Jeg fikk ikke sove nå på morgenkvisten, så jeg har sittet og lest litt på gamle innlegg her på bloggen. Vil bare sitere meg selv fra et av dem, og komme med noen rare tanker rundt det;
"Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over..."
- Fra innlegget "Tøff dag", 14. des 2010
Kanskje skulle jeg tatt det som et tegn? Det faktum at Linnea ble så livlig på sykehuset? Jeg tenkte jo så klart at det var tilfeldig, men hvis hun har arvet mine merkelige evner (dette skal jeg gå nærmere inn på etterpå), så kan det fort være at det var av motvilje. Forstod hun hvor hun var? Hadde hun en forutanelse om framtiden? Visste hun hva som ville skje?
Dette høres kanskje usannsynlig ut, men les bare videre... Og dere vil sikkert ikke tro på mye av det jeg skriver, men jeg sverger på at hvert ord er sant.
Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;
"jeg møtte mammaen din før jeg ble født!" Min mormor døde nesten et helt år før jeg kom til verden. Har altså aldri møtt henne. Med mindre...!
Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;
"jeg møtte mammaen din før jeg ble født!" Min mormor døde nesten et helt år før jeg kom til verden. Har altså aldri møtt henne. Med mindre...!
Vel, en annen ting jeg sa, var for eksempel "jeg la vingene mine i skapet før jeg ble født." Dette var noe jeg sa helt ut av det blå, det hadde ingen sammenheng med noe. Jeg snakket tydeligvis en del om "før jeg ble født".
Og ikke nok med det, da jeg ble født, sa jordmor at det var nesten som om jeg ikke hadde ønsket å bli født. Gud vet hva hun mente med det. Kan jeg allerede da ha hatt en forutanelse om hvordan livet mitt ville bli? Eller husket jeg et tidligere liv som hadde artet seg veldig vanskelig? Eller var dette bare en kommentar fra jordmor som var ment som en spøk? Jeg aner rett og slett ikke - med tanke på hvordan livet mitt er i dag, så er jeg faktisk veldig usikker.
Jeg er jo en person som tror på det "overnaturlige" - ikke fordi jeg ønsker det, men det er rett og slett basert på erfaringer i mitt eget liv.
Ta for eksempel da jeg var liten, 2-3 år gammel; jeg hadde en såkalt "fantasivenn". Hun het Marte, og hun hadde bodd der før, for mange, mange år siden. Jeg brukte å leke med henne og rakte henne byggeklosser. Jeg spurte mamma om Marte kunne spise middag med oss, og mamma sa ja. Jeg stod og vinket Marte til meg og sa at hun fikk spise hos oss. "Kom da, Marte, det er ikke farlig." Men Marte kom ikke. Mamma ba meg om å la Marte være i fred. Denne fantasivennen hadde jeg i et helt år før jeg glemte henne..
En annen faktor er at da mamma stilte meg spørsmål om disse rare tingene jeg sa, så nektet jeg å svare. Det måtte komme naturlig for at jeg skulle si noe.
En annen ting jeg har sagt da jeg var liten, kan være litt ekkelt. Men jeg sa altså; "jeg ble kald, også døde jeg". Det var alt jeg sa om den saken.. Jeg får frysninger av å tenke på det nå i ettertid. Tenk deg å høre det fra et lite barn? Huff, uhyre ekkelt... Tenk at jeg faktisk sa noe slikt!
Vel, så var det fra da jeg ble litt eldre. Vi hopper faktisk så langt fram som til år 2005. - For før det, kan jeg ikke komme på noe spesielt som er sikkert.
Så, altså, i 2005 hadde vi flyttet nordover. Vi satt en del folk samlet i stuen hjemme og pratet, sent på kvelden. Mamma og jeg satt ved siden av hverandre, slik at vi begge hadde innsyn til inngangspartiet. Vi var de eneste som kunne se dit av alle de som var der. Samtalen gikk altså rundt, og plutselig fór døren i mellomgangen opp (den hadde vært helt lukket). Både mitt og mamma sitt blikk gikk i den retningen. Jeg kunne se én mørk skikkelse komme inn døren - jeg så konturene av en fot, en arm, et ansikt og en hatt stikke inn av døren, for så å forsvinne i samme øyeblikk. Jeg ble ikke redd i det hele tatt, bare forundret. Det verste er at jeg holdt på å le. Døren ble stående åpen, men skikkelsen var borte. Mellom døren og fotskammelen, ble det liggende en sko.
