vil bare si at jeg sørger ikke hele tiden, og med en gang noen hentyder at jeg gjør det, eller sier noe fornærmende som får meg til å trekke meg tilbake og gjemme meg bort, så kommer sorgen mye sterkere fram, nettopp fordi jeg føler at folk tar datteren min for gitt - det er som om folk tenker; "hun fikk jo ikke noe liv, du kjente henne ikke, hun var jo bare et foster, du burde være lenger nå, det er ikke verd å snakke om eller tenke på". Dette tar jeg faktisk veldig fornærmende og innover meg. Jeg blir fornærmet på min datters vegne - hun var et menneske - og jeg føler på en måte at hun fortsatt er der ute og hører alt folk tenker og sier, selv om hun bare levde innenfor livmoren min. Hun var ikke bare et foster, men et menneske. Hun var håp og drømmer. Framtidshåp som ble knust, tro som ble ødelagt. Hun var en hel del, og betyr enda en masse for framtiden. Vil jeg kunne bli gravid igjen? Er jeg i stand til å bære fram et barn? Og om barnet overlever graviditet og fødsel og de første leveår, vil det likevel dø i en ulykke? Eller vil det kanskje plutselig bli alvorlig sykt, må jeg se barnet mitt visne hen og dø?

Selv om jeg snakker om Linnea Aurora i blant, så betyr det ikke at jeg snakker om henne med vonde tanker. Jeg bar henne faktisk i magen min, hun er min nydelige datter. Jeg må ha rett til å snakke om henne, for hun er en stor del av livet mitt, både på vondt og godt (ja, nettopp - vondt OG godt).

I går følte jeg meg så misforstått, at det endte med at jeg dro til graven og bare satt der i over en time, ryddet littegrann og plukket blomster som jeg satte i en vase der. Når jeg måtte til graven til datra mi for å slappe av og få ro med mine egne tanker, så sier det jo litt.

(Nå klarte jeg nettopp å skrive "Elsker deg" fordi kjæresten min satte seg ved siden av meg i sofaen..)

Nå ser det slik ut på graven:

Jeg synes graven virker overfylt, men det er nok bare nå til å begynne med, siden sorgen er så fersk. Det første sørgeåret har jo ikke gått enda.

Jeg måtte legge stein rundt den lykten som står på bakken, for de siste par gangene har den rullet nedover og blitt liggende lenger ned på gravlunden. Det vil vi jo ikke ha noe av. Blomsten vi plantet i mai, har dessuten vokst seg kjempestor! Først var jeg redd den ikke skulle klare seg, for den så liksom så vissen ut, men nå er jeg redd den skal vokse seg større enn korset. Det er nemlig ikke lov å ha planter som er høyere enn gravminnet... Linnea gir virkelig mye liv og næring til blomsten. Hun ville nok blitt en aktiv krabat, som var tidlig ute med alt. Tenk at hun var død da jeg så henne for første gang, hun skulle jo være i live! Skrike, gurgle... Smatte på puppen.. Gulpe.

Vel, slik så blomsten ut opprinnelig, så er det bare å sammenligne (dette bildet er fra første gang vi pyntet på graven - det er blitt en del pynt siden):

Det er så rart.. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et tegn. Kjæresten sa til meg: "Hvis du vil at det skal være et tegn, så er det et tegn."

De siste gangene jeg har vært ved graven og satt meg ned og begynt å synge, så har det plutselig fløyet en liten hvit sommerfugl (eller er det nattsvermer?) tvers over høyresiden av korset, like foran ansiktet mitt og på skrå nedover kirkegården. Svermerne har flydd over korset og i samme retning hver gang, og de har dukket opp kun de gangene jeg har satt meg ned for å synge. Jeg så ikke en eneste nattsvermer før jeg begynte å synge. Det var bare denne enslige svermeren. Jeg følte det nesten som om det var Linnea som ville hilse på. Det er nok sikkert bare ønsketenkning, men fint allikevel.

Jeg kan faktisk like tanken på at Linnea valgte seg nattsvermere framfor sommerfugler, fordi Linnea Aurora er et "nattens barn" - hun ble født i den kalde vinterkvelden i nord da nordlyset kan ha danset på himmelen. Det er jo helt logisk at det skal være nattsvermere.

Sommerfugler - eller nå nattsvermere - har på en måte blitt symbolsk for meg i henhold til Linnea - første gang vi pyntet der, pyntet vi med sommerfugler.

Senere, da jeg var der med ei venninne og ryddet og pyntet graven, så det slik ut:





Jeg sa til venninnen min:
"Er det ikke litt teit at sommerfuglene flyr bort fra graven? Det ser jo ut som om de rømmer, og det kan umulig være positivt."

Men da svarte hun:
"Nei, ser du ikke, de flyr ut av graven hennes. Det er Linnea som sender oss sommerfugler."

Så etter det, når disse svermerne har kommet flyvende over høyresiden av korset, ingensteds fra, når jeg synger, så ser jeg for meg at de kommer flyvende ut av graven. At det er Linnea som sender meg et tegn på at hun vet at jeg er der. Det er fint å tenke slik.

Linnea Aurora, mamma elsker deg, skulle ønske du kunne være her hos oss