Folk rundt oss spurte om det kom noen. "Ehh, vet ikke..." svarte vi. Noen gikk ut for å finne den som hadde kommet inn døren og stukket av igjen. Jeg på min side visste at de ikke ville finne noen. Det var ingen å finne. Jeg så at mamma ble sittende å stirre mot inngangspartiet med et fjernt blikk, til slutt måtte jeg bare spørre; "så du det samme som jeg?"
Mamma så forundret på meg: "En mørk mann som kom inn døren?" Jeg nikket; "mhm!?"
Nå vil jeg fortelle om noe veldig ekkelt som er aktuelt i dag. Tror ikke jeg har skrevet om det før. Jeg tror jeg forutså Linnea sin død. Jeg tror jeg har fornemmet eller forutsett andre ting også, uten helt å ha forstått det, men mer og mer vitner om at det stemmer. Kanskje har dette pågått hele mitt liv, men at jeg ikke har forstått det før nå. Grunnen til at det går opp for meg nå, må være at Linnea døde, fordi som en følge av Linneas død, så har jeg begynt å legge ekstra merke til når mennesker rundt meg dør eller blir alvorlig syke. Plutselig kan jeg knytte dette til drømmer eller fornemmelser jeg har hatt i henhold til disse personene, og det er litt skremmende. Jeg forsøker å slå ting fra meg, men det kommer stadig tilbake til meg på en eller annen måte. Dette skal jeg ikke gå nærmere inn på, men jeg skal i alle fall fortelle om hvordan jeg kan ha forutsett Linnea sin død, uten helt å forstå det selv.
En annen faktor er at da mamma stilte meg spørsmål om disse rare tingene jeg sa, så nektet jeg å svare. Det måtte komme naturlig for at jeg skulle si noe.
En annen ting jeg har sagt da jeg var liten, kan være litt ekkelt. Men jeg sa altså; "jeg ble kald, også døde jeg". Det var alt jeg sa om den saken.. Jeg får frysninger av å tenke på det nå i ettertid. Tenk deg å høre det fra et lite barn? Huff, uhyre ekkelt... Tenk at jeg faktisk sa noe slikt!
Vel, så var det fra da jeg ble litt eldre. Vi hopper faktisk så langt fram som til år 2005. - For før det, kan jeg ikke komme på noe spesielt som er sikkert.
Så, altså, i 2005 hadde vi flyttet nordover. Vi satt en del folk samlet i stuen hjemme og pratet, sent på kvelden. Mamma og jeg satt ved siden av hverandre, slik at vi begge hadde innsyn til inngangspartiet. Vi var de eneste som kunne se dit av alle de som var der. Samtalen gikk altså rundt, og plutselig fór døren i mellomgangen opp (den hadde vært helt lukket). Både mitt og mamma sitt blikk gikk i den retningen. Jeg kunne se én mørk skikkelse komme inn døren - jeg så konturene av en fot, en arm, et ansikt og en hatt stikke inn av døren, for så å forsvinne i samme øyeblikk. Jeg ble ikke redd i det hele tatt, bare forundret. Det verste er at jeg holdt på å le. Døren ble stående åpen, men skikkelsen var borte. Mellom døren og fotskammelen, ble det liggende en sko.
Folk rundt oss spurte om det kom noen. "Ehh, vet ikke..." svarte vi. Noen gikk ut for å finne den som hadde kommet inn døren og stukket av igjen. Jeg på min side visste at de ikke ville finne noen. Det var ingen å finne. Jeg så at mamma ble sittende å stirre mot inngangspartiet med et fjernt blikk, til slutt måtte jeg bare spørre; "så du det samme som jeg?"
Mamma så forundret på meg: "En mørk mann som kom inn døren?" Jeg nikket; "mhm!?"
Nå vil jeg fortelle om noe veldig ekkelt som er aktuelt i dag. Tror ikke jeg har skrevet om det før. Jeg tror jeg forutså Linnea sin død. Jeg tror jeg har fornemmet eller forutsett andre ting også, uten helt å ha forstått det, men mer og mer vitner om at det stemmer. Kanskje har dette pågått hele mitt liv, men at jeg ikke har forstått det før nå. Grunnen til at det går opp for meg nå, må være at Linnea døde, fordi som en følge av Linneas død, så har jeg begynt å legge ekstra merke til når mennesker rundt meg dør eller blir alvorlig syke. Plutselig kan jeg knytte dette til drømmer eller fornemmelser jeg har hatt i henhold til disse personene, og det er litt skremmende. Jeg forsøker å slå ting fra meg, men det kommer stadig tilbake til meg på en eller annen måte. Dette skal jeg ikke gå nærmere inn på, men jeg skal i alle fall fortelle om hvordan jeg kan ha forutsett Linnea sin død, uten helt å forstå det selv.
Det var gjennom en drøm, og jeg forstod ikke at det var en fornemmelse jeg hadde. Jeg trodde jo at det bare var en helt vanlig drøm, som skyldtes at jeg var redd for at svangerskapet skulle gå galt. Mener å huske at jeg hadde drømmen i august måned i fjor.
Vi hadde jo termin 11. desember det året, og jeg drømte at Linnea kom til verden den 10.10.10 - som egentlig er den 10ende oktober, 2 måneder før termindato, men i drømmen min var oktober det samme som november (om noen forstod det?), så da var det plutselig 1 måned før termindato. November i drømmen ble liksom den 10ende måneden i året. I virkeligheten er det jo den 11. måneden. Siden 10. november er midt i mellom 10. oktober og 11. desember, fant jeg drømmen skikkelig rar. Hva betydde det liksom? Jeg er veldig ekstrem på å tolke drømmene mine. Dessuten følte jeg at dette ble rotete forklart, men jeg greier liksom ikke forklare det bedre. Drømmer er jo ofte litt rotete.
Vel, så jeg drømte altså at Linnea kom til verden den 10.10.10 / 10ende november (jeg lurer på om jeg drømte "blandete" datoer for å ikke bli for "skremt" av mine forutanelser når Linnea faktisk døde, på en måte - at ikke drømmen ble for konkret i henhold til virkeligheten). Bare noen timer eller dager etter at hun ble født den 10ende november, døde hun... Er ikke helt sikker på om det var timer eller dager, det var jo tross alt en drøm. Jeg husker jeg så henne ligge i respirator i drømmen.. Kai Håvard og jeg stod nervøse utenfor en glassrute på et sykehus og fulgte med på hva som skjedde. Veldig filmaktig, kan du si...
- Det rareste er, at vi fikk dødsbudskapet nettopp den 10. november... Og jeg drømte at hun ble født den 10. november, og døde bare timer eller dager etterpå?! Det er kjempeskummelt...
Jeg husker da dagen kom. Dagen da jeg var sikker på at noe var galt. Jeg drakk saft, dyttet på magen, spilte kjent musikk for Linnea, men fikk ingen kontakt med barnet. Da ble jeg sikker i min sak; noe VAR virkelig galt. Det var IKKE innbilning!
Rett før vi dro til sykehuset for en sjekk, oppdaget jeg hvilken dato det var; 10. november 2010, 10.11.10 - eller 10.10.10, datoen fra drømmen. Jeg husker jeg tenkte på det, og ble skremt, men sa ikke det til noen akkurat da. Jeg tror jeg har nevnt det for mamma en gang, men ellers har jeg ikke sagt det til noen.
At Linnea døde i drømmen noen timer eller dager etter at hun ble født, var kanskje et slags tegn, på en måte. Et tegn på at vi ikke skulle se henne død akkurat den 10. november, og grunnen til at hun ble født den 10. november, var et tegn på at det var denne dagen vi skulle få dødsbudskapet og sette i gang fødsel.
Igjen; drømmen var ikke konkret i forhold til det som hendte, men hendelsen skjedde rundt den samme datoen... Vi fikk aldri se Linnea i live, slik som i drømmen, men vi fikk altså dødsbudskapet den 10ende november, og vi fikk se henne død 3 dager senere; altså den 13. november 2010.
Håper dere forstod noe av dette, for jeg følte selv at det ble innviklet å fortelle om det. Kanskje jeg brukte for mange ord, til og med. Måtte bare dele disse tankene...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar